Sid

"Opp med haken, deres Majestet. Og ikke sitt med så krum rygg, det er respektløst."

Jeg stønner og føler ryggen falle sammen innvendig. Enda rettere? Han er gal. Jeg kan ikke engang bli sittende halvstrak uten at det gjør dritvondt. Og nå har jeg øvd meg de siste to månedene på å bli bedre. Det eneste som holder meg gående, er tanken på at Ryker kanskje blir stolt når han ser meg igjen.

Tross alt er jeg voksen nå, så jeg må oppføre meg sånn også. Moden, som ekte kvinnfolk er.

Skulle ønske jeg så ut sånn som jeg føler meg. Men dessverre er poseøynene tilbake på plass til full utstilling i dag også. Ikke så kvinnfolkaktig akkurat å sitte oppe fordi man hadde overnattingsparty med en annen dronning.

Egentlig skulle vi begge fokusere på pliktene våre fordi vi begge opprettholder hvert vårt kongerike, men ærlig talt ble det litt kjedelig. I går kveld spesielt, så imens hun og jeg gjorde en haug med papirarbeid, bestemte vi oss for å friske opp hodene våre ved å ha en skikkelig putekrig.

Beste. Putekrigen. Jeg. Noensinne. Har. Hatt.

Det var så gøy.

Men nå er jeg fryktelig trøtt, så jeg begynner å vurdere muligheten for at det ikke var verdt det.

"Jeg forstår at det er slitsomt å opprettholde en flat mine og rett holdning, men vær så snill, ikke snork under middagen."

Hodet mitt fyker opp igjen. Herregud. Jeg holder på å sovne. Det oppdaget jeg ikke.

"Beklager, Folli. Jeg er bare utslitt."

"Av timene våre eller av et hypert jenteparty?"

Jeg kjenner kinnene mine bli røde. Forsiktig prøver jeg å rette meg litt opp i ryggen og fikse på den lille kronen oppå hodet mitt. Håret er satt opp i en haug med forskjellige fletter. De strammer hodebunnen, og det gjør det ikke akkurat lettere å konsentrere seg om det Folli prøver å lære meg.

Folli er den ultimate læremesteren. Han kan alt innen... ja... alt. Det er nesten litt skremmende, og helt ærlig er jeg litt redd for ham til tider. Som i dag, hvor han er så intens at det får meg til å trekke hodet så langt bakover at jeg lager den ultimate dobbelthake.

Og jeg vet at dobbelthaken er der, jeg har laget den samme grimasen ganske mange ganger foran speilet de siste ukene.

Hvilken grunn? Godt spørsmål. Ikke noe godt svar.

Mest fordi jeg er den er jeg er, tror jeg.

"Jeg trengte å slappe litt av," bortforklarer jeg og vifter lett med hånden. Folli blir nesten litt fornærmet over håndbevegelsen, så han hermer etter meg, snøfter og løfter haken.

"De kan ta tredve."

Jeg lyser opp så fort han sier det. "Virkelig?"

"Ja, men De må være tilbake etter det. Middagen er om tre dager, og De ser fremdeles ut som en vandrende, trøtt klump. Det kan vi ikke ha noe av. Vi må ha en kvinne. En mektig kvinne. En dronning."

Jeg rister lett på hodet over den ivrige tonen hans. Selv etter to år føler jeg meg ikke helt som en dronning. Noen ganger - litt for mange - tenker jeg på hvordan livet mitt ville vært hjemme. Altfor mange ganger tar jeg meg selv i å tenke på Ryker, og hvor mye jeg savner ham. Det stikker alltid i hjertet mitt når jeg prøver å gjenkalle minner av ham, for ansiktet hans begynner å blekne litt i minnene mine. Ikke mye, men nok til å gjøre meg dritredd og sitte like spent som en buestreng på neste brev. Som oftest er det ikke engang han som skriver, for Aghon er den som tar seg av alle rapportene. De er visst svært så travle der borte. Selv etter to år.

To år... Jeg har ikke sett ham på to år. Jeg er fortsatt støkk her, i dette kjedelige slottet, med kjedelige plikter som jeg blir tvunget til å gjøre fordi "skjebnen" min er sånn. Mest synes jeg skjebnen egentlig burde være tullball, men så kommer alle andre her og sier det stikk motsatte.

Og det er vanskelig å motsi et helt folk.

Dessuten begynner jeg å få dreisen litte grann, så jeg skal innrømme at dette med skjebnen ikke irriterer meg så mye lenger. For en måned siden klarte jeg et helt selskap med å småprate om politikk og forhandlinger mellom de mindre byene. Jeg var så stolt at jeg hoppet vilt opp og ned i timevis inne på rommet mitt etterpå. Så kom en av vaktene fordi han trodde jeg ble angrepet, og så ble alt ganske kleint.

Han må tro kongeriket er kjørt med meg på tronen.

Jeg går gjennom spisehallen og bort til dobbeltdøra som fører ut til gangen. To vakter åpner dørene så fort jeg signaliserer at jeg skal ut.

Jeg kaster et blikk over skulderen mot Folli på vei ut døra. "Og dropp å tiltale meg med "De". Vi har vært venner en stund nå. Venner sier "du" til hverandre."

Folli rister bare på hodet og ser meg forsvinne ut av spisehallen.

Så fort dørene har lukket seg igjen bak meg, sparker jeg de fæle skoene av meg og samler skjørtet til kjolen i hendene. Jeg tripper nedover det røde teppet langs gulvet i den gigantiske gangen, med kun noen vakter her og der til å se på vraket jeg er i dag.

Det tok lang tid å venne seg til å ha mennesker rundt seg til enhver tid for å passe på, men jeg begynner å bli vant til det nå. I hvert fall litt.

"En god morgen i dag også, ser jeg," hilser sir Lion, dronning Zivas betrodde vakt.

Jeg stopper opp der han står vakt utenfor rommet hennes. "Skikkelig. Jeg tror jeg skal prøve meg på en powernap for å få tilbake litt energi."

"Powernap?"

Fillern. Nok et ord som disse folka ikke forstår. Jeg har blitt bedre til å bruke ord som de forstår, men så glipper andre ut av meg med jevne mellomrom. Som nå.

"Ja. Det er det samme som å sove i sånn ti minutter før du våkner igjen."

"Er du så sliten?"

Jeg nikker kraftig. "Mhm. Det har vært noen tøffe uker, og jeg var sent oppe i går." Et lite glimt i øynene hans forteller at han også vet grunnen til mitt trøtte humør.

"Vel, dronning Ziva hadde det veldig gøy. Jeg har ikke sett henne så blid på evigheter."

Jeg hever øyenbrynene. "Virkelig? Hun er jo overmenneskelig blid hele tiden."

Til det smiler han svakt. "Sant, sant. Men selv om hun virker sånn på overflaten, er det ikke alltid hun er det på innsiden."

"Så du prøver å si at jeg gjorde henne overmenneskelig blid på innsiden også? For meg høres det ut som en bombe." Jeg klapper skoene sammen mot hverandre med hendene og lager en liten effektlyd med munnen for å vise til en falsk eksplosjon.

Han ler. Ja, han ler faktisk. Sir Lion. Fyren som alltid er stram i maska og later som han ikke har en eneste følelse. Jeg er sjokkert, for aldri i livet om jeg trodde jeg ville få oppleve det.

Det verste er at han ikke stopper. Han fortsetter å le. Og le. Og le. Og le litt til. Snart ferdig. Nei? Ikke det?

Ja vel.

"Jeg må komme meg av gårde igjen," sier jeg og skal akkurat til å gå da han griper tak rundt underarmen min. Han slipper den så fort jeg har snudd på hodet igjen, for det er egentlig ikke lov å ta på dronningen uten samtykke først.

En regel jeg er VELDIG glad for å ha. Siden personlig rom er slik en essensiell ting i livet mitt.

Han tørker en lattertåre fra øyekroken. Herregud, det jeg sa var ikke så morsomt. "Jeg hadde egentlig tenkt til å si deg at dronning Ziva gjerne vil ta en prat med deg før hun reiser i dag. Hun mottok et brev i morges og sa noe om at hun trodde du ville bli glad for å få det."

Umiddelbart kjenner jeg hjertet dunke hardere. Brystet snører seg sammen. "Hvor er hun?" Jeg legger vekten fra det ene beinet til det andre så fort at det nesten ser ut som jeg løper stillestående.

"Inne på rommet sitt." Han smiler og banker knyttneven svakt mot døra bak seg.

"Hvem er det?" roper Zivas stemme fra innsiden, men da har jeg allerede åpnet døra og brast inn i rommet.

"Hvor er det?" spør jeg og går mot henne. Hun har nettopp tatt et bad, og står kun i en silkekåpe og med håret halvvått og tungt hengende nedover ryggen.

"Hvor er hva?" Hun skakker litt forvirret på hodet. Håret hennes har vokst en del ut igjen etter at hun ble holdt fange i Danyr og slapp unna. Mye av håret hennes ble kuttet av, og samtidig som det skjedde, rota jeg meg bort i Frihetens dal fordi jeg måtte på do.

Hehe.

Etter at jeg kom tilbake og ble dronning, bestemte hun seg for å klippe det i lik lengde med mitt eget, så en stund var vi nesten tvillinger i hårsveisen. Men hennes hår vokser mye kjappere enn mitt, så hennes henger allerede nede på lårene. Midt har klart å nå undersiden av ribbeina, og jeg er ganske stolt over at håret mitt faktisk har klart å bli langt i det hele tatt. Det var en stund jeg hadde lyst til å klippe det kort igjen - av den enkle grunn at det er utrolig digg med kort hår, men så tenkte jeg på Ryker. Jeg tenkte på hvordan jeg vil at han skal få la fingrene gli gjennom det lange håret mitt, og ombestemte meg igjen.

Jeg rister på hodet for å konsentrere meg om det som er viktig. "Brevet. Hvor er brevet?"

Ansiktet hennes lyser opp, øynene skinner. "Å, det! Hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Det ligger på bordet der." Hun peker en finger mot brevet.

"Er det... fra ham?" Jeg kjenner hjertet hisse seg opp på de sekundene hun tar seg til å svare.

Hun gliser. "Ja."

Det er alt jeg trenger å høre for å løfte brevet opp fra bordet og stirre ned på det. Jeg undrer meg over om han har skrevet det spesifikt til meg, eller om det omhandler alt som skjer der borte.

Jeg dumper ned på en av stolene og trekker pusten dypt før jeg forsiktig åpner konvolutten. Lukten fra brevpapiret når nesen min.

Det lukter hav, men også med hint av noe annet... Ryker. Det lukter Ryker.

Jeg har blitt utrolig rar gjennom disse to årene, innser jeg.

"Jeg er ærlig talt litt redd," innrømmer jeg til Ziva, som stille setter seg på stolen ovenfor min.

"Det er forståelig. jeg er alltid litt redd når Aghon skriver også. Jeg er redd det ikke er til meg, men heller til dronning-meg."

Jeg nikker svakt, forstår godt hva hun mener. "Samme her."

"Du får tenke på sjansen for at det er skrevet for Sid Lake, da. Ikke dronning Sid."

Jeg nikker igjen og svelger tungt imens jeg lirker brevpapiret ut av konvolutten og åpner det.

Til min kjæreste, og eneste, Sid,

Jeg beklager at jeg ikke har fått skrevet et brev på en lang stund, og at når jeg faktisk har gjort det, at de har vært fokusert på forretninger mer enn personlige følelser.

Hvordan går det med deg, kjære dronning? Har du klart å sjarmere hele folket nok ennå? Eller kanskje til og med sjarmere en søt fyr????

Hvis det er tilfelle, trenger jeg i prinsippet ikke skrive dette brevet til deg, men jeg håper jeg fremdeles er i hjertet ditt, sånn som du er i mitt. Jeg vet det høres fryktelig klissete ut, men det vanskelig å la være å skrive noe sånt ned overhode. Hvis jeg bare hadde skrevet kjedelige greier om ditten og datten ville du sikkert ha mistet interessen, så dette er sånn jeg holder deg interessert. (Og har jeg nevnt hvor mye jeg elsker deg? Det er viktig. Nesten det viktigste.)

Det er hektisk her borte, for det virker som vi endelig kommer igjennom med noen av forslagene våre angående forhandlinger og kontakt. På grunn av dette har jeg ikke fått skrevet like mange brev som jeg har ønsket, men endelig fant jeg meg tiden. (Jeg elsker deg, forresten.)

Jeg håper du overlever der borte uten meg. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye lenger jeg kan være her uten å vite at du er like rundt hjørnet, men det trenger jeg snart ikke tenke så mye på.

Jeg har bestemt meg for å komme tilbake. Aghon og jeg har planlagt å la noen være igjen for å fortsette forhandlingene. Aghon kommer til å reise tilbake igjen, men jeg kommer for å bli. Jeg klarer helt ærlig ikke konsentrere meg lenger, for jeg har bare lyst til å se deg.

Så med det håper jeg dette brevet gjør opp for alle de som aldri var. Jeg skulle gjerne vist hvor lei meg jeg er for å ikke ha opprettholdt kontakten så bra, men det får jeg jo snart. Det er best du forbereder deg.

Vi sees snart, min dronning.

Med et evig hjerte som tilhører deg, tilber deg og elsker deg,

Ryker

Jeg kjenner tårene flomme nedover kinnene mine. Et hulk slipper ut mellom leppene mine idet jeg leser over brevet en gang til for å forsikre meg om at det jeg leste, faktisk var riktig.

En forskrekket Ziva spretter opp fra stolen sin. "Er det dårlige nyheter?"

Jeg rister på hodet, prøver forgjeves å smile gjennom gledestårene. "Nei. Nei, det er gode nyheter. Fantastiske nyheter, faktisk. De kommer hjem."

Ziva stivner til. "Aghon også?"

Jeg nikker. "Aghon også."

Det tar noen sekunder før det går inn i systemet hennes. Så setter hun til å hyle og sprette opp og ned. Jeg reiser meg opp fra stolen for å gjøre det samme. Vi står som to tullinger en lang stund, hopper bare opp og ned som de vilt forelskede tenåringene vi er - selv om vi egentlig burde være litt mer voksne nå. Vi nyter dette øyeblikket av total lettelse.

Han kommer tilbake. Jeg skal få se ham igjen. Jeg skal få se sølvøynene, det blonde håret, de brede skuldrene, det vakre smilet, den rette nesen... den mest fantastiske personen i verden igjen.

Noen banker iherdig på døra før jeg får fortsatt tankegangen.

"Unnskyld meg, dronning Sid, men det er en mann som spør etter deg."

Hjertet hopper over noen slag. Nei. Han kan ikke ha kommet hjem så fort. Det er ikke mulig, vel?

Ziva og jeg veksler blikk et øyeblikk før vi stopper å hoppe. Jeg får pulsen til å roe seg ned et par hakk, går mot døra, vinker Ziva et vennskapelig farvel og går ut i gangen igjen. Sir Lion peker en finger i retning av personen noen meter til venstre. Det er budbringeren min, Carlo.

Hva gjør han her nå? Det burde ikke være flere beskjeder på minst tre dager.

"Hvis deres Majestet ville være så vennlig å følge meg."

Jeg nikker alvorlig og følger etter så fort han begynner å gå. Jeg gir et kort farvel til sir Lion.

Så merker jeg at føttene mine er barbeinte. Skoene ligger igjen på rommet til Ziva.

Maiskolbe!

For ikke å vekke mistanke om de nakne føttene mine, passer jeg på å dra kjolen litt ekstra ned for at skjørtet skal dekke dem til. Stort mistak, for det gjør bare at jeg snubler i kjolekanten konstant imens jeg går.

Denne situasjonen begynner å ligne på andre jeg har opplevd før.

"Hva er det som skjer?" spør jeg imens jeg kommer opp ved siden av ham.

Han ser på meg i sidesynet. "Det er en... ung mann som spør etter deg."

Jeg rynker øyenbrynene. Hjertet hopper over et slag uten min tillatelse. "Noen jeg kjenner?"

"Nei." Hjertet mitt føles tomt. "Det tror jeg ikke."

Han fortsetter videre nedover og rundt svingen til venstre hvor en ildrød Folli står og tramper med foten.

"Jeg sa tredve minutter, ikke timer."

Jeg biter meg forsiktig i underleppen. "Så lenge var det da ikke."

"Min unge dronning, jeg vet De ønsker å leve litt, men når en middag så viktig som denne står på dør... Da er det viktig at De er forberedt på alt."

"Igjen." Jeg retter pekefingeren mot ham. "Ikke tiltal meg med "De". Jeg liker det ikke. Ikke fra deg."

Han prøver å avblåse ordene mine med en håndbevegelse, men jeg nekter å gi meg til han gjør det. Nå har jeg mast på ham i seks måneder, og han holder fortsatt på.

Mannen er sta. Det skal han ha.

Men det er søren meg jeg også.

Budbringeren kremter lavt ved siden av meg.

"Uansett, så har jeg ikke tid akkurat nå. Jeg har noen saker å ta meg av."

"Arbeid?" Han hever et mistenkelig øyenbryn.

Jeg nikker bekreftende. "Jepp."

Folli sukker tungt før han svarer. "Ja vel, men ikke bruk for lang tid. Vi må fortsatt gå igjennom prinsippene for hvordan man skal spise de tre forrettene."

"Ja da, ja da. Jeg skal ikke glemme det. Ta ta så lenge." Jeg blafrer litt skøyeraktig med øyevippene mot ham til han har forsvunnet bak en sving, så begynner budbringeren å gå igjen. Jeg følger etter så godt jeg klarer uten å snuble for mye i kjolen min før vi står utenfor et av møterommene.

"Han er innenfor, deres Majestet."

"Takk."

Han bukker, retter seg opp igjen og vandrer av gårde før jeg får sjansen til å si noe mer. Snodig kar. Har alltid vært det også.

Jeg puster dypt inn og ut. Ryker er ikke på innsiden, såpass vet jeg. Det betyr at det mest sannsynlig er en person jeg ikke kjenner, sånn som Carlo sa. Hvem har noen forretninger å gjøre her nå?

Jeg prøver å tenke meg til mulige løsninger, men ingen av dem gir særlig mye mening.

Uten mer om og men åpner jeg dobbeltdøra inn til møterommet. To vakter står på hver sin side av inngangen, og en skikkelse står ved et av vinduene på motsatt side med ryggen til. Det mørke håret har flere sandkorn festet her og der, og jakken hans er så støvete at den virkelig kunne trengt en tur på renseri. Han har hendene lagt sammen bak på ryggen.

Fra denne avstanden ligner han litt på Aghon.

"Unnskyld hvis jeg forstyrrer," sier jeg og tar et steg lenger inn i rommet. Mannen snur seg mot meg, og to knallgule øyne stirrer mot meg så fort han gjør det. Han har briller plassert oppe ved hårfestet. De ligner nesten litt på slalåmbriller, siden de er festet med strikk og er isolert rundt kanten for å holde noe ute. Utefra sandkornene i håret hans, tipper jeg det er sand.

Hva i huleste?

"Ah, du må være dronning Sid." Han kommer mot meg, rekker hendene ut for å ta mine, men jeg tar et skritt tilbake før han får sjansen.

Han sa "du". Det betyr at han må være ganske langt nede, for alle litt høyt oppe vet at man sier "De" til høytstående. Enten det, eller så er han ikke herfra.

"Beklager, men jeg må ta noen forhåndsregler," sier jeg for å forklare grunnen til at jeg trakk meg unna. Mest handler det om personlig rom.

Han smiler bredere. "Jeg forstår."

Jeg legger armene i kors for å beskytte meg mot hendene hans. Jeg vil ikke bli tatt på av ham. Jeg vil bli tatt på av noen andre. En med hender som er dobbelt så store som mine egne, og som har en tendens til å legge dem rundt mine små for å beskytte de mot noe kun han ser.

Huff. Jeg er glad han er på vei hjem.

Og det brevet. Så håpløst klissete og romantisk. For to år siden ville jeg sikkert revet det i fillebiter uten å gjøre noe mer med det, men nå er det litt annerledes. Jeg er eldre, nitten - snart tjue år - og har begynt å få andre type tanker på hva kjærlighet inneholder.

Ikke at jeg har fått opplevd noe av det ennå...

Utenom å bli kysset, selvsagt.

"Hva er du her for?" Jeg prøver å fokusere på virkeligheten jeg befinner meg i igjen.

Han klapper hendene sammen. Lyden gir litt ekko i det store rommet vi befinner oss i. "Jeg trenger din hjelp."

"Nå forstår jeg ikke."

Et lurt smil leker om munnen hans imens han tar et skritt mot meg og lener ansiktet ned mot mitt. Han er forferdelig høy, så jeg føler meg nokså liten i forhold. Og jeg som liksom skal være en mektig dronning.

"Hørte du meg ikke?"

Jeg føler dobbelthaken komme til syne igjen imens jeg lener meg bakover. «Jo, men hva mener du med 'jeg trenger din hjelp'?»

"At du skal hjelpe meg å redde kongeriket over ørkenen, selvsagt."

Munnen min blir hengende åpen. "K-kongeriket over ø-ørkenen?" stammer jeg og tar nok et steg bakover idet ansiktet hans er innenfor et område jeg ikke vil ha det. Dessverre treffer hælen min kjolekanten, får meg til å miste balansen. Beina vakler bakover til jeg dumper ned på rumpa. De to vaktene tar et skritt mot meg for å hjelpe meg, men jeg vifter dem vekk med hånden. «Hva mener du? Det finnes ikke noe kongerike over ørkenen. Det eneste var Kakir, og det forsvant for lenge siden.»

Han rister på hodet og rekker fram en hånd for å hjelpe meg opp. Jeg tar den ut av høflighet. "Nei, jeg snakker ikke om Kakir. Kakir lå i ørkenen, ikke på den andre siden av den. Den jeg snakker om, er på utsiden. Den som heter Remni."

"R-remni?" Søren ta den hakkingen, altså.

"Ja, og det haster, skjønner du."

"Okei???"

"Ja, for hvis du ikke hjelper meg, vil Remni gå til krig med Danyr og Orbis."

Jeg kjenner hjertet bli angrepet av piler og gjennomboret av så mange at kroppen min et lite sekund stopper å fungere. Så kommer jeg til sans og samling, spretter opp fra gulvet, avslører de barbeinte føttene mine imens jeg gjør et lite hopp og setter blikket mitt i hans.

"Vent... HVA?!"