Sid

Jeg har begynt å mislike lyden av lenker som klirrer mot hverandre.

Jeg tror ikke engang det har gått et døgn siden jeg ble plassert her igjen, men det føles ut som en evighet. Det er nesten så jeg begynner å tenke at jeg kommer til å bli her for alltid.

Noe jeg selvsagt satser på ikke er sant, for det hadde jo vært ganske sinnssykt. Tilbringe et helt liv her nede? Æsj.

Ellers takk.

Det knirker i døren. Å nei. Jeg vet hva det betyr. Eller, nesten i hvert fall. Det er to alternativer:

1. Col. Den hyggelige broren som endelig har våknet fra den lange skjønnhetssøvnen sin.

2. Lock. Den mindre hyggelige broren som jeg er ganske sikker på har lyst til å drepe meg.

Jeg kan ikke tenke meg til at det er noen andre. Eller jo, Kacia, men hun var her i går. Det ville vært rart hvis hun kom igjen nå.

Derfor går jeg for alternativ 1, fordi jeg ikke har lyst til å bli grillet på noe bål i dag. Mye mindre se trynet til han som holdt meg her i flere måneder. Jeg begynner å få alvorlig hjemlengsel. Jeg savner slottet i Orbis hvor alt bare er ... enkelt. I hvert fall i forhold til hvordan ting er her.

Faktisk tror jeg at jeg gleder meg til å se kontoret fullt av papirer igjen. Jeg mener, ingenting er bedre enn søvnløse netter og konstant klaging fordi jeg gjør et eller annet feil og ... og ...

Nå har jeg klump i magen.

Jeg kommer til å ha mareritt i natt. Og ikke hvilket som helst mareritt, men det hvor jeg blir jaget av en bunke papirer.

Og ja, det er en drøm jeg har hatt før. Og ja, den fikk meg nesten til å begynne å gråte.

For levende papir er faktisk ganske skummelt.

Døren åpner seg helt, og for første gang på et døgn får jeg se tegn til lys. Dessverre er det feil person som står i døråpningen.

"Jeg tenkte du var ensom her nede," hilser Lock og tar et par steg inn i rommet. "Så jeg kom på besøk en tur."

Nå må jeg passe tankene mine. Fort! Tenk på noe bortkastet!

LIVET MITT! BA-DUM-DSH!

Nei, men helt seriøst. Bare fokuser på noe helt annet. Som ... som ... som ...

Rosiner!

Vent.

Har jeg ikke ... når var det ...

Å samma.

"Så hyggelig av deg," hvisker jeg hesere enn jeg trenger, bare for å legge til en effekt av "mentalt sliten". Forhåpentligvis funker det.

"Du trenger ikke smigre, jeg vet at du ikke ble påvirket av Col sånn som meg og alle andre."

Jeg nekter å se opp i ansiktet hans for å vise at jeg ikke har gitt opp. Det er min lille hemmelighet. En jeg skjuler med å høyt tenke på en fortelling om en skrukken rosin. En historie jeg merkelig nok føler minner om min egen. Nå skal visst skrukkerosinen ut på eventyr med en fremmed drue den aldri har møtt før, men før de kommer noen vei, blir de tatt til fange!

"Vil du vite hvordan jeg vet det?" spør han og kommer nærmere.

Heldigvis klarer druen å unnslippe, og redder skrukkerosinen. Sammen rømmer de, og havner ved en portal. På den andre siden av portalen møter skrukkerosinen en plomme, som viser seg å være dronningen over Plummen!

Jeg kan skimte gjennom hårstråene foran øynene mine at et ondt flir sprer seg om leppene hans.

Så hvisker han navnet: "Kacia."

Nei. Det er ikke mulig. Hvorfor -

Uten at jeg tenker over det, rykker hendene mine til så lenkene klirrer. Jeg hever blikket en smule for å se etter endringer i ansiktsuttrykket hans, og dessverre ser jeg én.

"Så du har snakket med henne, det ante meg," flirer han og tar to fingre under haken min. Han tvinger hodet mitt til å heve seg, og etter mye motstand gir jeg etter. Med den andre hånden drar han håret vekk fra ansiktet mitt og plasserer det bak ørene.

Så stirrer vi på hverandre.

Vel, så mye for å tenke på den episke historien. Jeg kom ikke engang til den beste delen.

"Du har fått minnene dine tilbake," hvisker han og skakker litt på hodet. Øynene hans gløder i mørket.

"Hva så?"

Den ene munnviken hans vipper svakt oppover. "Så ingenting. Det betyr ikke noe lenger nå. Planen min vil fungere uansett."

Jeg presser øyenbrynene sammen. "Hva mener du?"

Han slipper haken min og tar et par steg bakover. Så står han bare der, med haken sin vendt litt oppover for å vise hvor mye større og allmektig han er.

"Fordi han er her."

Jeg vet umiddelbart hvem han mener, og det skremmer vannet av meg.

"Hva er det du har tenkt å gjøre?!" utbryter jeg og knytter nevene.

"Ro ned, ro ned. Du kommer til å like det, jeg lover."

"HVA ER DET DU HAR TENKT Å GJØRE?!" skriker jeg og trekker armene mot meg. Lenkene blir helt strake, føttene mine berører ikke bakken lenger. Jeg er så sint at synet mitt blafrer foran meg.

"Du får vente og se." Han snur ryggen til meg. "Om tre dager arrangerer jeg et ball, da vil du få svar på spørsmålet ditt." Han går mot utgangen.

"DU FÅR IKKE LEGGE EN FINGER PÅ HAM! JEG SVERGER, HVIS DU SKADER HAM ..."

"Ikke kom med trusler du ikke kan gjennomføre."

Jeg gnisser tennene mot hverandre. "Tro meg, det gjør jeg ikke."

Så går han.

***

Hvor lenge har jeg vært her nå? Det er ikke godt å si.

Men jeg ville tippet rundt ti minutter siden Lock gikk.

Ugh. Tiden går så fordømt treigt.

Og det hjelper ikke akkurat at jeg er skikkelig sur heller. Noe som ærlig talt ikke er min feil, men Lock sin. Han, som vet så å si alt om meg, burde vite at Ryker er et sårt tema. Jeg så ham for første gang på over to år i går, og det var til og med bare et glimt. Hvis jeg kunne valgt selv, hadde jeg kastet armene rundt ham og aldri sluppet taket igjen.

Men selvfølgelig, istedenfor det er jeg støkk her. I dette drittrommet med ingenting annet enn meg selv. Føles egentlig litt ut som Frihetens dal.

Hva har du tenkt til å gjøre?

Godt spørsmål, Nubila. Hva har jeg tenkt til å gjøre?

"Vel, Lock planlegger et ball, og jeg tipper at jeg er invitert ettersom han fortalte meg om det. Mest sannsynlig kommer han til å lokke Ryker dit også, for så å gjøre noe med ham som jeg kommer til å mislike sterkt."

Og hva har du tenkt til å gjøre med det?

Jeg biter litt i underleppen. "J-jeg vet ikke ennå," innrømmer jeg og sukker. "Jeg mener, akkurat nå får jeg ikke gjort noe som helst. Og jeg tipper Lock kommer til å ha en form for kontroll gjennom hele ballet. Dessuten kan han lese tanker, som er et enormt handicap for min del."

Sant. Men det også nesten alt han kan gjøre.

"Hvordan kan du vite det? Col har jo vist at han kan mye mer enn han ga uttrykk for tidligere. Ikke bare kan han kontrollere folk fysisk, han kan også få tiden til å stå stille og lese tanker."

Ja, og hvordan reagerte Lock på det med tiden?

Jeg tenker tilbake. "Som ..." Jeg ser for meg ansiktsuttrykket hans når han vendte seg mot Col, som lå sammensunken ved siden av tronen. Bitterheten han ga uttrykk for når han skjønte hva han hadde gjort. "Som om han var ... sjalu."

Akkurat.

Jeg tror jeg skjønner. Men hvis det virkelig er tilfelle, betyr det at Col er mye sterkere enn Lock. Så hvorfor har Lock kontrollen?

Det er vel det store spørsmålet.

"Sannelig," samtykker jeg og puster tungt ut.

Jeg må virkelig få snakket med Col før ballet. Jeg må få vite alt før jeg gjør noe radikalt. Jeg trenger en bekreftelse på at han faktisk står på min side.

For hvis han gjør det, er jeg sikker på at han også vil ha Lock av tronen.

Jeg håper i hvert fall det.

For hvis ikke, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Det knirker i døren igjen.

Å flott. Er Lock tilbake igjen for å fyre meg opp? Jeg har fortsatt litt av sinnet mitt fra i stad inni meg. Det er som en liten flamme innerst i hjertet, som bare venter på mer brensel for å bli større. Brensel i den forstand av ord som gjør meg dritsur.

"Jeg mente det jeg sa!" brøler jeg idet døren åpner seg og en skikkelse kommer til syne i døråpningen. "Jeg kommer til å ... å ... å ..."

Å herregud.

Herregud herregud herregud.

Hvor er pusten min? Jeg klarer ikke ... hvordan ... hvem ... hva ... hæ?

Han tar et steg inn i rommet. Øynene hans går først til de fastlenkede armene mine, før de går videre til føttene mine som så vidt berører bakken, til de går oppover, oppover.

Og ender ved øynene mine.

Han ser så fortvilet ut, med øyenbrynene presset sammen og et trist smil rundt munnen sin.

Og det er det som skal til for at tårene flommer nedover kinnene mine. Jeg begynner å hulke så voldsomt at det gir ekko i veggene. Jeg hører meg selv så godt at det virker som det er den eneste lyden her inne. Den, og hjertet mitt, som bare ikke slutter å dunke ut av brystet.

Så kommer den ene tanken jeg har tenkt på så mye.

Jeg vil holde rundt ham. Jeg vil aldri slippe taket.

"Hvordan kom du deg inn hit?" klarer jeg å spørre mellom hulkene. Jeg snufser litt.

Ryker stopper opp et par meter fra meg. "Col," svarer han.

Jeg ser forbi ham og skimter Col stå i døråpningen med blikket vendt vekk.

"Takk, Col." Han reagerer bare med å vri hele kroppen fra meg. Jeg vender oppmerksomheten mot Ryker igjen. "Hva gjør du her, hvordan ... jeg skjønner ikke."

Ryker smiler skjevt. "Er det ikke åpenbart? Jeg er her for å ta deg med hjem."

Jeg prøver å smile gjennom alle tårene, noe jeg ærlig talt kjenner fungerer utrolig dårlig. Leppene mine er helt skjelvne.

"Gjør det ikke vondt?" spør han og kommer enda nærmere. Den ene hånden hans rekkes ut mot min, og berører så vidt lenken rundt håndleddet.

"Jo," svarer jeg og kjenner at jeg får lyst til å le. "Men det går bra."

Ryker trekker til seg hånden igjen før han berører hånden min. "Jeg beklager, Sid."

Jeg rister på hodet. "Det er ikke din feil."

Han åpner munnen for å si noe mer, men ingenting kommer ut. Sakte, sakte rekker han ut hånden igjen. Fingrene hans stryker gjennom håret mitt.

Herregud da. Kan du ikke bare vær så snill og kysse meg? Jeg har ventet på deg i over to år, idiot! Nå har jeg søren meg vært tålmodig.

Jeg klarer selvsagt ikke si noe av det høyt.

"Jeg sparte det langt," sier jeg istedenfor, og får lyst til å klaske meg selv i pannen.

Flott det, Sid. Litt av en måte å snakke til fyren du har savnet så lenge. Snakk om håret ditt. DET VIKTIGSTE I HELE UNIVERSET!

"Jeg ser det."

Å, ikke se ut som du morer deg over at jeg ikke kom på noe annet å si. Jeg er flau fra topp til tå allerede.

"Jeg ville at du skulle bli overrasket når du kom tilbake igjen," legger jeg til for å ikke virke helt hjernedød.

Han strammer kjeven. Å nei. Tok han det jeg sa i feil retning eller noe?

"Jeg beklager."

Hæ?

"Hvorfor beklager du sånn? Det er ikke -"

Han slipper taket i håret mitt.

Nei, vær så snill. Ikke vik unna. Ikke ennå.

"Jo, det er det. Hvis jeg hadde vært der når Lock kom ... Hvis jeg ..."

"Hvis du hva, Ryker? Du kunne ikke stoppet meg selv om du var der. Lock klarte å lure Ziva. Det eneste som betyr noe ..." Skal jeg virkelig si det? Skal jeg si den største klisjeen? Selvfølgelig! "er at du er her nå."

Føles godt. Føles godt.

Jeg kaster et blikk over på Col som står i døråpningen, ille til mote ettersom Ryker og jeg er de kleineste menneskene å være i nærheten av akkurat nå. Spesielt siden han er utenfor det hele. Jeg føler med ham.

"Sid ..." Han kommer enda nærmere til ansiktet hans bare er noen millimeter fra mitt. Så gjør han det med nesen sin, det som får hele kroppen min til å stivne. Den berører så vidt min egen, men det føles ut som alle nervene kommer til å eksplodere. Jeg klarer ikke la være å lukke øynene.

Jeg kan bokstavelig talt føle pusten hans nå leppene mine, hånden hans som tar om nakken min, den andre som lett legger den ene fingeren under haken og vipper hodet mitt oppover.

For helvete, Ryker. Bare -

"Jeg beklager å måtte forstyrre, men vi har dårlig tid," kommer det fra Col.

Ryker trekker seg umiddelbart unna.

TULLER DU MED MEG?!

Jeg har ventet så lenge, og dette er alt jeg får?

Det føles litt urettferdig.

Den som venter på noe godt, venter aldri -

Hold kjeft, Nubila.

Ryker kremter for å prøve å samle seg. "Selvfølgelig. Da får vi vel komme oss av gårde."

"Vent. Drar dere?"

Han ser på meg med unnskyldende øyne. "Dessverre, ja. Jeg har ikke mulighet for å få deg ut herfra ennå."

Jeg presser øyenbrynene sammen, forvirret. "Når skal du gjøre det, da?"

"Under ballet."

Nei. Nei, nei, nei. Det kan han ikke. Lock, han kommer til å drepe ham.

"NEI!" utbryter jeg og rykker til sånn at lenkene klirrer. "Du kan ikke komme på ballet. Du må komme deg vekk!"

"Hva mener du?" spør Ryker.

Jeg kjenner desperasjonen klemme rundt brystet mitt. Han må komme seg unna. Han må.

"Du må dra! Langt vekk! Han kan ikke ... han må ikke ..." Nå kommer de dumme tårene igjen. Jeg blir visst aldri bedre på det med griningen.

"Men jeg kan ikke dra. Ikke uten deg."

"Jo," hulker jeg. "Du må. Vær så snill, lov meg at du drar. Lov meg det."

"Jeg skal sørge for at han gjør det," svarer Col fordi Ryker nøler.

Jeg smiler gjennom tårene. "Takk."

"Ikke takk meg, jeg fortjener det ikke." Col gir tegn på at det er på tide. Ryker nikker alvorlig mot ham før han vender blikket mot meg igjen.

"Takk for at du kom," hvisker jeg, før jeg enda lavere sier: "Jeg elsker deg."

Han ser ned, knust. Men jeg klarer ikke si noe mer, for tårene renner nådeløst nedover. Ryker vender ryggen til meg, går mot døren, forsvinner bak den til alt lys er borte.

Og jeg fortsetter å gråte.

Og gråte.

Og gråte.