Sid

Den svake følelsen av hender, noen som løfter meg opp i armene sine, bærer meg bortover. Jeg klarer ikke åpne øynene for å se hvem det er. Kroppen min henger slapt i de sterke armene. På en måte føles dette kjent. Som om jeg har opplevd det før.

Men kanskje det også bare har vært en av de mange drømmene mine.

Jeg føler at alt jeg har opplevd i det siste har vært en eneste stor drøm. Noen ganger nærmere et mareritt. Det er som jeg mister meg selv mer og mer, samtidig som jeg aldri har vært så nærme hvem jeg egentlig er.

Hvem er jeg? Jeg stiller meg det spørsmålet hele tiden nå. 

Jeg har fortsatt ikke noe godt svar. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det heller, siden dette liksom skal være en fantasy-historie. Ikke en dyp selvbiografi som fokuserer på å analysere meg selv.

Dessuten, har jeg ikke slitt med dette spørsmålet nok gjennom livet mitt? Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for meg å bestemme min egen identitet? Jeg skjønner virkelig ikke. 

Kan ikke jeg bare få være meg selv nå, så blir vi ferdig med det?

Armene løfter meg høyere, jeg kjenner at skikkelsen begynner å gå. Jeg prøver å åpne øynene igjen for å se hvem det er.

Jeg skimter en hvit maske.

***

Jeg gisper etter pusten. Hendene mine griper etter noe å ta tak i. Kroppen mister balansen av kanten, og plutselig befinner jeg meg selv på gulvet. Dyna faller over meg like etter.

Jeg sovnet.

Flott.

Jeg hadde en merkelig drøm.

Enda flottere.

Jeg dytter dyna av meg og sparker den så langt unna jeg klarer. Det er det eneste her inne jeg kan få ut frustrasjonen min på. Til min forskrekkelse avslører det klærne jeg har på meg, som er de samme klærne jeg husket at jeg tok på meg i drømmen. 

Når sovnet jeg egentlig?

Jeg kommer meg opp på beina og løfter dyna opp fra gulvet. Fortsatt litt frustrert kaster jeg den på senga og stamper bort til speilet, hvor jeg ser meg selv igjen. Jeg står i klærne jeg tok på meg i en drøm, så da var vel ikke det en del av drømmen. I tillegg husker jeg klart som dagen at jeg gikk gjennom bakgården og kom ut på en plattform. Jeg husker treet med de røde bladene.

Og der stopper det.

Søren heller.

Jeg retter litt på håret mitt imens jeg fremdeles står foran speilet. Litt oppgitt over hvor mørk under øyene jeg har blitt i det siste, snur jeg meg  vekk fra speilet så fort håret ligger greit nok til å få min godkjennelse. Jeg orker ikke se på ansiktet mitt så ofte, det får bare kroppen til å synke sammen i avsky over hvordan jeg alltid ser ut.

Kanskje jeg er på vei til å bli den samme gamle Sid igjen. Den jeg ikke vil være lenger. Den jeg trodde jeg ble kvitt.

For mange tanker igjen. Jeg trenger frisk luft. 

Jeg kommer meg ut av bygget og ut ved bakgården igjen. Solen er på vei ned bak horisonten. Det betyr at jeg skal møte Lock nå. Jeg haster meg vei gjennom hovedbygget til palasset til jeg kommer foran ved sølvporten. Lock står der allerede med en sekk på ryggen. Jeg ser kjapt nedover meg selv og håper jeg ser ok ut, selv om jeg vet at ansiktet mitt er et rent helvete.

Han smiler når jeg er et par meter unna. Jeg smiler svakt tilbake.

"Beklager hvis jeg er litt sen. Jeg sovnet," unnskylder jeg meg.

Lock rister på hodet. "Det går bra. Jeg har ikke stått her lenge."

Vaktene åpner opp sølvporten sånn at vi kan komme oss ut. Vi går nedover til vi havner ved hovedgata, som i dag er uten alle bodene. Gata er tom for mennesker, og nå som det begynner å bli mørkt, lyser lampene opp gata i et dunkelt, rødlig lys. Vi går i stillhet en stund. Jeg prøver å gjette meg til hva han har i sekken.

Kanskje mat.

Det gir mest mening. De andre ideene mine innebærer ting som sier pang!.

Ikke like sannsynlig.

"Hvorfor er det ingen her?" spør jeg før jeg rekker å tenke meg om.

Han ser på meg i kroken av det ene øyet. "Alle forbereder seg."

"Til hva?"

"Festivalen."

Nå er jeg enda mer forvirret. "Festival? Hvilken festival?"

"Det er noe vi holder hvert år for å hedre kongen. Folket feirer at han styrer rettferdig og skriver ned bønner som håper på at året som kommer er like bra."

"Det høres ut som nyttårsaften," plumper det ut av meg. Det surrer rundt i hodet mitt rett etterpå.

"Hva er nyttårsaften?"

Nei, du, det lurer jeg på også.

"Ingenting. Glem at jeg nevnte det." Jeg går over på noe annet istedenfor. "Henger dere bønnene opp noe sted?"

Lock nikker. "Ja, i det røde treet på palasset."

Å herregud.

Okay, Sid. Nå er det viktig at du later som du aldri har hørt om det treet i hele ditt liv. Ikke nevn det faktum at du hadde en drøm om det som kanskje ikke var en drøm likevel. Bare finn på noe, og det kjapt!

«Et rødt tre? Har dere malt eller noe?»

Og applaus for en strålende redning!

Når jeg kommer opp på rommet skal jeg klaske meg selv i pannen til hånden etterlater et rødt merke.

«Hehe, nei. Det er bare bladene som er røde, de har alltid vært det.»

«Å ja.»

Og så kommer det en skikkelig pinlig og lang stillhet som jeg veldig gjerne vil unnslippe. Ikke at det går, selvfølgelig. Jeg er støkk med Lock hele kvelden nå, selv om jeg fremdeles ikke aner hva han vil. Det høres ut som vi skal delta på festivalen, men noe forteller meg at vi ikke skal det. Hva er det som forteller meg det?

Den lille irriterende stemmen inni hodet mitt som tviler på alt.

Ja, den. Den dritten der. Den ingen i hele verden liker.

«Vi er fremme,» sier Lock plutselig og stopper opp ved et falleferdig bygg.

«Hæ?»

Lock ser på meg. «Det er her faren min er.»

Jeg hever øyenbrynene. «Faren din? Han er i live?»

«Jepp,» smiler Lock bredt med skinnende øyne. Han ser ut som en liten gutt med det smilet om munnen. «Den gamle skrullingen hadde visst klart seg.»

Jeg føler gleden spre seg om hjertet mitt. «Så bra, Lock.»

«Ja ...»

Han åpner opp døren for meg og leder veien inn. Innsiden er finere enn utsiden. Det er som et vanlig, lite hus. Et kjøkken er til rommet venstre for gangen, en liten stue er rett frem, og jeg skimter noe som kan ligne på et bad til høyre. Det er en bratt trapp som fører opp til en etasje til, hvor jeg tipper soverommene ligger.

«Bare vent her litt.» Lock går opp trappen og forsvinner en liten stund. Jeg hører to stemmer som snakker til hverandre oppe, men prøver å la være å overhøre for mye. Likevel klarer jeg ikke dy meg når jeg hører Lock nevne at han har tatt med noen hit. Den noen er meg.

Plutselig begynner stemmene å hisse seg opp. Lock hever stemmen sin flere ganger, og jeg hører den andre stemmen brøle tilbake. Jeg ser opp trappen med bekymrede øyne idet jeg hører en dør slamre igjen og Lock kommer stormende ned trappa.

«Jeg beklager, Sid. Han har ikke lyst til å møte deg.»

Å.

«Det går bra,» forsikrer jeg og legger en halvveis skjelvende hånd på dørhåndtaket. «Jeg kan vente utenfor imens du gjør deg ferdig her.»

Han skakker litt på hodet. «Er du sikker? Vi kan godt bare dra.»

Jeg rister på hodet. «Nei, nei. Vær hos faren din en liten stund. Jeg kan gå litt nedover gata i mellomtiden.»

«Ja vel. Møt meg utenfor huset igjen når folk begynner å vandre mot palasset, da.»

Jeg nikker meg et falsk smil om munnen. «Det skal jeg gjøre.»

Og så kommer jeg meg så fort ut som bare mulig. Idet jeg har lukket inngangdøren igjen bak meg, lener jeg meg mot den med ryggen og bakhodet, og puster. Den kvelte gråten i halsen min hulker seg vei oppover til tårene allerede renner nedover kinnene. Jeg legger hendene for ansiktet og hulker så stille jeg klarer til gråten roer seg ned. Litt forsiktig tørker jeg tårene vekk og snufser flere ganger før jeg bestemmer meg for å gå.

Jeg er så patetisk, lar meg selv gråte over noe så dumt. Selvfølgelig vil han ikke møte meg. Han vet sikker ikke hvem jeg er engang.

Jeg føler meg så ussel.

Jeg går en liten stund med tårevåte øyne og en halvkvalt gråt i halsen. Det er helt mørkt ute nå, så det eneste som lyser opp gata er de røde lyktene. Jeg prøver å studere dem for å konsentrere meg om noe annet. Alt for å la være å tenke på Locks ansikt når han sa at faren hans ikke vil møte meg.

Litt lenger unna kan jeg skimte to unge damer som kommer gående mot meg. Litt nervøs for at de kanskje kjenner meg igjen sånn som folkene på den kafeen gjorde, senker jeg hodet så langt ned som mulig. De kaster ikke engang et blikk på meg når jeg går forbi.

«Har du hørt hva kongen har gjort nå?»

«Nei, men det sikkert noe helt forskrudd igjen. Han er ikke helt god i hodet.»

Jeg spisser ørene for å høre bedre etter. Uten at jeg tenker over det, snur jeg retning og følger etter dem med passende avstand.

«Å, du vil ikke tro det.»

«Bare fortell det, Jouline. Jeg hater når du utsetter ting.» Damen som hun kalte for Jouline, gir henne et skjevt smil.

«Beklager, Indilin. Det er en uvane, det vet du.»

Indilin sukker. «Ja, ja. Jeg vet det.»

«Nei, du vet jo hvordan kongen hele tiden finner på nye ting å gjøre, nå har han visst lekt innbygger.»

Hæ?

«Hva mener du?»

«Han har kledd seg ut som en av oss og vandret rundt i gatene.»

«Hvorfor har han gjort det, da?» spør Indilin, som om Jouline liksom skal vite svaret.

«Nei, det vet vel ikke jeg. Jeg fikk bare høre at en tyv stjal noe greier fra en jente, og kongen kom til hennes redning og fikk det tilbake igjen.»

«Nå tuller du. Hvem var jenta?»

Jouline legger en hånd på skulderen hennes. «Vet ikke. En eller annen som har reist over ørkenen eller noe. Kongen kom med henne til byen etter å ha vært borte en god stund.»

«Hvem tror du hun er?» spør Indilin.

Jouline trekker på skuldrene. «Hun er vel viktig, siden kongen har brukt så mye av sin fritid på henne.»

«Tror du hun vet at han er kongen, da?»

«Jeg håper da det. Hvis ikke synes jeg synd på henne.»

Indilin nikker seg enig. «Jeg og. Som om det ikke var nok at han har en skrue løs, får jeg alltid gysninger nedover ryggraden når han klapper i hendene.»

«Fæl uvane å ha egentlig.»

«Ja, skikkelig fæl.»

De ler litt seg imellom før de skjærer av hovedgata og kommer utenfor rekkevidden min. Men det gjør ingenting. Jeg har fått nok av informasjon nå.

Jeg tror, at for første gang på kjempelenge, så skal jeg tillate meg selv å banne.

«Faen i helvete,» mumler jeg sammenbitt.

Lock er kongen.

Den gale kongen.

Kongen over Remni.

Kongen som han vil at jeg skal stoppe.

Han har løyet for meg. Den jævla dritten. Han har løyet for meg hele tiden.

Hvem er det som spiller kongen for meg nå? Kanskje en slektning av ham. Lock hadde sikkert sett helt lik ut med maske på. De har det samme håret, og øynene er nesten identiske.

Faen. Faen, faen, faen.

Jeg har latt meg selv bli rundlurt. Lock har spilt som en helt vanlig person for å komme nærmere meg. Han vet for mye om meg.

Og plutselig går det klart opp for meg: Han er den som får meg til å glemme ting. Det må det være.

I et øyeblikk av klarhet er det som alt gir perfekt mening. Jeg kan plutselig huske første gangen jeg møtte ham. Hvordan han da oppførte seg som om vi var likeverdige. Eller møtet mitt med Mensak.

«Du må passe deg, Sid Lake,» hadde han sagt. «Du har mange utfordringer fremfor deg.»

«Hvor mange?»

«Kommer an på hvordan du takler den første.»

Er dette min første utfordring? Eller har jeg allerede gått forbi den? Var den første når vi var inne på det spisestedet og alle stirret på oss? Selvfølgelig stirret de ikke på meg. De stirret på ham. Folket kjenner igjen kongen sin. De bare sa ikke noe fordi de frykter ham.

Han er gal.

Det er derfor alt har gått så enkelt frem til nå. Det gir så mye mer mening nå. Hvor enkelt det var for oss å komme inn på palasset. Hvor enkelt det var å møte "kongen". Hvor enkelt det var å få bo her.

Det har vært så enkelt for han å lure meg, fordi han spiller på hjemmebane, og jeg er helt alene og spiller på bortebane.

Helt alene ...

Kanskje han også er grunnen til at de tre vaktene som fulgte meg dro tilbake.

Fillern. Hva skal jeg gjøre nå?

Er det noe jeg kan gjøre?

Jeg tenker så det knaker.

Brev. Jeg kan sende et brev til Ziva. Jeg kan skrive at alt har vært en eneste stor løgn. Kanskje det er sant at kongen planlegger å gå til krig med Orbis og Danyr. Det betyr at jeg har gått rett i fellen hans ved å bli med ham hit. Jeg har ingen måte å forsvare meg på.

Uten at jeg tenker over det, begynner jeg å løpe oppover gata igjen. Jeg prøver å finne en butikk som selger papir og penner, men jeg finner ingenting. Til slutt blir jeg så desperat at jeg banker på det første huset jeg ser har lys i seg.

En liten jente titter gjennom vinduet på siden for å se hvem det er. Øynene hennes blir vide når hun ser meg, andpusten og rasende, stå rett utenfor. Hun nøler litt før hun går til døren og åpner den opp for meg.

«Hvem er du?»

«Er foreldrene dine hjemme?» spør jeg så pent jeg klarer.

Jenta rister på hodet. «Nei, de har gått ut for å feire det nye året.»

Jeg kjenner panikken starte å gripe meg snart. «Vel, tror du det hadde vært greit for foreldrene dine at jeg fikk låne litt papir og en penn?»

«Hva trenger du det til?»

Jeg bestemmer meg for å bare fortelle sannheten. «Jeg trenger det for å skrive et brev.»

«Til hvem?»

«Til ...» Jeg prøver å komme på noe bra å si. «Til en jeg er veldig glad i.»

«Å!» Jentas øyne blir som to stjerner.

«Vær så snill?»

Jenta nikker og lar meg få slippe inn i huset. Hun leder meg inn i stua og finner fram det jeg trenger og gir det til meg.

«Kunne jeg ha skrevet det her? Det tar ikke lang tid.»

Hun bare nikker igjen og skyver ut en stol for meg ved et av bordene. Jeg dumper ned på setet og putter papiret ned på bordet og skriver så kjapt jeg klarer. Jeg prøver å skrive imens hjernen min ennå er klar for tåken. Jeg vet ikke hvor lenge den vil være sånn.

Så jeg starter å skrive ned det viktigste først:

Ziva,

Jeg er i trøbbel. Situasjonen har blitt endret. Jeg mislyktes i oppdraget om å overtale kongen. Noe uventet har skjedd, og jeg vet ikke hva som kommer til å skje videre.

Hvis du har mulighet, gjør hva du kan for å få noen sendt over ørkenen som kan komme og hjelpe.

Jeg vet at noe mangler. Jeg vet at det er noe mer jeg burde nevne.

Den siste resten av tåken klarer opp, og i øyeblikket hvor utsikten er helt fri, ser jeg ansiktet hans igjen.

Jeg skjønner da at nok en person har løyet meg opp i ansiktet de siste par dagene, men lar være å la det irritere meg akkurat nå. Det får jeg ordne opp i senere hvis anledningen dyr seg.

Og ikke nevn noe om dette til Ryker. Jeg vil ikke bekymre ham.

- Sid

Jeg snur meg mot den lille jenta igjen. «Hadde du greid å sende av gårde dette brevet over ørkenen?»

«Over ørkenen? Jeg vet ikke ...»

«Kan du prøve?»

Jenta nikker svakt.

Jeg ruller det korte brevet sammen og gir det til jenta. «Da overlater jeg det til deg.»

«Er du sikker?»

Jeg prøver å smile renhjertet, men alle følelsene får det til å føles så håpløst. «Ja, jeg er helt sikker.»

Jeg reiser meg opp fra stolen og går mot inngangsdøra.

«Kommer du tilbake igjen?»

Jeg snur på hodet mot henne. «Jeg vet ikke.»

Så går jeg uten å si noe mer. Jeg går nedover gata igjen til jeg kommer til det falleferdige bygget hvor Lock er. 

Jævla Lock.

Når jeg skal avsløre at jeg vet hvem han er, skal jeg slå knyttneven så hardt inn i ansiktet hans at nesa blir skjev for evig tid.

I hvert fall oppklarer det saken på hvorfor «faren» hans ikke vil møte meg. Han er jo ikke engang faren hans.

Jeg banker hardt på døren.

«Sid, er det deg?»

Jeg kremter for å ikke brøle noe stygt. «Ja.»

«Bare vent litt!» Jeg kan høre at han løper ned trappen før han åpner opp døren og går ut. Ansiktet hans er det samme som alltid, men noe har likevel forandret seg.

Nei.

Jeg har forandret meg.

For nå husker jeg hvem jeg er. Jeg husker den personen som alle har gjort meg til, inkludert meg selv.

Og hun hater Lock. Hun hater ham så mye, faktisk, at hun har vanskeligheter for å holde masken i dette øyeblikket.

«Klar for å gå?» spør han og klapper håndflatene sammen. Lyden gir meg gysninger nedover ryggraden.

Nå skjønner jeg hvorfor hun dama ikke likte det. Lyden er helt forferdelig.

Jeg smiler så søtt jeg bare greier. «Klart det. Hvor skal vi?»

«Dit festivalen er.»

«Ved det røde treet?»

Han nikker. «Akkurat.»

Vi begynner å vandre oppover mot palasset igjen.

Jeg sliter med å ikke sette en knyttneve i magen hans akkurat her og nå. Jeg har så lyst, men jeg vet at det til og med er farlig å bare tenke tanken. Hvem vet hvor mye han kan se og høre? Han har klart å ta minnene mine, jeg kan allerede merke at de er på vei bort igjen, så det kan likeså godt hende at han også klarer å lese tanker.

Jeg ser så vidt på han i sidesynet.

Han ser på meg.

Jeg gulper.

Han vet. 

*

God jul og godt nyttår (som kommer)!

Nyttårsforsett:

- Skrive mer (hehe ...)

Sees i neste del,

- BeemyRav