Ryker

«Hva mener du med at jeg ikke får lov til å dra?» brøler jeg og reiser meg opp fra stolen. Stolbeina hviner langs gulvet imens den fyker bakover. Det klirrer i bestikket og glassene på bordet så fort jeg slår knyttnevene nedi.

Ryv ser helt uberørt ut. «Du hørte meg. Du får ikke lov til å dra.»

«Men Ziva sa –»

Det iskalde blikket hennes får det til å gå kaldt nedover ryggen min. «Jeg bryr meg ikke om hva hun har sagt til deg. Dronning Ziva er like uansvarlig og tankeløs som en syvåring når det kommer til bestemmelser, og det vet du godt selv. Sid ba meg spesielt om å passe på at du ble igjen her så fort du kom tilbake, og jeg skal sørge for at du blir. Jeg skal sørge for at du er her den dagen hun returnerer, forhåpentligvis med gode nyheter.»

Jeg stønner. «Du må vel skjønne at jeg ikke kan la henne dra ut på egenhånd?»

«Hun har allerede dratt ut på egenhånd,» svarer Ryv og tar en til skje av suppen sin.

«Det er ikke poenget!»

«Det endrer likevel ikke meningen min. Du blir. Ferdig med diskusjonen. Gå og gjør noe fornuftig av deg, eller enda bedre, spis opp maten du har blitt gitt.» Hun kaster et blikk ned på den uberørte suppen min, som jeg helt ærlig ikke har særlig lyst på. Den ser udelikat og altfor grønn ut for min smak. Den er sikkert laget av brokkoli.

Grøss. Brokkoli.

Jeg får den trelignende grønnsaken ut av hodet mitt og prøver å konsentrere meg om det som er viktig. «Vi er ikke ferdig med diskusjonen. Jeg drar.»

Ryv himler svakt med øynene. «Gir du deg aldri?» Forsiktig legger hun skjeen nedi suppeskålen før hun reiser seg opp fra stolen og møter blikket mitt. Øynene hennes uttrykker det raseriet jeg er forbedert på å få servert i ord om noen sekunder. «Skjønner du ingenting? Jeg håper du har fornuft nok til å forstå det faktum at Orbis ikke kan klare seg selv. Sid ba spesielt om at du skulle være med på møter og arrangementer imens hun var borte. Ikke fordi hun ville holde deg her og pine deg, men fordi hun stoler på at du kommer til å gjøre en god jobb. Hun stoler nok på deg til å overlate hele befolkningen i dine hender.»

Jeg prøver å late som jeg ikke bryr meg. «Hun etterlot mye i dine hender også.»

«Fordi det er helt umulig å gjøre dette på egenhånd uten erfaring.»

«For det hadde Sid så mye av når hun måtte starte.»

«For Sid var det annerledes,» hevder Ryv og setter seg ned på stolen igjen. Noen kremter svakt ved siden av meg. Jeg snur på hodet og møter blikket til Ziva.

«Vi spiser middag,» sier Ziva og peker en finger mot suppen. «Kan ikke dette vente til senere?»

«Nei.» Jeg retter oppmerksomheten mot Ryv igjen. «For Ryv her nekter å la meg dra etter Sid.»

«Du kommer bare til å ødelegge oppdraget hennes.»

«Jeg gjorde ikke det forrige gang vi reiste sammen.» Bare minnet av det lange eventyret får det til å bli varmt om hjertet mitt. Da var i hvert fall Sid der.

«Det var nære på,» minner Ryv meg på.

Jeg rister på hodet. «Det var ikke min skyld.»

«Og hvem var det da? Sid? Ziva? Aghon? Meg?»

«Det var ... alle sin skyld,» sier jeg og kjenner tapet nærme seg.

«Akkurat. Alle. For alle var jo med på å gjøre reisen til Sid mye vanskeligere enn den trengte å være. Jeg er sikker på at hvis hun ikke hadde forelsket seg hadde hun kvittet seg med deg underveis.»

Nå begynner ordene hennes å svi. Jeg kjenner sinnet rase gjennom kroppen. «Hvilken rett har du til å si det? Skylder du på meg fordi Sid fikk følelser for meg?»

«Nei. Jeg skylder på deg for å overse dem.»

«Jeg visste ikke engang at hun hadde dem!»

Ryv rynker øyenbrynene i irritasjon og knuger fingrene rundt bordkanten. «I så fall er du en idiot, og i hvert fall ikke egnet for å reise etter henne. Hva planlegger du å gjøre når du finner henne? Tvinge henne med hjem? Bli beskytteren hennes igjen? Hun måtte dra, og er mye sterkere nå enn hun var før du dro. Hun har lært seg å stå på sine egne to bein. Uten deg, om jeg må virkelig si det.»

Nå føler jeg at sinnet mitt begynner å påvirke synet. Jeg begynner å se rødt. «Sid kunne stå på sine egne bein før hun dukket opp i Stillhetens dal, Ryv. Hun var sterk, selv da. Hun har bare forbedret den styrken.» Lyden av en dør som åpnes får oppmerksomheten min til å snu seg mot venstre, hvor Aghon kommer elegant gående mot oss.

«Hva roper vi for?» spør han og går bort til Ziva, som automatisk snur seg vekk og blir kjempekonsentrert om suppa si. Hun nekter å møte blikket hans når han prøver å få henne til å se opp, så etter noen sekunder gir han opp og går rundt bordet ved siden av Ryv.

Som om Ryv og min krangel ikke er nok, krangler Ziva og Aghon også. Ziva fikk vite at Aghon har tenkt seg tilbake over sjøen igjen, og tok helt av på grunn av det. Siden det har hun unngått ham, gjort alt mulig for å ikke se ham inn i øynene eller utveksle et enkelt «hei». De to er så rare.

«Vi roper ikke,» kommer det fra Ryv, som har reist seg fra bordet og begynner å gå mot utgangsdøra. «Det er ingenting å rope for. Som jeg sa i stad: Du blir her, Ryker.» Med det forsvinner hun ut i gangen og bak et hjørne. Jeg ser etter henne til hun er ute av synet før jeg snur meg mot Aghon og Ziva.

«Finn ut av problemene deres.» De ser begge opp på meg. «Jeg mener det. Jeg orker ikke være her med mindre alle kommer overens. I hvert fall dere to. Nyt tiden dere har sammen istedenfor å være barnslige.»

«Jeg er ikke –» starter Ziva, men jeg avbryter.        

«Jo, det er du. Og det er jeg også.» Jeg går langs bordet og bort til døra. Før jeg vandrer ut i gangen, kaster jeg et blikk over skulderen. «Beklager for det jeg er i ferd med å gjøre. Ikke fortell noe til Ryv, vær så snill.»

«Min munn er forseglet,» mumler Ziva med suppe i munnen. Aghon trekker bare lett på skuldrene og prøver forgjeves å møte blikket til jenta foran seg. Ikke at hun gidder å se tilbake.

«Takk,» former jeg med leppene og går videre.

Ryv kan si hva hun vil. Hun kan til og med drepe meg når jeg returnerer.

Men ingenting, og jeg mener ingenting, kan hindre meg i å dra etter Sid.

Jeg vet dette fordi jeg ikke klarer å vandre rastløst fram og tilbake i slottet og vente på henne. Jeg klarer ikke være her imens hun er et annet sted, langt unna. Et sted jeg ikke vet hvor er.

Igjen lurer jeg virkelig på hvor tom Sid følte seg når jeg dro.

Jeg går i retning av kontoret hennes, må bare kjenne på følelsen av å være et sted jeg vet hun ofte er. Kanskje det er patetisk. Kanskje det er merkelig. Men det er nødvendig, for snart klarer jeg ikke mer. Snart rives hjertet mitt i fillebiter, og jeg er for sliten til å plukke opp restene.

Vaktene utenfor rommet gir meg et lite nikk så fort jeg gjør tegn til at jeg skal inn. Det er kjekt at alle her vet hvem jeg er.

Rommet på innsiden er stappfullt av dokumenter. Hauger på hauger med papirer som er uberørte og ikke engang lest. Jeg ser bort på pulten hvor papirene Sid arbeidet med før hun dro ligger. Det er så mange. Altfor mange. Hvordan klarer hun å jobbe i dette kaoset? Hvordan organiserer hun alt sammen, fordeler det, gjennomfører det? Jeg skjønner ikke.

Ved siden av pulten står en kurv med masse krøllete ark. Jeg lener meg ned på huk og tar opp et av dem. Forsiktig prøver jeg å brette det ut og lese det.

Det er til meg.

Jeg tar et til og bretter det ut.

Også til meg.

Jeg snur kurven på hodet og tar ut alle de uferdige brevene, de hun begynte med, men aldri fullførte. Det er så mange. Ikke bare er det brev som var ment for meg når jeg kom i land, men det er også eldre brev. Jeg reiser meg opp på beina igjen og går rundt pulten for å dra ut skuffene. Den ene skuffen er låst, typisk nok.

«Du trenger denne for å åpne opp skuffen,» sier Ryv fra døråpningen.

Jeg skvetter litt til. «Hvordan visste du at ... glem det.»

«Her.» Hun kaster nøkkelen mot meg. «Jeg håper det på innsiden vil få deg til å tenke.»

Jeg tar imot nøkkelen og ser litt på den, vrir den mellom fingrene og vurderer om jeg vil åpne opp skuffen eller ikke.

Jeg åpner den.

På innsiden er det hauger på hauger med uferdige brev sammen med en bunke som jeg har skrevet til henne. Alt er ikke engang ment for Sid, men hun har tatt vare på dem fordi jeg skrev dem. Jeg kjenner en klump i halsen imens jeg løfter de uferdige brevene ut og ser på dem.

Kjære Ryker

Jeg savner deg altfor mye. Noen ganger føles det ut som tiden aldri kommer seg videre. Smerten er uutholdelig. Hvordan skal jeg klare dette? Jeg vet ikke hvordan man skal være en dronning. Mye mindre hvordan man skal styre et rike. Jeg skulle ønske

Kjære Ryker

Kommer du hjem snart? Jeg håper du gjør det. Jeg klarer nesten ikke

Kjære Ryker

Savner du meg? Jeg savner i hvert fall deg.

Nei, æsj, det ble klissete.

Uansett, jeg håper du

Det er for mange til at jeg kan telle dem alle sammen, men de sier alle det samme.

Sid hatet at jeg dro.

Men likevel ble hun igjen her, fordi hun måtte. Hun kunne ikke forlate Orbis. Sånn fungerte det bare ikke.

Nå måtte hun dra. Hun hadde ikke noe valg. Hun gjorde det for Orbis. Hun gjorde det fordi hun visste at Orbis ville være i trygge hender.

Fordi ... fordi ... jeg er her.

Helvete. Hvorfor har Ryv alltid rett?

Jeg puster frustrert ut og ser opp fra brevene i hendene mine. Ryv står lent inntil veggen med øynene halvveis igjen.

«Jeg blir,» hvisker jeg så vidt hørbart. «Enn så lenge.»

Et lite smil lurer om leppene hennes idet hun svarer meg. «Jeg visste brevene ville gjøre susen.»

Jeg ser ned på brevene i skuffen, de jeg har skrevet. Den øverste er en rapport, ingenting spesielt. Veldig ordinær og kjedelig, egentlig.

Likevel ligger det her, låst og bortgjemt i en skuff, fordi for Sid betyr det noe.

«Vel, hva kan jeg si?» Jeg møter blikket hennes halvveis. «Sid kan være svært så overbevisende.»