Sid

Idet vi når sølvporten, strømmer det vakter rundt oss. De hever spydene med den spisse kanten mot oss (skulle ønske de gjorde det med den andre ...). De har ikke på seg hjelmer, men de er beskyttet med et tykt lag underrustning, som jeg tipper fungerer bra nok her. Det ville blitt veldig varmt hvis de måtte gå med full rustning og hjelm. 

Tenk på den innestengte svetten som hadde samlet seg der, liksom.

Jeg prøver å komme ut som rolig foran alle vaktene, men mislykkes totalt. Jeg er et vrak av ulike følelser imens vaktene brøler mot meg. Plutselig går det opp for meg at jeg er her. Jeg skal snakke med en antatt gal konge jeg ikke aner hvem er. Jeg skal også prøve å overbevise ham om at han ikke skal gå til krig med oss.

HVORDAN I SVARTE SKAL JEG FÅ TIL DET?

Ro deg ned, Sid Lake. Du kan klare det.

Tullball, Nubila. Jeg kan ikke klare dette. Ja, så var en ting å bekjempe en ond hersker som hadde regjert over landet i 200 år. Men nå må jeg snakke. Jeg må bruke munnen min. Jeg kan ikke bare svinge rundt med armene og satse på at kreftene mine fungerer. Jeg husker søren meg ikke hvordan man bruker dem.

Du vet svært godt at du ikke har glemt det.

Hvem er hun til å si noe om det? Det er ikke akkurat sånn at Nubila er den som må bruke kreftene. Jeg er det. Og jeg husker ikke den følelsen lenger. Jeg husker ikke hvordan jeg brukte kreftene mine til å banke opp Garjo. Jeg husker ikke hvordan jeg lagde den råkule sirkelen og grodde vinger ut av ryggen min.

Jeg husker ingenting.

For et dårlig minne jeg har, altså.

"Har du en avtale med kongen?" brøler han ene vakten mot oss så voldsomt at han spytter. Jeg rykker litt til idet jeg tror jeg kjenner en av spyttdråpene treffe meg.

Æsj, æsj, æsj!

Jeg vifter litt med hånden spyttet hans traff. "Jeg har ingen avtale med kongen, nei. Men jeg trenger å snakke med ham."

Lock fullfører det siste for meg sånn at vaktene trekker seg litt tilbake. "Hun er dronningen over Orbis. Den utvalgte som reddet verden for to år siden. Vis respekt."

Vakten som snakket til meg, ser bort på meg igjen. Øynene hans blir vide. "Beklager!" Han setter det ene kneet ned i bakken og bukker dypt. "Jeg kjente Dem ikke igjen. Beskrivelsen av utseendet ditt har gått tapt med tiden."

Jeg hever øyenbrynene overrasket over den høflige tonen han plutselig får. Jeg ser opp på Lock i sidesynet, hvor han stirrer vakten ned med alt han klarer. Han er litt håpløs noen ganger. Selv om jeg setter pris på at han prøver å beskytte meg, med tanke på at jeg nesten mislyktes i å komme meg inn i palasset, kunne han i det minste latt meg prøve å si noe før han avbrøt. Vel, vel. Gjort er gjort. 

Helene Ekal er offisielt ikke en greie lenger.

"Det går fint. Virkelig. Jeg ønsker bare å snakke med kongen deres, er det mulig?" spør jeg vakten som fortsatt står med kneet nedi bakken og hodet bukket dypt nede.

"Selvfølgelig. Jeg skal se til å få ordnet et møte så fort som mulig. I mellomtiden kan De vente i hovedsalen."

"Tusen takk," sier jeg og følger etter vakten idet han reiser seg opp fra bakken igjen og går mot porten. Vaktene i tårnene signaliserer til hverandre at de skal åpne opp, og sekundet senere rasler det i sølvgitteret imens den åpner seg på vidt gap. Jeg ser opp mot palassets enorme forside. Det er på lik størrelse med slottet i Orbis, men på mange måter føles det likevel større og mer skremmende. 

Sikkert fordi jeg ikke er kjent med dette stedet som jeg er med Orbis. 

Lock gir meg en liten klapp på skulderen. "Er du klar?"

"Nei," svarer jeg ærlig og prøver å finne igjen pusten min. Hjertet hamrer inni brystet, lungene har trukket seg sammen, beina føles skjelvne.

"Du trenger ikke være det heller, for jeg er sikker på at du klarer deg helt fint uansett."

Han tar feil.

Stopp å tvile sånn på deg selv. Du burde etterlate den vanen snart.

"Det er ikke like lett som man tror," mumler jeg sammenbitt.

Kanskje det, men det er ikke like vanskelig som du vil ha det til heller.

"For meg så er det det." Jeg kaster enda et blikk på palasset i sin rake form før vakten leder vei mot inngangen. Vi følger etter så godt det lar seg gjøre, og vakten er grei nok til å stoppe for å vente på at vi kan holde tritt med ham.

Beklager, men det er faktisk ikke min feil at jeg har korte bein. Jeg får skylde på mamma for å ha arvet den lave høyden hennes.

Tanken på mamma leder meg til tanken på faren til Lock. Jeg håper han har det bra. Jeg håper virkelig ikke at han er ...

Jeg klarer ikke engang tenke det.

Du burde forberede deg.

"Forberede meg?"

Til møtet med kongen. Du vet ikke hva du har i vente.

"Og hvordan skal jeg liksom gjøre det?"

Ved å tenne flammen som en gang ledet deg til seier igjen.

Å flott. Nå er hun på det igjen. Jeg hadde håpet hun skjønte at jeg har glemt hvordan man bruker kreftene nå. Men nei, absolutt ikke, for nå sier hun det til meg nok en gang.

Ikke vær så sarkastisk.

"Jeg er ikke sarkastisk. Jeg tenker bare sannheten."

Lock ser litt tvilende på meg fra siden. "Eh ... Jeg skal ikke dømme deg for å ha samtaler med deg selv og sånt, men kunne du latt være å gjøre det akkurat nå?"

Ops.

Jeg skylder på deg, Nubila.

Du får skylde på deg selv for å prate høyt.

Hva kan jeg si? Jeg liker å svare høyt sånn at det faktisk høres ut som jeg ikke diskuterer med meg selv innvendig. Jeg tror ærlig talt jeg hadde mistet forstanden om jeg hadde tenkt alt sammen tilbake. Dessuten, det er høyt sannsynlig for at jeg kommer til å tenke en million ting på en gang og ikke få samlet dem sammen nok til at jeg kan svare ordentlig.

Så det er derfor jeg sier det høyt. Bare sånn at du vet det.

Det høres da ut som du klarte å samle tankene helt fint.

Å, du skulle bare visst, Nubila. Du skulle bare visst.

"Beklager. Uvane," bortforklarer jeg elendig til Lock før jeg fortsetter den innvendige diskusjonen med Nubila. Siden det å prate høyt tydeligvis ikke er lov lenger.

Vi holder på en stund fram og tilbake. Hun gir ikke opp på det med kreftene mine og alt tullet rundt det. Jeg skulle ærlig talt ønske at hun gir seg snart, men det gjør hun ikke. Hun fortsetter. Og fortsetter. Og fortsetter.

Og fortsetter.

Okay, okay. Jeg skal prøve å se hva jeg får til.

Jeg prøver å konsentrere meg i det skjulte imens vakten åpner inngangen til palasset. 

Se for deg en mengde energi som strømmer gjennom kroppen din. Inni deg er det en flamme som holder på å dø ut. Hvis du vil holde den i live, må du gi den næring. Gi den energien din. Gi den hele deg, sinnet ditt, kroppen din, sjelen din. Alt er ett og ett er alt. Energi strømmer konstant gjennom deg, den blir aldri borte og kan aldri lages på ny. Den er der, hele tiden, for alltid. Matrealiser den energien og før den mot flammen.

Før den dit.

Før den dit.

Ingenting.

Jeg får det ikke til.

Vel, dette er ganske tragisk.

Jeg gir opp da inngangen åpnes og etterlater underkjeven min på bakken. Jeg er så ... målløs over synet. 

Rett på innsiden føres det inn til en gigantisk ballsal. Det er ingen på innsiden, men møblene og lysekronene gjør at det føles fullt ut likevel. Jeg svelger tungt for meg selv før jeg følger etter vakten sammen med Lock. Han ser ikke særlig målløs ut, men han har kanskje vært her før.

"Vent her."

Både Lock og jeg nikker. Vakten forlater ballsalen og etterlater oss alene. En stund står jeg bare og måper, vinduene er dekorert med gull og krystaller, lyserkronene er like alle sammen, men hver og en har en bestemt edelsten. Den rett over oss har rubiner, mens den til høyre har safirer, mens den til venstre har smaragder. Jeg tror til og med det er diamanter som henger på den midt i rommet.

Jeg har ikke ord.

"Skal vi sette oss ned?" spør Lock og peker på den ene røde sofaen i rommet. Jeg nikker så vidt.

Vi setter oss ned ved siden av hverandre uten å si noe.

"Du virker ikke særlig imponert over dette stedet," sier jeg etter noen minutter i stillhet. Jeg pirker litt på stoffet i sofaputen.

"Det er ikke første gang jeg ser dette."

"Selvfølgelig ikke," mumler jeg og sjekker av innvending på tanken om at han har vært her før.

"Gruer du deg?"

"Ja."

"Du kommer til å klare deg helt fint."

"Lett for deg å si. Du har ikke et helt kongerike å tenke på i bakhodet."

"Sant." Han puster tungt ut og stirrer opp mot taket.

Jeg biter svakt på underleppen min. "Tror du virkelig at jeg kan klare det?"

"Dronning Sid," starter han for å vekke oppmerksomheten min. "Jeg vandret over ørkenen for å finne deg. Selvfølgelig tror jeg at du kan klare det."

"Da er du alene."

"Absolutt ikke. Hele Remni vet at dette er for det beste."

Jeg rister lett på hodet. "Dere kommer til å bli skuffet. Jeg er ikke så modig som dere tror. Det med at jeg 'reddet verden' var ikke bare meg. Jeg var ikke alene i den kampen. Jeg hadde massevis av mennesker ved siden av meg som var klare til å dø for det de trodde på. Jeg trodde ikke engang på det først. For å være helt ærlig, så tror jeg fortsatt at det ble gjort en feil når de valgte meg."

"Så du tror jeg valgte feil også?"

Jeg ser ham inn i øynene. "Ja ... eller nei ... Jeg er ikke helt sikker."

"Du virket sikker før."

"Fordi jeg var en ørken unna dette stedet her. Og nå som jeg er her i dette sinnssyke palasset, i denne merkelige byen, er jeg plutselig helt fremmed igjen. Det føles litt ut som første gangen jeg kom til denne verdenen. Jeg er ikke dronningen over noe som helst. Jeg er bare meg. Sid Lake. Jenta som ingen ville ha noe med å gjøre."

Lock klapper med hendene. "Utenom han kjæresten din."

"Ryker?"

"Ja."

Jeg fikler fingrene inn i hverandre. "Ja da. Utenom ham."

"Da var du visst ikke helt uvelkommen likevel, eller hva?"

Jeg smiler svakt. "Nei. Ikke helt."

Lock skal til å åpne munnen for å si noe mer, men lukker den da vakten kommer marsjerende inn i ballsalen igjen. 

"Kongen vil se deg nå."

Jeg reiser meg opp fra sofaen. "Okay."

Vakten vinker at jeg skal følge etter ham. Lock reiser seg opp etter meg for å følge etter, men vakten bråbremser like etter. "Du kan ikke være med."

"Hvorfor ikke?" utbryter Lock og legger armene i kors.

Vakten er helt stiv i ansiktet. "Fordi kongen kun vil se dronningen."

Lock skal til å protestere, men jeg kommer han i forløpet. "Det går bra, Lock. Jeg klarer meg."

Han ser litt fortvilt ut et sekund. Han er ikke fornøyd med å etterlate meg helt alene, men etter praten vi hadde sammen føler jeg meg litt mer klar. Jeg tror jeg kan få det til. I hvert fall litte grann.

"Greit." Han dumper ned på sofaen igjen med ansiktet helt lukket og hendene knyttet hardt sammen. Jeg gir ham et lite smil før jeg snur meg mot vakten igjen, som har startet å gå mot utgangen av ballsalen. Han fører meg ut til en stor gang (tipper dobbelt så bred som den i Orbisslottet). En stund går vi bare. Nå og da svinger han til venstre eller høyre. Underrustningen hans rasler svakt mot veggene. Det er såpass hult at det gir litt ekko.

Jeg prøver å puste.

Det går ikke så bra. 

Du kan klare det. Tenk på folket ditt. Tenk på Ryker.

Nei. Jeg vil ikke tenke på dem akkurat nå. Jeg er nervøs nok allerede. Derfor prøver jeg med alle krefter å lukke dem alle ute. 

Spesielt Ryker.

"Da er vi her." Vakten stopper opp foran en monsterdør. Det er et symbol som dekker mye av den. Det ser ut som en krystall i en sirkel.

Så de har et symbol her også? Men hva står det for? Det er ingen drage med det symbolet.

Den eneste ideen min er at det er kongens symbol. Og jeg håper virkelig ikke det er tilfelle. Det var nok med alle edelstenene i ballsalen.

"Det er tre regler du må følge når du trer inn i tronsalen," sier vakten.

Jeg hever øyenbrynene. "Ja vel?"

"Nummer én: Ikke still spørsmål til hvorfor kongen går med maske."

Hæ?

"Nummer to: Kongen trenger aldri å svare på spørsmålene du spør med mindre han vil."

Vent nå litt.

"Nummer tre: Alltid vis respekt som om han er over deg i status."

Herregud.

Hva søren?

Jeg blunker flere ganger mot ham, men vakten er helt uberørt.

"Har du forstått reglene?"

Øynene mine vider seg ut. "Eh ... ja?"

"Flott," bekrefter han og snur om på hælen. Jeg blir stående å se etter ham til skikkelsen forsvinner bak et hjørne. 

Okay. Det var rart. Veldig rart. Ekstremt rart. 

Jeg snur meg sakte mot døren igjen. Plutselig virker den hundre ganger større nå som jeg står her alene. Hvor er alle vaktene? Jeg ser meg litt rundt, men det er ingen andre her enn meg så langt jeg klarer å se.

Det gikk fra ekstremt rart til universelt rart nå.

Det føles ut som jeg står der i mange minutter før jeg bestemmer meg for å ta hånden om dørhåndtaket og presse det nedover. Døren gir fra seg et høyt knirk imens den åpner seg.

Jeg tar et forsiktig steg inn i rommet.

*

Beklager treig oppdatering! Skolen er i gang igjen, så jeg har måttet legge boka litt til side de siste ukene. 

Skal prøve å få oppdatert hver uke, men har bestemt meg for å ta det med ro og ikke stresse så mye med det. 

Håper det er forståelig!

Takk for at dere fortsatt henger med.

- BeemyRav