Sid

"Folli!" brøler jeg gjennom spisehallen imens jeg tramper langs langsiden av bordet for å nå bort til der han står og gjør klart til undervisningen.

"Hm?" Han legger en bitteliten skje ned på tallerkenen, måler millimeterne mellom den og skålen for at avstanden skal være perfekt.

"Jeg kan ikke lære om skjeer i dag."

Alle skjeene han holder i den andre hånden, faller på gulvet. Det klirrer. "Unnskyld, deres Majestet, jeg tror jeg hørte feil. Sa de nettopp at du ikke kunne lære om skjeer i dag?"

Jeg ser ned på de fortsatt barbeinte føttene mine, og nikker. "Jo, det gjorde jeg. Noe har kommet opp."

"Kan jeg spørre hva?"

Næh, ikke noe viktig. Bare en uformell krigserklæring fra en tilfeldig konge, fra et tilfeldig kongerike, som ikke vet at jeg vet om det ennå. Mest sannsynlig har denne kongen et eller annet imot meg også, uten at jeg vet hva det er. Veldig flotte saker, eller hva? Og ikke nok med det, men fyren som kom for å advare meg har lyst til at jeg skal dra over ørkenen med ham for å overtale kongen til det motsatte fordi det også setter kongeriket hans i fare. Så nå, hvis jeg bestemmer meg for å dra, vil jeg ikke få sjansen til å møte Ryker før jeg drar. Fordi det haster. Mye. Og jeg må ta en avgjørelse kjapt.

Ikke noe press.

"Jeg beklager, men jeg har ikke lyst til snakke om det helt ennå."

Folli sukker og rister på hodet. Det krøllete, grå håret går fra side til side. "Hvis det er noe som tynger Dem, men likevel ikke kan snakke om, skjønner jeg at De vil være alene først. Men vær så snill, snakk med meg når De er klar."

"Takk, Folli. Jeg visste du ville forstå."

Uten å si noe mer vandrer jeg ut av spisehallen igjen og nedover gangen til høyre. Jeg styrter opp trappene som fører til toppen av det største tårnet - også kjent som mitt soverom, åpner døra hvor to vakter står og vokter på utsiden, løper bort til senga mi, og kaster meg ned mot den. Jeg vipper meg over på ryggen og stirrer opp mot det malte taket, som jeg ba spesielt om noen kunne male en stjernehimmel på. Taket mitt virker derfor som nattehimmelen hver gang jeg ser på det, og jeg elsker å se på nattehimmelen. Det senker pulsen min med en gang.

"Nubila," hvisker jeg og kjenner klumpen i halsen.

Du har et tøft valg foran deg.

Jeg presser øyenbrynene mot hverandre og fokuserer blikket på den ene stjernen malt i taket. "Har jeg egentlig det? Er det et valg i det hele tatt?"

Det er alltids en mulighet for at mannen ikke snakker sant.

Jeg rister på hodet. "Jeg fikk ingen følelse av at han løy meg opp i ansiktet. Han virket så seriøs når han snakket videre for å få meg til å forstå. Tenk hvis det er sant. Tenk hvis kongen hans planlegger en krig?"

Som sagt, det er et tøft valg. Husk hvem du venter på.

Jeg kjenner tårene presse bak øynene. Jeg vil ikke tenke på det. Det er ikke viktig. Ikke nå. Jeg bør fokusere på det denne mannen sa til meg, vurdere det, bestemme meg for noe. Men alt jeg klarer å gjøre, er å tenke på at jeg ikke kommer til å få møte Ryker når han kommer tilbake.

Og jeg har så fryktelig lyst til å se ham.

Jeg svelger tungt og lukker øynene for å stenge alt sammen ute.

Jeg er dronning over Orbis. Kjærlighetslivet mitt er det minst viktige her i verden. Jeg har en by å beskytte, et folk som stoler på at jeg gjør de rette valgene for dem til enhver tid. Det er min jobb å sørge for at de er trygge, så å tenke på én person i mengden er egentlig ikke lov. Jeg må tenke på alle. Alle. Ikke bare ham.

Ikke bare ham.

Ikke bare meg.

Ikke bare oss.

Tenk på Remni, byen mannen kommer fra, og hvilken skjebne den står ovenfor. Når han forklarte seg videre virket det som kongen er i ferd med å ødelegge byen totalt. Hvis jeg har en sjans til å stoppe det også... Det kan redde mange. Flere enn jeg kanskje tror selv.

Og de menneskene er søren meg viktigere enn det dumme hjertet mitt og hva det har lyst på.

Jeg tvinger hjernen til å argumentere med hjertet, men de har ikke lyst til å krangle med hverandre. Som oftest lar jeg meg rive i den retningen som føles mest riktig, men akkurat nå må jeg velge den. Jeg kan ikke bare la meg bli dratt i to retninger og velge den som veier tyngst. Jeg må velge den jeg må ta.

Og egentlig er det bare et valg jeg må ta.

Å dra.

Du må ingenting, Sid.

"Jeg skulle ønske det," mumler jeg sammenbitt og åpner øynene igjen. Stjernene i taket virker fjerne, som meg. Jeg føler meg langt unna, i et annet univers enn dette.

Dette valget kommer til å brekke meg

Pass på at du også kan gjennomføre dette.

"Jeg kan det. Hjertet mitt er bare litt tåpelig for øyeblikket. Det gir seg."

Er du sikker?

Jeg puster dypt inn og ut, biter meg selv litt i underleppen, prøver å gjenkalle øyeblikket jeg så Ryker for siste gang. Jeg husker dagene etterpå, hvor jeg gråt og gråt uten ende. Jeg klarte ikke gjøre noe som helst, så Ziva og Ryv måtte hjelpe meg ved å komme til slottet og dra meg ut av senga. Det var som en stor bit av hjertet mitt hadde blitt revet ut av brystet, og gjennom de to årene hadde jeg bare lært meg å leve med den manglende biten. Tanken på at jeg nå må leve med den videre fordi jeg må dra over ørkenen før Ryker kommer hjem, får alt til å virke meningsløst. Hvordan skal jeg kunne leve videre på denne måten?

Hvorfor er kjærlighet så utrolig... frustrerende og urettferdig?

Hvorfor kan jeg ikke bare tvinge meg selv til å gjøre det jeg vet at jeg må gjøre?

Jeg skjønner at det ikke vil hjelpe meg noe å diskutere fram og tilbake på denne måten, for det gjør det aldri. Mest sannsynlig vil jeg klare å nesten overtale meg selv hver gang, til jeg tenker på ansiktet hans, hvordan det holder på å forsvinne i hodet mitt, og ombestemme meg igjen.

Jeg savner ham sånn.

Det gjør vondt.

"Jeg er ikke sikker på om jeg vil dra," innrømmer jeg for Nubila og puster vekk noen løse hårstrå foran ansiktet. "Men det vil jeg aldri bli heller."

Så hva har du tenkt til å gjøre?

Jeg må stole på at han mener alvor. Han har reist tvers over ørkenen for å oppsøke meg etter hjelp. Jeg kan ikke skuffe ham nå. Mannen så direkte desperat ut så fort han begynte å forklare mer, og jeg kan ikke noe for det, men jeg ser det ansiktet når jeg lukker øynene.

Sammen med Ryker sitt.

Ryker, gå din vei. Jeg kan ikke. Ikke akkurat nå. Jeg beklager. Jeg håper du tilgir meg for dette.

Jeg knuger fingrene rundt sengetøyet. "Jeg drar."

Helt sikker?

"Nei, men jeg drar likevel."

Ålreit.

Jeg smiler litt skjevt. "Ålreit? Er det alt du har å si til saken?"

Jeg hører Nubila sukke inni hodet. Den følelsen er fremdeles litt rar, men jeg har blitt vant til den også.

Jeg er her for å hjelpe og veilede deg, ikke bestemme over deg. Du har blitt voksen nå, så min oppgave er bare å passe på å hjelpe deg så mye som mulig i valgene du måtte ta.

"Jeg er glad jeg har deg, Nubila. Selv om det er litt creepy at du lever inni meg."

Hun ler.

Jeg forstår det.

"Kan jeg innrømme noe, Nubila?"

Så klart.

Jeg heiser meg opp til sittende stilling, piller litt på det røde kjolestoffet og puster ut. "Jeg vil egentlig ikke dra."

Men du gjør det likevel?

Øynene mine flakker rundt i rommet på jakt etter noe udefinert. Det er sikkert fordi jeg vil ha noe å konsentrere meg om imens jeg sier dette. Jeg føler meg tom innvendig, så jeg trenger noe å fylle det tomme rommet med. Et eller annet. Kanskje det er her inne. Kanskje ikke. Men jeg leter likevel.

"Ja. Jeg gjør det likevel."

***

Jeg banker forsiktig på gjesteromsdøra den fremmede mannen foreløpig har fått låne. Det tar noen sekunder før jeg hører fottrinn som nærmer seg døra. Det knirker litt i hengslene når han åpner den opp, og ut stikker et bustede og nydusjet hode. De gule øynene trenger gjennom mine imens jeg sakte legger hendene sammen bak på ryggen og kremter.

"Unnskyld, men jeg trenger å snakke litt med deg."

Et umiddelbart smil sprer seg om munnen hans. Det er litt irriterende at tennene hans er så perfekte. Nesten mer enn Ry... Ærlig talt, nå begynner det å bli litt mye her.

"Ja, selvfølgelig. Kom inn. Jeg skal bare få på meg noen klær."

Blikket mitt går litt nedover, og oppdager til sin store forferdelse at fyren kun står i et håndkle plassert langt nedpå hoftene. Det er nesten så-

Plutselig ble listene langs døra svært interessante å se på. "Jeg bare venter her så lenge," sier jeg og drar igjen døra før han får sagt noe mer. Jeg hører ham trekke pusten dypt på den andre siden før de tassende føttene beveger seg innover rommet igjen. Lyden av et belte som justeres og knapper som bli kneppet igjen, får hjernen min nesten til å se for seg at han kler på seg. Som bare er enda mer forskrudd.

Jeg rister på hodet for å få de merkelige tankene til å gå vekk, men de fortsetter å komme så fort jeg stopper å riste på det. Vakten som står utenfor døra bak meg må tro jeg er mongo.

Etter noe som virker som en halv evighet, åpner han endelig døra igjen. Denne gangen fullt påkledd og med håret enda mer bustete enn i stad. Brillene er tilbake på plass igjen, uten at jeg aner hvorfor han har dem der. Det er ikke noe å beskytte øynene for her.

Kanskje han bare synes de er kule. For det er de. Uten tvil.

Jeg snur litt på hodet og nikket mot vakten bak meg før jeg trår inn i rommet. Hvis han hører signalet mitt (ikke noe spesielt kryptisk, egentlig bare et hyl), vil han komme løpende. Selv om jeg ikke tror det kommer til å være nødvendig. Den fyren her ser ganske harmløs ut.

"Jeg spurte aldri etter navnet ditt," starter jeg med og setter meg ned ved et av de mindre bordene i rommet. Den store himmelsenga her inne virker nesten mer behagelig enn min egen. Et øyeblikk er jeg litt misunnelig.

"Vil du vite det?" Han hever øyenbrynene.

Jeg møter blikket hans imens han setter seg ned i stolen ovenfor min. "Gjerne."

"Lock."

"Lock..." Jeg gjør en liten håndbevegelse for å signalisere at jeg gjerne vil vite hele navnet.

"Lock Makar."

Tankene mine går øyeblikkelig til den korokskapningen.

"Som den fra Zelda-spillet?"

"Hø?"

Jeg prøver å tenke etter hvilket spill det var. The Wind Waker. Ja, det var det.

Plutselig blir det veldig vanskelig å fortsette denne samtalen normalt. Alt jeg klarer å se nå, er den lille, grønne skapningen fra Zelda når jeg ser på mannen foran meg.

Nei, jeg får bare tenke at navnet hans kun er Lock.

"Nei, glem det jeg sa. Noen ganger gir ikke det jeg sier så mye mening."

Han gliser og klapper hendene sammen. "Og ditt navn er Sid Lake, ikke sant? Du er jenta som egentlig ikke er kongelig."

Jeg legger armene i kors over brystet og lener meg tilbake i stolen. Drit og dra til den dumme instruksjonen om å alltid være stiv og rett foran fremmede. Jeg har hatt en lang dag. Jeg orker ikke.

"Nei. Skjebnen min er det."

Han ler en dyp latter, som av en eller annen grunn, minner meg om Ryker sin. Flott, når tenker jeg på ham. Igjen.

"Den var god."

Nei. Det var den ikke.

Jeg presser øyenbrynene litt sammen. Munnen min forholder seg som en smal strek for å signalisere at jeg ikke har tid til å tulle rundt med dumme spøker. (Jeg prøver derfor sterkt å ikke tenke på at jeg var den som kom med den.)

"Hvorfor tror du jeg kan hjelpe deg?"

Gliset hans blir på sekundet gjort om til en alvorlig maske. Glimtet i de gule øynene blir borte. "Fordi du er den eneste som kommer til å forstå."

"Jeg er ganske sikker på at Ziva også vil forstå hvis du prøver å snakke med henne."

"Men hun er ikke dronningen over Orbis. Du er det."

Ja. Han har rett i det. Dessuten ville jeg aldri tillatt at Ziva dro istedenfor meg, så jeg vet egentlig ikke hvor jeg prøver å komme meg med denne diskusjonen.

"Er det kongen som har sendt deg?" spør jeg og lener albuene mot bordet.

"Nei. Kongen vil holde det hemmelig at han planlegger å angripe dere. Dere vet ikke at vi eksisterer engang, og det gir ham et overtak."

"Så hvem sendte deg?"

Han bøyer hodet. "Folket."

Jeg puster ut og reiser meg opp fra stolen, marsjerer fram og tilbake over gulvet en stund før jeg snur meg mot ham igjen.

"Du skjønner at det er mye som må ordnes med hvis jeg drar med deg, ikke sant? Jeg er dronningen, og jeg kan ikke bare forlate kongeriket mitt sånn uten videre."

Ansiktet hans lyser opp. "Betyr det at -"

Jeg rister på hodet og går bort til ham. Litt hardt prikker jeg en finger inn mot brystet hans. "Jeg skal vurdere det, men det er mer komplisert enn som så."

Han griper tak rundt håndleddet mitt før jeg rekker å trekke meg tilbake. Forsiktig legger han den mot hjertet sitt og tvinger meg til å legge hånden flatt inn mot brystet hans. Jeg kjenner rytmen av hjertet hans gjennom den hvite skjorta.

"Takk." Han lukker øynene noen sekunder. "Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg. For alle."

Jeg knytter neven igjen og røsker meg ut av grepet hans. Han er litt for glad i menneskelig kontakt. Det kan bli et problem.

"Ikke takk meg. Ikke ennå. Som jeg sa, er det ikke så lett for meg å bare gjøre noe. Ugh, jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å tenke på hvor mye jeg må ordne først."

Den lille glippen på slutten får han til å smile igjen. "Mye jobb?"

Av en eller annen grunn, svarer jeg ham ærlig: "Så mye at jeg drukner."

"Hvis du vil, kan jeg prøve å hjelpe deg."

Jeg skuler mot ham, nekter å tro det jeg hører. En fyr jeg møtte for noen timer siden, med etternavnet til en Zeldafigur, tilbyr seg å hjelpe meg med arbeidet. Han aner ikke hva han tilbyr engang. Hvis han visste hva bunkene med papir på kontoret mitt inneholdt, nå sammen med alt jeg må gjøre klart til reisen... Han er gal.

Uten å si noe mer, går jeg mot døra og legger en hånd over håndtaket. "Nei, du blir her så lenge. Jeg gir deg også tillatelse til å dra inn til byen hvis slottet skulle bli kjedelig. Det er kanskje stort, men det er fryktelig tomt så fort du blir litt kjent med det."

Han klapper i hendene igjen. Det må være en uvane han har eller noe, for nå har han gjort det litt for mange ganger. "Okei."

Før jeg lukker døra bak meg, hører jeg antydning til noe som høres ut som en takk til.

Jeg rister på hodet igjen og går bort til vakten som står plassert ovenfor rommet til Lock. "Hold et øye med ham så lenge han er her. Jeg har gitt han tillatelse til å forlate slottet, men følg etter ham selv da. Jeg vil ha noen til å overvåke ham til enhver tid."

Vakten nikker. "Skal bli, deres Majestet. Ha en god kveld."

Øynene mine sperrer seg opp og søker automatisk etter et vindu for å se utsiden. "Har det blitt så sent allerede?"

"Ja. Det har rukket å bli mørkt."

Vel, fillern. Så mye for den nattesøvnen. Jeg kommer ikke til å rekke å gå i seng før jeg må jobbe igjen, og jeg tror Folli kommer til å bli rasende hvis jeg dropper en time til for å snike til meg noe hvile. Skjeene er visst livsviktige for at middagsselskapet skal ende opp bra, men jeg kommer ikke til å være der. Jeg har to dager på meg til å gjøre alt sammen klart, sortere de ulike sakene fra folket, sørge for at noen tar hånd om dem. Jeg kommer til å trenge at Ziva blir igjen her som erstatteren min imens jeg er borte, og til å ta imot Ryker og Aghon når de returnerer om rundt to uker. I tillegg må jeg få kontakt med Ryv, for hun er den eneste som kan holde et øye med absolutt alt så lenge jeg er borte.

Jeg går inn på kontoret mitt tre bygninger unna Locks rom og stønner så fort jeg ser papirhaugen, som bare virker større og større for hver gang jeg kommer hit. Den fyller hele skrivebordet - pluss toppen av småbordene plassert her og der. Jeg dumper ned på stolen bak arbeidspulten og lener meg tilbake, synker sammen til en rød klump. Så fort jeg har sittet sånn et par sekunder, tar jeg kronen av meg og starter forsiktig å løsne opp i de stramme flettene. De tar livet av meg, og jeg klarer rett og slett ikke å ha dem i noe mer.

Når håret mitt endelig henger løst og sårt nedover i bølger etter å ha vært i fletter så lenge, klarer hodet mitt å slappe litt av igjen. Hodepinen demper seg litt, og med det strømmer litt fornuft inn også.

Hva holder jeg på med? Skal jeg virkelig bare legge fra meg alt og reise ut på et nytt eventyr? Hadde jeg ikke nok av det for to år siden?

Men igjen, menneskers liv står i fare, og jeg orker ikke se at noen dør fordi jeg satt stille og ikke gjorde noe. Det er en ting jeg alltid må holde meg til. Jeg må alltid holde meg til tanken på å beskytte andre, ikke meg selv.

Så derfor drar jeg. Og nå er jeg fastbestemt. Det eneste som bekymrer meg, er Lock. Jeg klarer ikke sette fingeren min på ham, for han oppfører seg så uforklarlig. Veldig hyggelig, men altfor glad. Og hva er greia med klappingen? Den gjør meg litt ukomfortabel.

Jeg løsner båndene på kjolelivet for å kunne puste ordentlig igjen. Som oftest klarer jeg å overse at den er såpass stram, men ikke nå lenger. Nå må jeg få puste skikkelig.

Jeg kaster av meg hele greia istedenfor å bare løsne den opp, så nå sitter jeg igjen med underkjolen, som både er behagelig, myk og løs. Helt perfekt for en runde arbeid. Jeg setter meg med beina i kors oppå stolen og drar til meg det nærmeste blanke papiret jeg finner. Jeg tar den ene pennen i hånden og senker den ned mot papiret.

Skriv noe. Hva som helst.

Merkelig nok skriver jeg til noen som jeg ikke burde skrive til.

Ryker,

Unnskyld.

Sid

Hva i alle dager? Jeg kan ikke gi ham dette. Det er for kort. Upersonlig. Jeg liker det ikke selv engang, selv om jeg liker brev som er rett til poenget og ikke har for mye visvas i seg. Men dette blir rett og slett for dumt.

Ryker,

Du aner ikke hvor mye dette ødelegger meg, men jeg må dra. Jeg kan ikke bli lenger. Det har ikke noe med deg å gjøre, og jeg håper du forstår det. Dette er noe jeg må gjøre.

Sid

Ugh. Dette er verre enn det første. Det høres ut som jeg rømmer fra ham fordi jeg ikke er fornøyd med ekteskapet vårt. Ødelegger meg? Har ikke noe med deg å gjøre?

Nei. Bare nei.

Ryker,

Jeg beklager for at jeg ikke er der når du kommer hjem. Det var ikke mitt ønske at det skulle ende opp på denne måten, for jeg ville gjerne se deg igjen før jeg dro. Jeg elsker deg for alltid.

Din Sid

Nå høres det ut som om jeg har dødd.

Jeg stønner og krøller papiret i hendene før jeg røsker til meg et nytt. Nå må jeg konsentrere meg, skrive noe bra. Et eller annet som høres normalt ut, men likevel utrykker at jeg ikke vil gjøre dette så fort.

Jeg gidder ikke skrive navnet ditt engang, så her er greia:

- En merkelig dude dukket opp på slottet og påsto at Orbis og Danyr står i fare for en ny krig på grunn av en konge jeg aldri har hørt om før har tenkt til å gå til krig med mindre jeg blir med ham.

- Jeg drar med den merkelige duden.

- Beklager at setning en ble så lang.

Sid

(PS: Jeg elsker deg, men jeg måtte dra. Håper du forstår. Sees snart.)

Perfekt.

Jeg er litt fornøyd over hvordan de merkelige bokstavene former det verste brevet jeg noen gang har skrevet i mitt liv. Folli ville vært stolt over at jeg har klart å lære meg skriftspråket så bra, som merkelig nok er veldig lett å lære så fort man får dreisen på det.

Jeg skjærer en grimase over brevet. Jeg høres direkte aggressiv og sur ut. Og det er jeg ikke. Jeg er trist, hjerteknust, men også motivert, for jeg vet at dette er noe jeg må gjøre. Hvis alt sammen er tull, er det ikke krise. Jeg har fremdeles kreftene mine til å bruke mot ham.

Lurer på hvordan jeg brukte dem igjen...

Jeg har faktisk ikke brukt kreftene mine siden den dagen jeg bekjempet Ghorrm og stengte ham inni den hvite dimensjonen. På en måte trenger jeg dem ikke lenger.

Men nå kan det hende jeg gjør det, så det er best jeg øver meg litt.

Nei, nå får jeg skjerpe meg og skrive dette brevet ordentlig.

Kjære Ryker,

Jeg skriver ikke ofte brev, så jeg vet ikke om dette blir særlig bra, men jeg gir det et forsøk likevel.

Du har kanskje oppdaget at jeg ikke er der du er akkurat nå. Slapp helt av, jeg har ikke stukket av eller dødd. Nei, det er litt mer komplisert enn det.

Har du noen gang hørt om kongeriket over ørkenen? Det har ikke jeg, og for å være ærlig, skulle jeg ønske det ikke eksisterte sånn at jeg slipper å forlate deg på denne måten i all hast.

Det kom en mann til slottet imens du reiste over sjøen for å komme hjem. Han fortalte denne merkelige historien om kongeriket han kom fra, og hvordan kongen har tenkt til å erklære krig mot oss for å overta nye områder. Jeg synes først det var helt hinsides absurd, men nå tror jeg på ham. Jeg tror på at kongeriket hans er i fare, og at jeg kan hjelpe ham å fikse det.

Jeg blir derfor med ham over ørkenen for å snakke med kongen hans. Han sa at hvis jeg kanskje prøvde å prate med ham personlig, at vi kunne komme til en enighet og heller lage en allianse.

Foreløpig har jeg ikke så stor tro på ideen, men jeg må tro litt, eller hva? Det var du som lærte meg det, så jeg skylder på deg for å tenke sånn. (Nei da.)

Siden det haster, har jeg allerede dratt. Og ikke våg å dra etter! Jeg mener det!

Jeg vet dette kommer litt brått på, og jeg beklager virkelig for det. Hadde det vært opp til hjertet mitt, hadde jeg ventet til du kom hjem før jeg dro, men jeg er redd det vil få meg til å ombestemme meg og bli istedenfor. Og jeg kan ikke bli. Jeg kan ikke.

Jeg kommer tilbake så fort jeg bare kan, men jeg vet ikke hvor lang tid dette vil ta. For dere tok det to år å bare få satt i gang en forhandlingsavtale med kongeriket over sjøen, så dette kan kanskje ta like lang tid. Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det vil ta så lang tid. For å være ærlig, skulle jeg ønske ingenting av dette var tilfelle, og at jeg kunne løpt bort til deg så fort du kom av skipet i havnen. Men det kan jeg ikke.

Jeg beklager for det.

Din for alltid,

Sid

PS. Jeg mener det når jeg sier at du ikke får lov til å følge etter meg. Pass på Orbis imens jeg er borte. ;-)

Klumpen i halsen min får nesten tårene til å renne, men jeg klarer å ta meg sammen før det skjer. Nå er det gjort. Jeg har fått skrevet et brev til Ryker.

Nå er det bare alt det andre som står igjen.

Jeg gleder meg ikke.