Ryker

Jeg kommer til å drepe ham.

Jeg bryr meg ikke om hva noen tenker om det. Jeg bryr meg ikke om det er riktig eller galt.

Jeg kommer til å drepe ham.

Det er den eneste måten å takle alt dette sinnet på. Alt dette raseriet som har samlet seg til en gigantisk ball inni meg. Jeg er redd den sprekker hvis jeg ikke er ekstremt forsiktig. Og da vet jeg ikke hva som kommer til å skje.

Jeg vet bare at det ikke vil ende godt.

Sola er på vei ned bak labyrinten. Det oransje lyset blender øynene mine litt.

"Du må dra! Langt vekk!"

Hvorfor kommer ordene hennes stadig tilbake i hodet mitt? Jeg ser ikke ut til å få dem ut heller. Dra? Aldri i livet. Jeg kan ikke dra etter det jeg har sett. Det ville vært som å gi opp, noe jeg helt klart ikke kan gjøre. Ikke nå.

Men hver gang jeg tenker det, ser jeg de fortvilte øynene hennes i hodet mitt. Jeg ser tårene som renner nedover kinnene hennes, de såre håndleddene festet i lenker, håret hengende slapt nedover, en sliten skikkelse på vei til sin egen ødeleggelse.

Sid tror hun kan gjøre alt alene. Og det kan hun for så vidt, bare ikke akkurat nå. Dessuten virker det ikke som om hun vet om opprøret som skal finne sted under ballet. Col fortalte meg at Lock snakket med henne bare noen minutter før vi også gjorde det, som betyr at han mest sannsynlig fortalte henne om den delen. Han fortalte også at Sid har fått tilbake alle minnene sine (noe jeg merket), og at han har gjort alt han kan for å skjerme tankene hennes fra å nå Lock.

Kanskje han virkelig er på vår side av dette.

Men da er det en ting jeg fremdeles ikke skjønner: Hvorfor gjør han ingenting? Hvorfor observerer han bare alt uten å si noe imot eller gjøre noe for å stoppe det? Hvis han virkelig brydde seg om denne byen, om folket, om Sid, ville han ikke ha stoppet denne galskapen for lenge siden?

Og dessuten, hvorfor prøvde han også å få meg vekk herfra? Han burde vite at Sid trenger all den hjelpen hun kan få.

«Du burde dra, for ditt eget beste. For Sids beste.»

Det var det han sa til meg etterpå.

For Sids beste ...

Jeg stopper opp når jeg endelig når det tomme huset i enden av sidegata. Jeg går rundt sånn at jeg havner ved en liten vindusåpning ned til kjelleren, og åpner vinduet såpass at jeg får plass. Så elegant det lar seg gjøre, stikker jeg beina inn og skyver fra med armene. Jeg klarer heldigvis å lande på føttene idet jeg treffer kjellergulvet.

"Se hvem som endelig er tilbake," hilser Aghon. Han sitter med beina mot veggen og vipper på stolen. Ett sekund i ubalanse, og han kommer til å tryne sånn som i går. Kanskje til og med verre.

I hjørnet lengst fra der jeg står, sitter sir Lion og sliper sverdet sitt. Han har øynene halvveis lukket igjen og nynner på en vuggemelodi.

"Jeg slet med å komme meg ut igjen."

"Så du brukte hele dagen på det?"

Jeg sukker tungt. "For det meste, ja."

"Vel, fikk du i det minste møtt Sid?"

Jeg sukker igjen, denne gangen mye lenger. "Ja."

Aghon sparker seg ut fra veggen. Det ser ut som stolen hans skal vippe bakover, men han klarer i siste sekund å få balansen forover sånn at den lander på alle fire. Han reiser seg opp og børster støv av buksene.

"Og hvordan står det til med henne?" spør han og lener seg inn mot veggen med ryggen.

"Dårlig."

Han legger armene i kors over brystet. "Så da går du for planen den lille jenta foreslo? Vi får henne ut derfra i løpet av ballet?"

"Jeg vet ikke," sier jeg og setter meg ned i en av stolene.

"Du vet ikke?"

"Du må. Vær så snill, lov meg at du drar. Lov meg det."

Hvorfor dukker stemmen hennes fortsatt opp i hodet mitt? Jeg kan ikke dra. Jeg kan ikke etterlate henne her hos det monsteret.

"Sid ba oss - eller meg - om å dra så langt vekk som mulig før ballet."

Aghon rynker med øyenbrynene. "Hvorfor det?"

Jeg rister på hodet. "Jeg vet ikke. Men hun var helt desperat når hun sa det. Hun begynte å hyle og gråte og ..."

"Men du drar vel ikke?" spør han.

"Nei, selvfølgelig ikke."

Aghon stønner oppgitt. "Så hva er problemet, da?"

Problemet? Sid er problemet. Eller, mer det hun sa. Hvorfor var hun så desperat på å få meg vekk? Hva er det Lock planlegger å gjøre siden hun virket så hysterisk? Den eneste forklaringen jeg kan komme frem til, er at han vet at vi er her. Og at han planlegger å gjøre noe med oss.

Eller bare meg, siden han sikkert er ute etter å såre Sid mest mulig.

Men hva ønsker han å oppnå med det?

Det er vel enda et av de store spørsmålene.

"Nei, glem det jeg sa. Vi holder oss til planen."

Aghon dytter seg ut fra veggen og går bort til en stol ovenfor min. "Flott, da tar vi detaljene i morgen. Sir Lion blir nok ikke ferdig med sverdet sitt før den tid uansett."

Vi tar begge en titt bort på ham, hvor han bare sitter og nynner på den samme melodien som da jeg kom inn.

Aghon setter seg ned i stolen imens fokuset mitt er på sir Lion.

"Så ... hvordan var det egentlig å se henne igjen?"

Jeg hever det ene øyenbrynet. "Hva mener du?"

Han flirer. "Å, du vet hva jeg mener. Du har ikke sett henne på over to år. Ser hun fortsatt ut som ... seg selv?"

"Håret hennes har blitt en del lenger."

"Hvor langt da?" spør han.

Jeg hever begge øyenbrynene av forbløffelse. Hvorfor i alle dager vil han vite alt dette? Han så henne jo for litt over en uke siden, han vet godt hvordan hun ser ut.

Likevel viser jeg med pekefingeren hvor håret hennes cirka lå.

Han nikker flere ganger, bekreftende. "Det er ganske langt. Noe annet som også virket ... annerledes?"

Jeg rister på hodet. "Nei, ikke egentlig."

"Ingenting?"

Nå begynner jeg å bli litt irritert. "Nei."

"Heeeelt sikker?"

"Helt sikker," svarer jeg sammenbitt, og håper han holder kjeft.

Noe han selvfølgelig ikke gjør.

"Jeg synes hun har fått litt rakere rygg siden sist jeg så henne. Men så har hun jo vært dronningen over Orbis den tiden vi var borte, så det er kanskje derfor."

"Mhm," mumler jeg.

"Jeg må innrømme, hun har klart seg overraskende bra til tross for så mange bekymringer om at hun ikke kom til å fikse ansvaret. Jeg mener, en ting er å vokse opp som en dronning, en annen er å bli kastet inn i rollen i løpet av noen minutter. Det er ikke akkurat enkelt."

"Nei, det er vel ikke det."

"Men hva skal hun gjøre i fremtiden, egentlig? Med tanke på forholdet hennes med deg? Hun kan ikke gifte seg med hvem som helst, og det er ikke bare bare å endre regelen. Dessuten, hvis hun er smart, gifter hun seg med en som gir fordeler for Orbis i fremtiden og -"

"Okay, nå har jeg hørt nok," avbryter jeg ham med og reiser meg opp fra stolen. "Må du virkelig snakke om det nå?"

"Hei, jeg forteller bare sannheten."

Jeg gnisser tennene svakt mot hverandre. "Ja, men kunne du unngått å gjøre det til vi kommer hjem igjen? Jeg vil helst slippe å tenke på den fremtiden akkurat nå."

"Hva enn som funker best for deg." Han trekker på skuldrene.

Jeg klarer ikke bli stående der, så jeg går opp kjellertrappen og åpner døren inn til det tomme huset. Det er helt mørkt her inne, bortsett fra et stearinlys som står på kjøkkenbordet. Jeg lukker døren bak meg og trasker inn dit, ettersom jeg helst vil slippe å stå helt i tussende mørke.

Jeg hater når Aghon begynner å bable på den måten. Selv om jeg vet at han har rett.

Hva ligger egentlig i fremtiden til Sid og meg? Har vi en fremtid i det hele tatt?

Jeg husker at jeg stilte meg selv det samme spørsmålet med Seka. Hva ville jeg egentlig oppnå hvis hun sa at hun elsket meg? Hva slags fremtid ville vi ha hatt sammen?

Mest sannsynlig ingen.

Derfor valgte jeg å ikke tenke på den. Jeg valgte derfor å holde alt sammen skjult.

Til det var for sent.

Den feilen gjorde jeg i hvert fall ikke med Sid.

Men nå er jeg redd for at det kanskje også var feil av meg.

"Det er aldri feil å elske noen," sier en stemme bak meg.

Jeg vet allerede hvem det er, så jeg snur meg sakte rundt for å møte blikket hennes.

"Du kan lese tanker?" spør jeg.

Hun nikker svakt. "Det er for det meste alt jeg kan også."

"Fortsatt," sier jeg og lener meg mot bordplata. "Bare det i seg selv er imponerende."

Hun viker med blikket og stirrer heller mot stearinlyset. Det flikker litt, og gløden fra det gir gjenskinn i øynene hennes. Med ett virker hun mye eldre, som om hun har sett alt.

Og det tærer, dypt.

"Men jeg mente det jeg sa." Hun går forbi meg og stiller seg ved vinduet på den andre siden av bordet. "Det er aldri feil å elske noen."

"Spørs hva man legger i det."

"Ja, kanskje det," sier hun med blikket vendt ut. Jeg vet ikke hva hun ser der ute i mørket, men blikket hennes viker ikke fra det.

Jeg vurderer å spørre henne om hvem hun er nå som hun står der, men ordene vil ikke legge seg i munnen min. De klarer ikke komme ut, for det føles nesten frekt å spørre så direkte.

"Det er egentlig ikke så spennende," hvisker hun og snur svakt på hodet. Blikket hennes går mot den lille flammen midt på bordet. "Men jeg skal fortelle deg en liten historie." Øynene hennes gløder, blikket hennes er så fokusert på det lille, levende lyset, at man skulle tro hun så noe annet der også. "En gang levde det en prinsesse her, og hennes navn var Kacia ..."