Sid

Det er absolutt ingenting å gjøre her.

Jeg mener, palasset er egentlig bare en stor versjon av det tomme rommet. Alt av vakter og levende vesener eksisterer jo ikke, og Col er nesten alltid i tronsalen. Ved flere anledninger har jeg prøvd å komme meg inn for å snakke med ham, men han nekter å la meg. Tydeligvis har han fått for seg at rommet er hellig eller noe.

Noe som gjør meg enda surere, for ærlig talt, bare la meg få komme inn. Så vanskelig er det søren meg ikke.

For ørtende gang stamper jeg rundt på palasset uten mål og mening. Jeg går gjennom bakhagen, ut til plattformen og det røde treet, tilbake igjen til palassets første bygg, over til bygg to, videre til treningsgården, inn igjen til palasset, ned til fangehullene, opp igjen til utenfor tronsalen, og så starter det hele på nytt. Jeg begynner å gjøre meg kjent med alle de forskjellige veiene palasset har, og begynner i tillegg å få styrke tilbake i beina mine.

Men jeg har ikke gått for å besøke Garjo. Jeg har faktisk ikke gjort det på over en uke. Jeg vet ikke helt om jeg har lyst, spesielt fordi jeg føler at han ikke kan lære meg noe mer.

Han har årevis med trening som du ikke har hatt. Han har garantert mer å lære deg.

"Å hysj, Nubila," sukker jeg.

Men jeg vet hun har rett. Jeg burde trene mer med ham, for han har garantert flere teknikker og triks som jeg ikke kan ennå. Dessuten har jeg fremdeles lyst til å lage en drage, men da må jeg møte ham.

Jeg stopper når jeg nok en gang er utenfor tronsalen igjen og titter inn. Col sitter på tronen med blikket vendt ut mot et av vinduene. Det er ingen andre der enn ham, så jeg skjønner ikke helt hva han driver med. Ikke at jeg dømmer ham eller noe. Det er greit å drømme seg litt vekk. Jeg liker å gjøre det selv.

Jeg tror i hvert fall jeg gjør det.

Jeg står der en stund og tramper litt med foten, prøver å bestemme meg for om jeg skal møte Garjo eller ikke. Ikke et lett valg, egentlig. Det er mange faktorer som må tas hensyn til. Som det at han faktisk var en ond hersker. Eller at han stjal navnet til det jeg tror i virkeligheten er kjæresten min. I tillegg er det det faktum at han har oppført seg forferdelig pent med tanke på hvor jævlig han var før, og det skremmer meg litt. Kan en person virkelig endre seg så mye?

Mest sannsynlig ikke.

Men så er det den andre siden. Han vet hvordan kreftene mine brukes. Samtidig føler jeg at han ikke vet hva han faktisk snakker om, med tanke på at han endte opp på måten han gjorde fordi han ikke klarte å kontrollere sine egne evner. Eller kanskje han gjorde det. Jeg vet egentlig ikke.

ÆSJ! Nå vil jeg virkelig ha tilbake minnene mine. Lock, for en drittkonge. Jeg skal gi ham et spark bak når han er tilbake igjen.

Noe jeg frykter er snart, siden palasset er så tomt og Col er så betenkt. Det henger en tung atmosfære over hele stedet nå, og jeg har på følelsen av at det er fordi Lock er i nærheten.

Jeg prøver å signalisere på utsiden av tronsalen at jeg har lyst til å komme inn, men Col ignorerer meg. Et øyeblikk møtes blikkene våre til og med, men han ser bare kjapt ut mot vinduet igjen rett etterpå. Tydeligvis har han ikke lyst til å prate. Noe som er synd, for jeg har veldig lyst til å ta en prat med ham. Men jeg får ikke gjort det hvis han bare skal sitte der og leke uoppnåelig med meg.

Derfor går jeg min vei, denne gangen med retning av sølvporten. Jeg vil ut fra selve palasset. Jeg vil ha ordentlig frisk luft, kjenne at jeg går på ny grunn, lever et liv imens jeg er her. Men Col har allerede advart meg mot å forlate området.

Jeg går helt bort til sølvporten. Den er lukket igjen, uten noen som helst til å holde vakt. Jeg er helt alene når jeg når den, så jeg legger fingrene om gitteret og stirrer ut mot hovedgata.

Ikke en eneste person er ute på gata.

Det er faktisk så stille, at jeg i det fjerne kan høre stemmene fra det røde treet ule sammen med den svake brisen.

Det betyr bare én ting.

Én eneste ting.

Lock er tilbake.

Jeg svelger tungt og ser lengtende ut mot gata. Jeg vil så gjerne ut dit. Bare i noen minutter.

Det er ingen i nærheten, jeg kan lett forlate palassets område hvis jeg vil. Og dessuten har jeg ikke sett noen tegn til at Lock har kommet inn i byen ennå, så da har jeg forhåpentligvis litt tid før jeg må være tilbake igjen.

Jeg ser langs porten om det er en av sprekkene som er litt større enn de andre, og skimter en helt ved hjørnet. Forsiktig prøver jeg å komme meg sidelengs igjennom.

Kjekt at jeg er så liten, dette er vel en av de eneste situasjonene man kan skryte av det.

Jeg kommer meg igjennom med letthet, og allerede på andre siden av porten kjenner jeg at luften blir lettere. Det er som den tunge atmosfæren bare forsvant, og har blitt byttet ut med frisk luft og frihet.

Frihet ...

Jeg ser meg rundt nok en gang for å forsikre meg om at ingen er i nærheten. Så begynner jeg å gå. Jo lenger ned jeg kommer, jo flere minner begynner jeg vagt å få tilbake. Jeg passerer et smug, hvor jeg svakt husker at Lock og jeg fulgte etter en tyv som hadde stjålet tingene mine.

Enda lenger ned går jeg forbi stedet Lock og jeg stoppet for å spise. Ved dette området var det et stort marked når jeg kom, det er det ikke lenger nå. Alle bodene er enten stengt eller fjernet helt, og de koselige lysene som hang mellom bygningene er bare tomme snorer. Alle vinduene er trukket for hvor enn jeg går, og det er ikke tegn til liv noe sted.

Alt er egentlig bare ... dødt.

Jeg går til jeg kommer til enden av alle byggene. Litt lenger unna skimter jeg den store muren. Hvis jeg husker riktig, så er det bare en del av den store labyrinten som omringer byen. Som gjør at jeg blir enda mer imponert over at denne Aghon, som jeg tydeligvis kjenner, kom seg inn i byen.

Brukte ikke Lock og jeg en hemmelig inngang?

Jeg går bort til muren, fortsetter langs den med to av fingrene plassert på den. Jeg prøver å kjenne etter steiner som kan bevege på seg, et eller annet som tyder på at det kan være en tunnel som går under jorden.

Ingenting.

Jeg stopper å følge den da det føles ut som jeg har gått i evigheter, så jeg snur.

Til min forskrekkelse møter synet mitt noe helt grusomt.

Lock.

Han står litt lenger unna med en hær bak seg, marsjerende oppover hovedgata. Han har blikket rettet mot palasset, så han ser heldigvis ikke den krøkede skikkelsen min som gjemmer seg inntil muren for å ikke bli sett.

Hva gjør jeg nå?

Hvordan skal jeg klare å komme meg inn på palasset uten at han ser det?

Jeg prøver å se om det er en annen rute jeg kan ta for å komme til palasset før ham. Kanskje hvis jeg løper i gata som går ved siden av, men da må jeg håpe at den krysser hovedgata på et eller annet tidspunkt. Det vet jeg ikke om den faktisk gjør.

Et annet alternativ er å gå sammen med alle soldatene oppover, og bare håpe på at de ikke legger merke til meg.

Nei. Det er i hvert fall en dårlig plan.

Og den siste ... flykte.

Jeg ser mot muren, alle soldatene kommer ut fra en åpning som ikke var der istad. Det betyr at de bruker den hemmelige gangen. Altså kan jeg komme meg gjennom den etterpå.

Men da bryter jeg siste punktet på listen jeg lagde for meg selv. Da forlater jeg Remni, selv om jeg sverget på å bli for å bekjempe Lock. Jeg er feig hvis jeg rømmer, meg hva er jeg hvis jeg blir?

Modig?

En idiot?

Jeg vet ikke helt.

Denne planen er ikke særlig gjennomtenkt. Spesielt fordi Lock kom mye tidligere enn forventet. Jeg har ikke engang fått snakket med Col og Kacia nok til å lage en ordentlig strategiplan. Og nå kommer alt til å gå i vasken hvis jeg drar tilbake til palasset. Lock kommer til å kaste meg i en celle, jeg kommer til å være støkk der for alltid, Lock vil ødelegge hodet mitt, jeg vil aldri få vite om Col står på min side, og vil mest sannsynlig dø før jeg får vite hvem Kacia egentlig er.

I tillegg vil jeg aldri få tilbake minnene mine, og kan bare glemme drømmen min om å få se Ryker igjen. Jeg vil aldri få vite hvem jeg var - hvem jeg er - før det er på tide å si "farvel!".

Nå sliter jeg.

Skal jeg virkelig gå imot meg selv nok en gang og bare endre mening? Skal jeg virkelig gå bort fra planen min fordi Lock har laget en rift i den?

Det ser visst sånn ut.

Den siste vakten kommer ut av passasjen, som betyr at nå er sjansen min hvis jeg vil unnslippe. Jeg begynner sakte å liste meg mot åpningen, fortsatt usikker på om jeg virkelig vil gjøre dette.

Hva vil skje med denne byen om jeg drar? Hva vil skje med Col og Kacia? Hva vil skje med meg?

Hvor skal jeg dra for å komme meg hjem igjen?

Jeg svelger tungt og rister på hodet. Nei, dette er bekymringer jeg må ta senere. Akkurat nå må jeg fokusere på ett valg, og bare ett valg. Å dra eller å bli. Hæren har marsjert ganske langt oppi gata idet jeg når åpningen. Den er i ferd med å lukke seg igjen, som betyr at jeg har liten tid på å bestemme meg.

Dra.

"Er du sikker?"

Ja.

"Greit."

Jeg smetter gjennom åpningen og inn i den mørke tunnelen. Jeg håper ingen så meg gå inn hit. Jeg tror ikke jeg klarer å løpe fra noen i denne trange gangen, spesielt ikke i mørket. Dessuten går jeg barbeint, og jeg er ikke så stor fan av å tråkke på småstein imens jeg løper med bare føtter. Det gjør jævlig vondt. Selv med ingen minner om at jeg har gjort det før, husker jeg likevel smerten av at det skjer.

Noe det gjør et par sekunder senere, da jeg banker storetåa inn i en litt større stein på bakken og tumler forover. Den andre foten tråkker hardt ned på noen spisse steiner, og jeg setter i et lite hyl av hvor vondt det er.

"DET VAR DA SOM -"

"Hvem der?" spør en stemme bak meg.

Å fillern.

Jeg kaster hodet bakover for å se hvem det er, og til min forskrekkelse står det en mann med fakkel lenger unna. Han må ha sett at jeg smatt gjennom åpningen, selv om jeg ikke så ham.

"Bli hvor du er."

Å nei, du. Jeg skal ikke bli her. Jeg skal ut herfra.

Jeg ser ut mot det tomme mørket foran meg. Det er ikke så langt hvis jeg løper.

Jeg må løpe.

Jeg trekker pusten dypt for å forberede meg selv. Det er nå eller aldri. Dette er min store sjanse for å unnslippe, jeg kan ikke la den gå så lett. Jeg vil ikke tilbake til palasset, jeg vil ikke tilbake til Lock. Jeg tør å innrømme det nå som jeg er på rømmen. Fordi uansett hvor spesiell flere synes jeg er, uansett om jeg har reddet verden før eller ikke, er jeg bare en vanlig jente. En vanlig jente som virkelig har lyst til å dra hjem.

Jeg tar fart og spurter for harde livet. Føttene mine skjærer seg på steiner og andre skarpe objekter jeg ikke kan se, hendene jobber for harde livet langs veggene for at jeg skal klare å finne veien. Øynene mine prøver desperat å se etter noe form for lys, men alt de oppfatter er mannen med fakkelen bak meg, som tydeligvis også har fått opp tempoet.

Andpusten og allerede ganske sliten, setter jeg opp tempoet så godt det lar seg gjøre. Jeg må bare komme meg til den andre siden. Jeg må komme meg ut i lyset sånn at jeg kan løpe fra ham.

Beina mine signaliserer at de er slitne. De er ikke vant til å løpe så lenge av gangen. Melkesyren presser på, jeg tror jeg har fått hold også, men jeg kan ikke stoppe. Hvis jeg stopper blir jeg tatt. Jeg blir brakt tilbake til Lock.

Og jeg vil ikke tilbake dit. Aldri.

Jeg vet ikke om jeg føler meg modig eller skuffet for å innrømme det.

"Stopp!" roper soldaten bak meg, men jeg fortsetter å løpe. Aldri i livet om jeg stopper for å la ham ta meg. Det får han i så fall klare uten min hjelp.

I det fjerne synes jeg å skimte noe som kan ligne på en sprekk med sollys. Forhåpentligvis er det ikke bare noe jeg ser for meg. Det er uutholdelig varmt her inne i tunnelen, det begynner å gå litt rundt for meg. Jeg bare håper ikke lyset er en hallusinasjon.

"Stopp, sa jeg!"

Og jeg sa nei.

Ærlig talt, denne soldaten altså.

Sprekken kommer nærmere og nærmere, noe som gir meg litt håp. Hvis det er åpningen til frihet ... hvis det er dit jeg må for å komme meg unna ...

Jeg skal klare det. Jeg kan ikke gi opp nå.

Beina mine skjelver, håndflatene er riftet opp og blør flere steder. Pusten min er et rot og kroppen et vrak, men jeg er fremdeles hel. Jeg er fortsatt i live og kan fortsette. Jeg kan komme meg bort herfra.

Jeg hører at soldaten bak meg også begynner å bli sliten, så tempoet hans blir litt treigere. Det er det jeg trenger å høre for å sette opp mitt eget tempo, og offisielt sette i gang motor B i kroppen.

Og jeg som ikke visste at jeg engang hadde en motor B. Fint å vite til en annen gang.

Jeg er så nærme sprekken nå.

Jeg kaster et blikk over skulderen for å se hvor langt unna soldaten er, og til min lettelse har han falt langt bak. Dessverre er det også det som trengs for at jeg krasjer hardt inn i veggen rett fremfor meg.

Jeg faller bakover på rumpa og utbryter et "AU!" før jeg kaver meg selv opp på beina igjen og kjenner langs veggen etter et sted å trykke inn en av steinene. Fingrene mine går gjennom sprekken med sollys, så jeg prøver å kjenne langs utsiden om det er noe der, men får ikke noe resultat.

Jeg trekker fingrene til meg igjen og fortsetter letingen langs sprekken. Det må være en form for knapp eller funksjon et eller annet sted, jeg må bare klare å finne det.

Tenk, Sid. Hva var det han gjorde for å komme seg inn hit? Hva gjorde han?

Så husker jeg det.

Han brukte sitt eget håndavtrykk.

Kreftene forlater kroppen min, jeg faller sammen foran utgangen og blir sittende sammenkrøpet med blikket rettet ut mot lyset. Jeg kan se ørkenen på den andre siden herfra. Jeg kan se all sanden som svakt beveger seg med vinden.

Men jeg kan ikke ta på den. Jeg kan ikke røre den eller føle den, for jeg er støkk her.

Bruk kreftene dine!

Det er som om hun brakte strøm tilbake til lyspæra mi. Det er sant, jeg har krefter.

Jeg prøver å komme meg opp på beina igjen, ser et øyeblikk bakover for å sjekke hvor soldaten er. Han er rett i nærheten. Fakkelen hans lyser kraftig opp så jeg nesten ser hele skikkelsen hans. Noe som betyr at jeg har dårlig tid på å komme meg ut.

Jeg hever hendene opp framfor meg og fokuserer all energien min til håndflatene. Jeg samler den til en gigantisk ball før jeg med all kraft skyter den mot åpningen i håp om at den går i stykker.

Det gjør den.

Det skarpe lyset blender meg. Selv om det sikkert bare har gått et par minutter siden jeg så sola, føles det ut som evigheter jeg så den som et fritt menneske. Jeg blunker en mengde ganger for å bli vant til hvor sterkt det er, før jeg tar et steg ut og kjenner sanden mellom føttene. Den brenner.

Jeg ser bak meg nok en gang, og ser at jeg ikke har tid til å stå her og beundre sanden. Jeg må løpe igjen.

Jeg spurter av gårde så fort det lar seg gjøre, men sanden sakker meg ned ettersom jeg alltid blir dratt litt bakover for hvert steg. Forhåpentligvis blir soldaten det også.

Hvor skal jeg løpe?

Jeg kaster blikket fra side til side imens jeg løper oppover den første sanddynen. Alt ser likt ut her ute, så hvordan skal jeg klare å finne veien hjem?

Hvordan skal jeg klare å overleve her ute?

Med ett forstår jeg hvor håpløs hele denne situasjonen egentlig er. Jeg får lyst til å begynne å gråte fordi jeg innser det så sent.

Jeg kommer til å dø her ute alene.

"FOR EN IDIOT JEG ER!" brøler jeg og stopper opp på toppen av sanddynen. Jeg ser utover, og klarer ikke la være å føle håpet forlate meg da jeg ikke ser noe annet enn flere sanddyner. Sola steker mot ansiktet mitt, huden brenner nesten mer enn føttene. Jeg er tørst allerede.

Jeg kommer til å dø her ute.

Hva gjør jeg?

Jeg beklager, Sid. Jeg trodde ...

"Jeg vet det, Nubila. Det er ikke din feil." Jeg rister bare på hodet. Soldaten er rett bak meg. Han kommer til å ta meg med tilbake til Lock igjen så fort han finner ut hvem jeg er.

Dét er dét.

Jeg har tapt.

Jeg ser utover landskapet en siste gang, suger til meg friheten siden jeg vet at dette er siste gang jeg får kjenne den, og prøver å akseptere det som kommer senere.

Og så skimter jeg det.

Langt unna.

Nærme nok til å bli sett.

Tre skikkelser.

Hjertet mitt gjør et lite hopp. Jeg bryr meg ikke om hvem det er, så lenge de ikke er Locks menn og kan hjelpe meg. Kanskje de vet hvor jeg skal hen og hvem jeg er.

Med nytt håp sklir jeg nedover sanddynen med soldaten hakk i hælene. Jeg må komme meg bort til dem.

Jeg halvveis klatrer oppover neste sanddyne for å komme fortere til toppen. Jeg må klare å løpe fra soldaten bak meg for å ha en sjanse, så nå må jeg sette i gang motor C.

"HJELP!" begynner jeg å rope idet skikkelsene begynner å ligne på mennesker. Jeg synes de er velkjente også. Jeg har sett alle tre før. Flere ganger.

Hvem er de?

Jeg sklir nedover sanddynen så fort jeg er på toppen. Føttene min svir skikkelig, men de er ingenting sammenlignet med hvor hardt hjertet mitt banker i brystet akkurat nå. Og det er ikke fordi jeg er sliten.

På bunnen av sanddynen forsvinner skikkelsene bak den som er foran meg. Den er høy, veldig høy. Jeg gulper bare av synet, men stopper ikke å kave meg selv oppover av den grunn. Håpet er for stort til å kunne stoppe nå.

Jeg når til slutt toppen, med soldaten hengende litt lenger bak. Skikkelsene er så nærme at jeg klarer å skimte visse ting med hver av dem.

Jeg gjenkjenner han med svart hår. Det er Aghon. Ved siden av ham går en eldre mann jeg ikke kjenner igjen, men vet at jeg har sett før likevel.

Og ved siden av ham igjen går ...

Hjertet mitt hopper over et slag. Jeg klarer ikke bevege meg lenger, for synet av ham gjør det vanskelig å kontrollere kroppen. Jeg kan se øynene hans herfra. De velkjente øynene jeg har sett inn i hundrevis av ganger før.

Rocco Ryker.

Jeg blir stående å gispe etter pusten. Plutselig går alt rundt for meg. Han ser meg ikke engang, og likevel reagerer jeg som om han holder rundt meg og forteller at alt kommer til å gå bra.

Noe jeg har et håp om at det vil. Nå som han er her.

Soldaten griper tak i armen min. Han klarte å ta meg igjen til slutt. Jeg ser bakover, og lenger unna følger tre soldater til. Selvfølgelig kom ikke Lock til å la meg slippe unna.

Jeg klarer ikke kjempe imot lenger, kroppen har offisielt gått tom for motorer. Dessuten blir hodet mitt fylt av bilder og klipp jeg en gang hadde. De er så overveldende at jeg ikke får til å puste ordentlig. Jeg viker ikke med blikket mitt en eneste gang fra ham. Jeg vet at han er grunnen til at jeg får alt dette tilbake igjen.

Det må jeg takke ham for.

Soldaten sleper meg nedover sanddynen igjen, i retning av labyrinten og de andre soldatene. I retning av Lock og fangenskap. Rykers skikkelse forsvinner idet vi når bunnen.

Men det går bra, for jeg føler meg normal igjen nå. 

For jeg husker alt.

Absolutt alt.