Sid

Jeg lurer alltid på hvordan jeg klarer å komme meg oppi dumme situasjoner. Kanskje det følger med det å hete Sid Lake. Jeg vet ikke helt. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har kondisjon.

Jeg løper som en gal bortover markedsgata. Mannen foran meg er rask. Han dytter mennesker ned på bakken for å komme seg videre. Jeg vil gjerne stoppe opp for å hjelpe dem opp, men vet at jeg mister ham hvis jeg gjør det. Derfor fortsetter jeg forbi alle menneskene han har veltet og beklager underveis. Jeg kan ikke la ham slippe unna med ryggsekken min. Jeg trenger den. Alle pengene ligger oppi der. Alle sakene mine.

Hvordan kunne jeg la ham ta dem?

Vel, det er ganske latterlig: Lock og jeg hadde nettopp fullført maten på det spisestedet og betalt. Vi skulle til å gå ut døren idet mannen jeg jager akkurat nå gikk forbi meg og røsket til seg sekken. Han begynte å løpe, og naturligvis, som et hvert fornuftig menneske ville gjort, spurtet jeg etter. Og nå har det gått flere minutter, og jeg har ennå ikke tatt ham igjen.

Jeg kaster hodet bakover en smule for å se om Lock følger etter meg, men han er ikke noe sted å se. Jeg bestemmer meg for å glemme ham akkurat nå og heller fokusere på mannen jeg forfølger. Han går aldri tom for energi, derfor må jeg spare litt på min.

Melkesyren i beina mine får meg nesten til å stoppe opp. Føttene tramper hardt mot steingrunnen for hvert skritt jeg tar. Pusten min er kort og higende. Svetten renner nedover nakken og pannen min.

Jeg kjenner kroppen verke etter å ta en pause.

Nei! Ikke ennå! Ikke gi opp!

Som om det hjelper noe særlig på den fysiske delen av meg som krever pause. Jeg skjønner at mentaliteten har mye å si og alt det der, men akkurat nå har den fysiske delen av meg kommet og slått den mentale bevisstløs. Stakkaren klarer ikke engang å røre på seg.

Så da hjelper det svært lite med den bittelille delen av hjernen min som prøver å motivere resten med en stor heiaplakat hvor det står: "DU KAN KLARE DET!"

Mannen skjærer inn i en sidegate, og jeg følger etter så godt det lar seg gjøre. Her er det mindre mennesker, så det burde gå å prøve å ta ham igjen litt mer. Jeg prøver å få beina til å øke tempoet, men det står helt stille for meg. Det er som jeg plutselig har glemt hvordan man skal få beina til å gå framover. Jeg løper allerede så fort at jeg føler meg ute av min egen kropp.

Er det jeg som beveger mine egne bein? Er det jeg som føler vinden mot ansiktet? Er det jeg som jager denne mannen?

Slike dype spørsmål for en så enkel og patetisk situasjon.

Virkelig.

I noen sekunder stopper mannen opp når han når en blindvei. Jeg kommer opp bak ham. Endelig. Her er sjansen min til å få tilbake sekken.

"Du har noe som er mitt," sier jeg.

Mannen skvetter til og svirrer rundt. Blikket hans er panisk. "Beklager! Jeg mente ikke å stjele fra deg! Jeg visste ikke at du -"

"Visste ikke at hun hva?" høres en stemme bak meg.

Nå er det jeg som skvetter til og hopper en meter til siden.

Hva søren, Lock? Ikke skrem meg på den måten.

"J-Jeg ..." Mannen slipper sekken ned på bakken. "Tilgi meg!" Han faller ned på knærne så fort at jeg ikke rekker å gjøre noe med det. Han legger håndflatene inntil hverandre og bøyer hodet ned mot bakken.

Jeg tar et steg mot ham. "Hva er det du driver med? Reis deg opp igjen." Jeg rekker en hånd ut mot ham.

I en lang stund stirrer han bare på den. Blikket hans går mellom meg og Lock. Han klarer ikke bestemme seg for hvem han skal se på, så han ender opp med å se midt mellom oss. "Jeg ..."

Lock stønner. "Hørte du ikke hva hun sa? Reis deg opp!"

Mannen hører øyeblikkelig etter og kommer seg opp på beina. Han gjør et bukk mot meg. "Tilgi meg, vær så snill!"

"Hvorfor løp du av gårde med sekken hvis du angrer sånn?" spør jeg og tar en forsiktig hånd mot skulderen hans. Jeg prøver å se ham inn i øynene, men han nekter å møte blikket mitt.

"F-Fordi jeg f-fikk panikk," stotrer han. "Jeg så først etterpå at ... at ..."

Jeg sukker lavt. "Det går bra."

Han hever øyenbrynene overrasket. "Virkelig? Men -"

Lock avbryter ham. "Det går bra, sa hun. Hørte du ikke etter?"

Mannen får vide øyne idet Lock snapper ordene mot ham. Jeg snur på hodet for å se inn i ansiktet hans. Øynene er hissig gule, og det bekymrer meg litt.

Så derfor gjør jeg det han pleier alltid å gjøre: Jeg klapper med hendene for å vekke oppmerksomheten hans. "Hei. Ro ned litt, Lock."

I noen sekunder stirrer han intenst ned på hendene mine og sier ikke et eneste ord. Jeg blir litt forvirret over reaksjonen hans, for å være ærlig. Det er første gang jeg ser ham så rådvill. Det er som han ikke aner hva han gjør her.

Derfor gjør jeg det eneste rette og klasker håndflaten min mot kinnet hans.

"Hva er det du stivner til for?" spør jeg og ser tilbake på mannen som rappet sekken min. "Du kan gå nå. Og gjør meg en tjeneste og ikke stjel igjen." Jeg prøver å gi ham et lite smil før han forsvinner, men jeg tror ikke han rekker å se det før han er borte. Jeg bare rister på hodet og tar sekken opp fra bakken igjen. Lock står fortsatt på samme plass som for et minutt siden.

Hånden hans tar seg forsiktig til kinnet hvor jeg klasket til ham. "Beklager. Jeg vet ikke hva som gikk av meg."

Jeg vifter bort unnskyldningen hans. "Det går bra."

"Nei, jeg mener det virkelig. Det var bare det at dette minnet meg om den gangen lillesøsteren min fikk noe frastjålet. Hun løp etter fyren i evigheter og endte opp i en blindgate som denne. Jeg rakk ikke bort til henne før han knivstakk henne i magen og løp sin vei. Det tok kjempelang tid før hun ble bra igjen."

"Lock ..." Jeg tar sekken over ryggen igjen og går sakte mot ham. Det er litt rart for meg å klemme ham, så derfor strekker jeg ut hånden min istedenfor. Jeg rører så vidt borti noen av fingrene hans.

Han ser ned på der hånden min berører hans. "Jeg savner henne," hvisker han og tar hånden rundt min. Håndtrykket hans er hardt og klamt, men det virker som det å holde meg i hånden får han til å føle seg litt roligere. Det er bra.

"Selvfølgelig gjør du det. Du savner alltid de du er glad i. Det er naturlig." Jeg svelger tungt idet mammas ansikt dukker opp foran meg. Jeg har forsåvis ikke 'mistet' henne, men jeg kommer aldri til å få se henne igjen. Vi lever i to forskjellige verdener, det er bare sånn det er. Det var valget jeg tok den gangen. Det er fortsatt det valget jeg ville ha tatt i dag.

Men det gjør det ikke mindre smertefullt.

"Du er flink med ordene dine noen ganger, Sid."

Jeg smiler litt over komplementet. "Næh. Jeg tror egentlig ikke det er jeg som snakker når jeg gjør det." Egentlig er det Nubilas ord som kommer ut av munnen min noen ganger. Eller, det kan virke som det er det.

Det siste forteller jeg selvsagt ikke høyt, fordi jeg ikke vil fortelle den hemmeligheten til ham ennå. Kanskje en gang i fremtiden, når jeg føler at øyeblikket er riktig.

"Skal vi komme oss av gårde igjen? Vi har en konge å snakke med," foreslår jeg og tar hånden til meg igjen. Locks hånd henger litt igjen før han nikker og snur seg rundt.

"Ja, så klart."

Det er så rart hvordan vi har blitt gode venner allerede. Det er så lett å prate med ham, og han har faktisk en god sans for humor nå og da. Han har allerede vært der for meg et par ganger hvor jeg var håpløs og ikke kunne gjøre noe. Jeg kjenner munnvikene vippe seg oppover i et smil over den gode følelsen i brystet det gir meg.

Kanskje vi kan være venner etter at jeg har ordnet dette med kongen også. Kanskje jeg kan hjelpe ham litt, siden han ikke har noe særlig til liv.

Det hadde vært fint å gjøre.

Det gjør at jeg kommer på noe annet også.

"Du, Lock ..."

Han snur så vidt på hodet. "Ja?"

"Har du ikke lyst til å besøke faren din før vi drar opp til palasset?"

"Faren min."

"Faren din."

Det blir stille en stund.

"Lock?"

"Faren min, ja." Han virker fraværende når han sier det igjen.

Jeg rynker øyenbrynene. "Er noe galt? Har du ikke lyst til å se ham? Du sa at han var sengeliggende sist gang vi snakket om ham. Vil du ikke finne ut om han har kommet seg?"

Vi kommer oss ut på markedsgata før han svarer: "Jeg vet ikke helt om jeg har lyst."

"Hvorfor ikke?"

"I tilfelle han er død."

Å.

Dumme meg.

Dumme, dumme meg.

"Så ikke noe besøk, med andre ord."

Lock rister forsiktig på hodet. "Kanskje en annen dag. Etter at du har snakket med kongen."

"Ok."

Jeg sier ikke stort mer imens vi går mot palasset. Jeg har ikke særlig lyst heller, siden jeg ødela stemningen mellom oss ved å bringe opp enda et tungt tema. Kanskje jeg burde holdt kjeft.

Det ville i hvert fall hjulpet for noen minutter siden.