Sid

Dette stedet virker kjent. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men et eller annet sted ringer en alarm i hjernen min og advarer meg om at jeg har vært her før.

Langt unna skimter jeg en skikkelse som sitter med ryggen til. Skuldrene hans hever og senker seg ettersom han trekker pusten, og jo nærmere jeg kommer, jo sikrere blir jeg på at det er en mann. En svært ung mann også.

"Hvem er du?" spør jeg tilsynelatende rolig. Innvendig koker det. Jeg vet jeg svetter som en gal akkurat nå fordi jeg ikke aner hva som foregår. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg er her. 

"Hm?" Mannen snur på hodet. De sjokkerte øynene hans roer meg litt ned. Han er like overrasket over å se et annet menneske. Det tyder bra. Tror jeg. 

Håper jeg.

Mannen reiser seg opp fra den hvite bakken og begynner å gå rundt meg, ser opp og ned for å forsikre seg om at jeg faktisk står her. 

Jeg kremter forsiktig. "Hvem er du?" spør jeg igjen. Denne gangen håper jeg på å få et ordentlig svar.

Men mannen ser ikke ut til å være noe interessert i å svare meg. Istedenfor fortsetter han å gå rundt og rundt i fascinasjon og studere meg. Idet han er bak meg, snur jeg meg rundt sånn at han er nødt til å se meg inn i øynene.

"Hvem er du?"

Mannen skakker litt på hodet. "Husker du meg ikke?"

Jeg rister på hodet. "Nei. Burde jeg det?"

"Ja. Egentlig." Han går et skritt nærmere sånn at øynene er helt oppi mine. "Men jeg er ikke helt overrasket over at du ikke gjør det."

"Hva mener du?"

"Tross alt kan du ikke noe for at minnene dine forlater deg."

Jeg tar et steg bort fra ham og legger armene i kors. "... Minnene mine?"

"Ja." Han hever den ene hånden sin opp mot hodet og peker på skallen sin. "Du vet, det du har inni-"

"Jeg vet da hva minner er!" avbryter jeg ham og sukker.

"Hvorfor så det ut som du ikke skjønte hva jeg mente, da?"

Nå begynner jeg å bli litt smålig irritert på denne fyren. "Fordi jeg ikke skjønner hva som er i veien med mine minner."

Det får ham bare til å smile litt imens han gnir to fingre over haken - som burde hatt et skjegg for at det skulle ha sett normalt ut. "Fascinerende. Jeg trodde du i det minste ville merke at de begynte å forsvinne. Eller kanskje du gjorde det, men så glemte du det også. Virkelig, virkelig fascinerende," mumler han for seg selv.

Jeg presser øyenbrynene sammen fordi jeg ikke skjønner et ord han driver og babler om. "Hva er det som er så fascinerende?"

"Du," sier han.

"Meg? Hvorfor er jeg så himla interessant?"

"Fordi du nettopp vekket kreftene dine igjen, men har fortsatt ikke fått tilbake minnene dine."

Jeg skjønner fremdeles ikke hva han snakker om, for å være helt ærlig. Det eneste jeg forstår, er når han nevnte det om kreftene mine. For de visste jeg at jeg hadde en gang før, at jeg tydeligvis mistet dem, men plutselig fikk dem tilbake igjen.

Og jeg vet også at jeg må holde kreftene mine skjult for alle rundt meg.

Så hvorfor vet han at jeg har dem?

"Hvordan visste du det?" spør jeg og skuler med øynene i hans retning. Det er et eller annet kjent med ham, men jeg klarer ikke plassere ansiktet hans noe sted. Selv om jeg virkelig burde huske ham. Han er viktig.

Veldig viktig.

"Om det med kreftene dine?"

Jeg nikker. "Ja."

Han trekker på skuldrene. "Vi er på en måte forbundet, du og jeg. Helt siden den dagen."

"Den dagen ... Hva snakker du om?"

Han sukker tungt. "Nei, glem det. Jeg orker ikke forklare deg alt."

"Men-"

"Du lager ikke reglene her, dronning."

Nå føler jeg meg litt fornærmet. "Unnskyld meg, men sa du nettopp ordet dronning på en spydig måte?"

"Ja, det gjorde jeg sannelig. Det er ingenting ved deg som skriker dronning. Du er ikke engang født kongelig!" fnyser han før han går forbi meg og videre inn i det hvite lyset.

Det minner meg svakt om en drøm for litt siden. Men denne gangen er det ikke bare en drøm. Jeg er sikker på at dette er ekte. Og hvis det er det, burde jeg ha en sjans til å ta ham igjen før han forsvinner.

For jeg vil ikke at han skal forsvinne. Han er den eneste her til å kunne fortelle meg hvordan jeg kommer meg ut.

"Vent!" roper jeg og løper etter ham idet skikkelsen halvveis forsvinner inn i lyset.

Han stopper opp. "Jeg trodde det ville være gøy å snakke med deg i denne tilstanden, men det er det ikke. Det er bare skikkelig irriterende." Han begynner å gå igjen.

Jeg setter opp farten. "Vær så snill, ikke gå! Jeg trenger hjelpen din!"

Nå bråbremser han. Kroppen hans stivner. Jeg stopper opp noen meter fra ham, forhåpentligvis klarte jeg å overtale ham nå.

Smilet om munnen hans når han snur seg rundt, sender gysninger nedover ryggen min. Jeg har sett det smilet før.

Og jeg likte det ikke den gangen heller.

"Min hjelp, sier du?" flirer han og går mot meg igjen.

Jeg gulper. Plutselig blir jeg usikker på om hjelpen hans er faktisk det jeg vil ha akkurat nå. "J-ja."

Smilet blir til et bredt glis. Det fordreier hele ansiktet hans sånn at det nesten ser ... ondt ut. 

"Den store og mektige Sid Lake trenger min hjelp!" Han ler høyt. Stemmen hans skingrer i det tomme rommet vi befinner oss i.

"Stopp," sier jeg og går mot ham. Med en bestemt bevegelse legger jeg hånden for munnen hans for å få han til å stoppe med latterbrølingen. 

Han river hånden vekk i en rask bevegelse. Øynene hans er ville over at jeg tok på ham. Han virker nesten redd over at jeg gjorde det.

Det tar noen sekunder før han henter seg inn og får tilbake det litt arrogante smilet igjen. "Hvorfor trenger du min hjelp?" spør han så.

"Fordi jeg ikke vet hvordan jeg kommer meg ut herfra," forklarer jeg og veiver med armene for å vise. "Alt jeg ser er hvitt."

"Det er fordi dette er en mellomdimensjon."

Merkelig nok så visste jeg det.

"Ja, jeg vet det, men hvordan kommer jeg meg ut?"

"Du må ha overnaturlige evner for å manipulere deg ut. Du har gjort det før. Du gjorde det faktisk for bare noen minutter siden når du kom hit for å besøke meg. Som jeg setter veldig pris på, forresten. Det har vært litt ensomt her de siste to årene."

"To år?!" utbryter jeg forskrekket.

Hva i alle dager har han gjort som gjorde at han ble innestengt her så lenge?

"Ja," småler han. "Og du ville ikke trodd hvem det var som stengte meg her inne hvis jeg fortalte deg det."

Nei, mest sannsynlig ikke.

"Hvorfor kommer du deg ikke ut?"

Han smiler trist. "Noen tok kreftene mine, så det er ingen måte for meg å gjøre det på."

Jeg fikler litt med fingrene. "Så forferdelig."

"Ja," tilsier han lavt. "Det er det."

Det får meg til å komme på en idé. "Men hadde det ikke vært mulig at jeg fikk oss begge ut herfra? Det er hvis du hjelper meg, så klart."

Mannen rister på hodet og snur seg med ryggen til meg. "Nei. Det er ikke mulig."

"Å."

"Men jeg har noe annet du kan gi meg i gjengjeld for at jeg får deg ut herfra."

Jeg hever øyenbrynene. "Og hva er det?"

"At du fortsetter å komme hit for å snakke med meg en liten stund. Jeg kan lære deg å kontrollere kreftene bedre, og du kan holde meg med selskap. Det er en vinn-vinn situasjon, hvis du spør meg."

"Jeg vet ikke helt ..." 

Tankene raser gjennom hodet mitt. På en side hadde det vært fint å lære hvordan jeg skal kontrollere kreftene mine. Jeg tror jeg aldri har lært å bruke dem til sitt fulle potensiale, og det hadde vært fint å forsikre seg om at jeg kan holde kreftene skjult for kongen. På samme tid har jeg en baktanke om at noen en gang sa til meg, at ikke alle krefter eksisterer for å kunne kontrolleres. Det, og at denne mannen er litt mistenksom. Jeg er ikke dum, jeg tror jeg skjønner at han har en eller annen plan utenom den har nettopp fortalte meg om. Det er noe mer han ønsker. Men jeg får tenke at så lenge jeg er obs på det selv, så burde det ikke være et problem. 

"Kom igjen, når har det skadet noen å bli kjent med hverandre?"

Jeg ser opp i ansiktet hans. Jeg prøver å se etter løgn i øynene, noe mistenksomt ved smilet, en nese som rynker seg fordi han skjuler noe ... men jeg klarer ikke se det. Han er oppriktig. I hvert fall akkurat nå. Jeg vet ikke hva han vil senere, men det er garantert noe mer han vil ha enn bare mitt selskap.

Jeg nikker kort. "Ja vel."

Han smiler fornøyd, som en ung gutt som nettopp fikk det han ønsket seg over alt på jord. "Flott. Da synes jeg bare at vi skal sette i gang med en gang. Lukk øynene."

Jeg gjør som han sier. Jeg lukker øynene og venter tålmodig på neste instruksjon.

"Se for deg et hvitt lys innerst i hjertet ditt."

Jeg gjør akkurat det, ser for meg et svakt lys som glimter så vidt.

"Tenk deg at dette lyset vokser, at det blir større og større, til det dekker hele hjertet. Se for deg at lyset flyter med blodet i årene dine, det fyller hver eneste blodåre i kroppen din, hver eneste celle. Det får kroppen din til å føles uovervinnelig. Det får kroppen din til å lyse opp så sterkt at ingenting kan komme nær deg. Se for deg alt det, og tenk at det er ekte. Det lyset som du ser for deg i hodet, eksisterer. Det flyter rundt i kroppen din. Det lever som en iskald flamme som trenger troen din for å leve. Lyset lever fordi du lever, så det kan ikke dø med mindre du er død. Det vil være der konstant, alltid innerst i hjertet ditt til du bestemmer deg for å spre det gjennom kroppen din. Og du kan bestemme når det skjer. Du bestemmer hvor lyset går, hvor det flyter sammen med blodet ditt. Du og lyset er ett. Du er lyset, lyset er deg. Uten lyset ville ikke du eksistert, og du ville ikke eksistert uten lyset. Så prøv å tenke deg til hva som holder deg i live. Hva som gjør at du vil fortsette å eksistere hver dag. Det er drivkraften din - for lyset - for kraften. Nå, åpne øynene."

Jeg åpner øynene så sakte som mulig, litt blendet over hvor sterkt lyset rundt meg er. 

Til jeg oppdager at det er jeg som lyser opp så sterkt. Kroppen min er fullt dekket av det hvite lyset. Det skinner så sterkt at jeg nesten ikke kan se. 

Jeg ser opp i ansiktet til mannen og smiler bredt, med tenner og alt mulig. "Jeg fikk det til!" roper jeg glad. 

Han nikker. "Mhm. Nå, konsentrer deg om å få kraften mot et sted på kroppen og skyv det ut. Tenk deg at du skal danne en portal som vil føre deg ut herfra og inn i virkeligheten igjen. Klarer du det?"

"Jeg skal prøve." Jeg fokuserer for harde livet for å få lyset til å samle seg i håndflatene. Svetten begynner å renne nedover nakken og pannen min før jeg endelig har klart det. Jeg skyver hendene fra meg, dytter kraften ut av meg selv, og tvinger den til å lage en åpning som fører meg ut herfra.

"Se. Det er egentlig ganske enkelt så fort du vet hva du skal se for deg. Alt går på hva du kan forestille deg i hodet."

Jeg stirrer vidøyd på portalåpningen jeg nettopp lagde. "Det er helt utrolig. Du må virkelig hatt dreisen på kreftene dine før du mistet dem," sier jeg. 

"Jeg hadde ... god tid på å lære meg å bruke dem ordentlig." 

"Vel, jeg skylder deg en. Jeg skal prøve å komme meg tilbake hit så fort jeg har muligheten. I mellomtiden ..."

Han smiler litt. "I mellomtiden får jeg vente her."

Jeg snur meg mot portalen. "Ja. Det."

Jeg hører at han snur seg for å gå. Jeg skal akkurat til å gå gjennom portalen idet jeg kommer på noe. 

"Vent litt!" Jeg snurrer rundt for å se om han stopper opp. Det gjør han. "Du fortalte meg aldri hva du heter!"

Han snur seg med et overrasket blikk i ansiktet. I noen sekunder står han bare der, men så viker han litt med blikket og ser ned på skoene sine. "Å. Gjorde jeg ikke?"

"Nei. Og jeg skulle gjerne presentert meg selv for deg, men det virker som du allerede vet hvem jeg er." Jeg tar meg til nakken med den ene hånden. "Så det hadde vært fint om jeg også kunne vite hva du heter." 

Han hever blikket sitt igjen. "Du kan kalle meg ... Garj ... ehm ... Ryker."

Jeg får et støkk i brystet, men velger å ignorere det. 

"Ryker? Okay." Jeg snur meg med ansiktet mot portalen igjen og løfter den ene hånden for å vinke farvel. "Vel, jeg ser deg senere, Ryker."

Stemmen hans er så vidt hørbar før jeg forsvinner. "Ja. Vi sees."