Sid

«Du er ... Locks bror?» spør jeg så jeg virkelig oppfatter ordene.

«Ja,» svarer han lavt og snur ryggen til meg. «Og det er alt du trenger å vite for i dag.» Han begynner å gå mot utgangen, bort fra meg, og det får meg kjapt til å reagere.

Jeg rykker til så lenkene klirrer. «Nei, vent. Ikke gå.»

Han går.

Jeg kjenner desperasjonen gripe tak i meg. I et håpløst forsøk på å komme meg løs fra lenkene røsker jeg til med armene og kaster kroppen fram og tilbake. Jeg vil ut herfra. Jeg vil ikke ha disse lenkene rundt hendene og føle meg fanget. Nå er jeg lei.

«Slipp meg ut!» skriker jeg hysterisk imens jeg svinger i alle retninger. Tærne rører så vidt nedi bakken, så jeg klarer ikke bremse farten og bli hengende stille igjen. Jeg fortsetter å dingle fram og tilbake en stund før lenkene endelig legger seg til ro.

Jeg knytter nevene så hardt jeg klarer. Det gjør vondt. Lenkene gnager seg inn i håndleddene på meg, jeg kjenner blod renne nedover armene.

«Slipp meg ut ...»

Nå er ordene mer som en hvisken. Jeg vet ikke engang hvem jeg prøver å rope dem til, for det er ingen som kommer til hjelpe meg ut herfra. Jeg er helt alene her nede i det tomme rommet. Jeg trodde jeg ikke brydde meg om det, men akkurat nå føles det ut som brystet skal vrenge seg av smerte.

Jeg vil ikke være alene.

Slapt lukker jeg øynene og prøver å se for meg at noen er her inne sammen med meg. Personen står og smiler til meg, med nøkkelen til å slippe ut herfra i hånden. Den andre er utstrakt mot meg, men jeg kan ikke ta den. Jeg er lenket fast.

Den ansiktsløse skikkelsens smil blir til et blikk av sorg. Jeg senker hodet og kjenner tårene presse på.

«Det er ingenting jeg kan gjøre,» hulker jeg. «Jeg kommer til å dø her. Jeg trodde jeg ikke brydde meg noe om det, men det gjør jeg. Jeg vil så gjerne huske hvem jeg er. Hvem enn du er, ikke forlat meg. Ikke ennå.»

Skikkelsen tar et skritt mot meg og rekker ut armene. Sakte, sakte kjenner jeg armene legge seg om skuldrene mine. Tårene renner nedover kinnene mine imens det skjer.

«Jeg forlater deg aldri,» sier skikkelsen.

Jeg har hørt stemmen før. En gang for lenge siden.

Hvor er den fra?

Men før jeg får sagt det høyt, blir skikkelsen borte. Jeg åpner øynene trøtt og ser mot utgangsdøren. Jeg er fortsatt alene.

Flott. Nå ser jeg for meg ting også. Jeg begynner virkelig å få en skrue løs. Kanskje jeg er helt splitte pine gal når Lock kommer tilbake.

Jeg sukker og lener hodet mot den ene armen. Kreftene har forlatt meg. Jeg er så sliten.

Men akkurat idet jeg tror jeg endelig kan få meg litt søvn, hører jeg en stemme i hodet.

S ...

Hæ?

S ... L ...

«Hvem ... er du?» spør jeg høyt. Jeg bryr meg ikke om vaktene på utsiden kan høre meg.

Ka ... u ... r ... me ...?

Merkelig nok føler jeg meg ikke redd over å høre en stemme inni hodet mitt. Det føles på en måte ... kjent.

«Hva er det du prøver å si? Jeg forstår ikke.»

Kan du høre meg?

«Vel, ja, jeg tror da det?» svarer jeg halvveis sarkastisk. «Hvis ikke ville jeg ikke svart deg.»

Endelig.

Jeg hever øyenbrynene i forundring.

Jeg har prøvd å nå deg i evigheter, men noe har blokkert meg fra å nå deg.

«Hvem er du?»

Jeg hører stemmen sukke.

Du husker meg virkelig ikke ... Mitt navn er Nubila. Jeg var en av de seks vokterne til Garjo drepte meg. Sjelen min fant sin vei inn i deg, og siden det har jeg vært en del av deg.

Det tar en liten stund før jeg svarer.

«... Kult.»

Ikke misforstå meg, jeg har egentlig veldig mye annet jeg også vil si til saken. Dette er på mange måter en bekreftelse på at jeg har blitt gal. Og ikke bare vanlig gal, men helt kOkO. Jeg skulle gjerne sagt at jeg også tuller, men det gjør jeg dessverre ikke.

Tankene dine sier noe annet enn dine ord, Sid Lake.

Sid Lake ... det er evigheter siden jeg har hørt det. Eller det føles i hvert fall sånn. Kanskje noen kalte meg det for et par dager siden, jeg husker ikke. Det er vel navnet mitt.

«Flott. Du kan også høre tankene mine. Har jeg ingenting for meg selv lenger?»

Hva mener du med også?

«Lock. Han hører også tankene mine.»

Mener du han som du har reist med så lenge?

Jeg hever øyenbrynene. «Har jeg reist med ham? Hvor da?»

Hva er det egentlig du vet?

Jeg prøver å trekke på skuldrene, men siden jeg er opphengt i lenker, funker det ikke så bra.

«Egentlig? Ingenting. Jeg har en anelse om at navnet mitt er Sid Lake og at jeg ikke hører hjemme her, men jeg vet ikke hvor hjemmet mitt er.»

Å nei ...

Det er en god måte å putte det på. Jeg vrir hendene for å henge litt bedre, men det gjør det egentlig bare verre. Nå er den ene metallbiten halvveis inni håndleddet mitt. Disse folka burde skaffe noen nye lenker, noen som ikke har biter som stikker folk inn i håndleddet. Tenk hvis jeg får en infeksjon.

Du tenker i hvert fall fortsatt som deg selv.

«Gjør jeg?» spør jeg litt høyere enn forventet og skvetter litt av det. «Så bra. Jeg begynte å bli litt bekymret for at jeg har blitt en helt annen person.»
Ikke ennå. Men du nærmer deg.

Noe av blodet som renner nedover den ene armen treffer skulderen min og renner innunder skjorta. Jeg kjenner dråpen fortsette nedover til den treffer buksestoffet ved midjen. Neste dråpe kommer like etter.

«Vet du om en måte å få stoppet det på?» spør jeg og prøver hardt å ignorere blodet.

Nei.

Wow. Så mye hjelp det var å få av deg, da. Jeg må virkelig takke deg ordentlig hvis jeg noen gang får tilbake minnene mine. Du var jo slik en stor del av grunnen, så det er vel bare på sin plass.

Men jeg vet om en måte du kan komme deg ut herfra.

«Virkelig?!» utbryter jeg. Vaktene på utsiden dunker litt i døren fordi jeg ropte for høyt, så jeg reagerer bare med å spytte så langt jeg kan i retning av døren. Uheldigvis for meg har jeg tydeligvis aldri vært noe god til å spytte langt, for det ender bare med at det treffer foten min istedenfor.

ÆSJ.

Siden du har glemt så å si alt, betyr det at du sikkert har glemt hvordan du bruker kreftene dine også. Du var på god vei til å mestre dem igjen før jeg ble helt borte, for du fant en som kunne lære deg. Jeg tror ikke du vil like særlig godt hvem det er hvis jeg fortalte deg sannheten, så foreløpig vil jeg bare at du skal dra til ham og lære så mye du kan.

«Hvorfor vil jeg ikke like sannheten?»

Fordi den ikke er noe hyggelig.

Det sier seg jo selv, men jeg får godta svaret. Jeg orker ikke diskutere hva som kan kalles et godt svar eller ikke når det helt klart er andre ting som er viktigere her i verden. Spesielt med tanke på at jeg har vært støkk i dette tomme rommet, opphengt i lenker og uten muligheter til å slippe unna, i over en uke. Og jeg begynner å kjede meg helt enormt. Det er dritkjedelig her.

«Okay, greit. Men hvordan skal jeg få trent med ham? Jeg er på en måte i en lenketsituasjon her.»

Ordspill. Jeg elsker dem.

Han befinner seg inni en mellomdimensjon du laget en gang. Du trenger ikke nødvendigvis å dra dit fysisk for å snakke med ham. Jeg tror hvis du klarer å åpne en portal dit, kan du klare å komme deg gjennom den uten å forlate fangehullet.

«Greit. Og hvordan gjør jeg det?»

Du må finne de kreftene som du har vekket på nytt og på nytt. Nå som jeg kan nå deg burde det ikke være noe problem.

Jeg lukker øynene for ekstra konsentrasjon og fokuserer på det Nubila forteller meg. Steg etter steg forteller hun hvordan jeg skal vekke den døde flammen og la energien balansere med kroppen min. Jeg prøver å se for meg energien strømme gjennom kroppen, jeg prøver å se for meg en portal forme seg foran øynene mine. Forsiktig, sakte, åpner jeg øynene for å se om den dukker opp.

Det gjør den.

Flott. Og nå: send din egen energi gjennom portalen.

Jeg lukker øynene igjen, og når jeg nok en gang åpner dem, ser jeg det hvite landskapet ta form rundt meg. Det er helt tomt her, men langt unna skimter jeg en skikkelse som står med ryggen til meg.

Jeg går et par steg fremover.

Skikkelsen snur seg.

«Du er tilbake.»

Jeg skakker forvirret på hodet. Har jeg møtt ham før?

Du kjenner ham fordi du har trent med ham før. Hans navn er Ga ... Ryker. Lat som om du husker det.

Jeg nikker svakt som svar. «Ja, det er jeg. Jeg har kommet for å trene mer.»

Først ser han litt sjokkert ut, men så brer et bredt glis seg i ansiktet hans. Han retter seg litt opp i ryggen og kommer mot meg.

«Flott, da bare begynner vi med en gang.»

***

Jeg trener intenst med Ryker så ofte jeg kan. Det er det eneste jeg kan fylle dagen med, så jeg elsker hver gang jeg kan komme meg vekk fra virkeligheten og tre inn i den hvite dimensjonen. Det er godt å kunne snakke med en annen person jeg tydeligvis kjenner godt. Han er en god trener, og for hver dag lærer jeg mer og mer om mine egne evner. Han lærer meg hvordan jeg kan forme den til objekter og bruke det til min fordel i kamp. En gang forteller han at han formet to drager, og jeg blir umiddelbart interessert i hvordan jeg også kan klare det.

Mellom treningene henger jeg bare i det tomme rommet. Et par ganger i uken kommer Col innom for å se til at jeg får mat og drikke. Jeg ber ham om å fortelle mer om seg selv og Lock, men han nekter hver gang og går før jeg får sjansen til å snakke videre.

En uke blir til to, to blir til tre, tre blir til fire. Det har gått cirka en måned siden jeg begynte å trene med Ryker, og jeg har begynt å bli veldig god. Jeg har nesten mestret å bruke kreftene i enkelte kroppsdeler og hvordan jeg lager former som sverd og skjold. Jeg klarer ikke dragen ennå, men Ryker sier at jeg begynner å nærme meg.

Jeg planlegger med Nubila mellom treningene hvordan jeg skal unnslippe herfra. Hun forteller meg at selv om jeg begynner å bli veldig god med å kontrollere evnene mine, at jeg likevel mangler en essensiell ting: kampdyktighet. Jeg kan ikke rømme herfra uten å møte soldater som er etter meg, og etter hva hun forteller, er jeg ganske rusten på det området også.

Jeg spør Ryker om han kan hjelpe meg ved flere anledninger, men han sier at han aldri har vært spesielt flink til å slåss. Som betyr at jeg ikke kan trene til å bli god med et sverd med mindre jeg finner en til å trene meg.

Og den eneste ideen jeg har, er Col.

Nubila prøver å snakke meg fra det. Jeg forstår henne godt. Det er ikke godt å si hvilken side Col egentlig står på. Jeg ønsker å tro at jeg kan få han over på min side, men han går alltid sin vei før jeg får sjansen til å si noe som kan gjøre det.

Derfor bestemmer jeg meg for at neste gang han kommer inn i rommet, at jeg skal være helt stille og ikke si et ord. Jeg har ikke prøvd den metoden ennå.

Og da jeg avgjør det for meg selv, har det gått fem uker siden Col først avslørte hvem han var.

Jeg begynner å merke veldig godt at jeg ikke har beveget meg ordentlig på over en måned. Det tærer på kroppen min, gjør at musklene svinner og blir stive. Armene mine kan jeg nesten ikke kjenne lenger fordi de har vært lenket fast så lenge. Og jeg prøver sterkt å ignorere dem så mye jeg kan når de faktisk gjør vondt.

«Det er litt irriterende,» mumler jeg lavt. «Jeg trener hardt hver eneste dag for å bli sterkere, men alt jeg oppnår er at jeg blir sterk på innsiden. Og det hjelper meg ikke det hele tatt når den fysiske kroppen min er den som må få meg bort herfra.»

Du må få overtalt Col om å løslate deg fra lenkene.

Som om han ville gjort det så lenge Lock er borte. De eneste gangene jeg får slippes fri er når jeg må på do. Og det er ikke engang alltid da at Col eller noen av vaktene lar meg få slippe ned.

Jeg begynner svakt å gi opp håpet om å få overtalt ham til noe som helst. Mitt eneste håp er å holde kjeft og se om det hjelper.

Det klirrer i døren.

Col kommer inn.

«Jeg kommer bare for å se hvordan du har det,» sier han imens en av vaktene lukker døren bak ham. Jeg ser så vidt opp på ham før jeg senker blikket ned mot føttene mine. Han har på seg masken igjen.

«Du har hengt her ganske lenge nå. Lock tar seg god tid over ørkenen.»

Ja, virkelig god tid også.

«Har du spist noe?»

Nei. Ingen av vaktene gidder å gi meg noe mat utenom når du kommer og gir meg restene etter det du har spist til middag. Det er sånn det er å være fange.

«Jeg tok i hvert fall med noe til deg. Det er ikke mye, men det er i hvert fall bedre enn tørt brød og vann.»
Tørt brød og vann? For å være ærlig hadde jeg foretrukket det over det fæle fiskegreiene dere spiser her. Det smaker altfor salt.

«Jeg hørte av vaktene at du fremdeles snakker med deg selv.»

Og ...?

«Jeg tenkte først at det er fordi du har mistet vettet, men så kom jeg til å tenke på hvordan det er å være alene så lenge. Kanskje du bare er ensom her nede.»
Det er å putte det lett.

«Tror det eller ei, men jeg vurderte en liten stund å slippe deg løs og la deg være på palasset imens Lock er borte.»

Og hvorfor ombestemte du deg?

«Men jeg tror ikke han ville blitt så blid hvis han fikk vite om det.»

Selvfølgelig.

Col går fram og tilbake i rommet en liten stund før han plutselig stopper opp og snur seg mot meg.

«Hvorfor sier du ingenting?»

DU MERKER DET FØRST NÅ?!

Jeg forholder meg helt rolig imens jeg skriker til ham i tankene mine. Forhåpentligvis kan han ikke høre meg.

«Har du bestemt deg for å ignorere meg nå? Du vet vel at det ikke vil føre deg noe sted?»

Jeg vurderer å reagere på en eller annen måte for å ikke virke som om jeg ignorerer ham med vilje. Jeg vil fremstå som ødelagt fordi det øker sjansene mine for å få sympatien hans. Jeg bare håper den er stor nok til å slippe meg løs fra lenkene.

Så jeg svarer ved å bevege så vidt på hodet.

«Se på meg,» kommanderer han og tar noen skritt mot meg.

Jeg vipper hodet litt oppover, men ikke nok til å se ansiktet hans.

«Se på meg!»

Jeg later som jeg vurderer å gjøre det en liten stund før jeg hever hodet nok til å se ham inn i øynene. Blikket mitt er trøtt og ufokusert.

«Hva er det som har skjedd med deg?»

Spør han virkelig det spørsmålet?

Jeg åpner munnen. «Slipp meg ut av dette rommet,» hvisker jeg hest for en dramatisk (og forhåpentligvis) effektiv effekt.

«Jeg kan ikke. Du vet hvordan ...»

Jeg trygler ham med øynene, får de våte av tårer og skjelver litt med underleppen. Nå må han tro på bløffen, ikke sant?

Han biter tennene hardt sammen. «Ikke gjør dette noe vanskeligere for meg ...»

Jeg viker ikke med det tryglende blikket mitt før han må se vekk. En stund står han bare der med ryggen til, tenker, grubler på hva han skal gjøre. Jeg senker hodet sakte ned igjen med et lite smil om munnen.

Jeg har nesten vunnet.

«Ja vel,» mumler han sammenbitt og snur seg. «Jeg kan løsne deg fra lenkene, men du blir her nede.»

Jeg prøver så godt jeg kan å skjule det brede smilet om munnen min. Med leppene former jeg et stille takk idet jeg kjenner hendene til Col rundt håndleddet. Han løsner først den ene hånden før han går over til å løsne den andre. Jeg lander på den kalde bakken med føttene før jeg faller om på knærne. Balansen min er helt borte.

Col stormer ut av rommet før jeg får takket ham. Jeg prøver å komme meg opp på beina igjen idet han er ute og har lukket døren igjen bak seg. Maten han tok med ligger på bakken litt lenger unna. Jeg vakler bort dit og setter meg forsiktig ned.

Jeg tar hendene opp foran meg. Håndleddene er fulle av gnagsår og størknet blod. Jeg prøver å ta på det ene med pekefingeren, men blir nødt til å rykke den unna idet smerten skjærer seg til albuen.

Du klarte det.

Jeg rister på hodet. «Jeg klarte bare å komme meg ut av lenkene. Jeg har fortsatt langt igjen å gå før jeg er ute herfra og kan komme meg hjem igjen.»

Det er sant, men du har likevel vunnet en liten seier i dag. Du burde være glad for det.

«Det er jeg,» smiler jeg svakt og tar litt av brødet som ligger på tallerkenen.

Bra.

«Jeg begynner å trene for å styrke musklene igjen i morgen,» forteller jeg og tar en bit av brødet. «Det kommer til å ta lang tid før jeg får overbevist Col om å trene meg. Imellomtiden kan jeg gjøre det jeg kan for å være klar til det.»

Det høres ut som en plan.

Jeg nikker meg enig og fullfører brødet. Resten på tallerkenen ser ikke særlig fristende ut, men jeg tvinger det i meg likevel. Jeg må ha energi for å kunne trene.

«Kan jeg ikke egentlig gå gjennom portalen fysisk nå?»

Jo, men det som skjer der mellom deg og ... Ryker ... vil aldri være på lik linje med det som skjer i virkeligheten. Her er alt vanskeligere å gjøre, fordi det påvirker alt rundt deg. I en mellomdimensjon hvor det ikke er noe annet enn deg og ham, har det ikke noe å si hva som skjer. Han trener deg godt, og jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor han gjør det. Men bare husk at det han lærer deg har konsekvenser her, selv om det ikke har det der.

«Jeg skal prøve å huske på det,» sier jeg meg enig og legger meg ned på den kalde bakken. Det føles godt å la hodet hvile mot noe annet enn min egen, slitne arm.

Det er godt å høre.

«Hvem er han egentlig?»

Jeg sa jo -

Jeg avbryter henne. «Du sa det for fem uker siden. Mye har skjedd siden det. Mye vil skje etter det. Jeg vil ikke fortsette å trene med en jeg «kjenner» uten at jeg vet hvem han er.»

Du kommer ikke til å like svaret.

«Det gir jeg blaffen i. Det er ikke meningen at jeg skal like svaret.»

Nubila sukker.

Jeg hadde håpet å kunne holde det hemmelig så lenge som mulig, men det ser visst ut til at jeg ikke har et valg.

«Fordi du ikke har det.»

Mannen du trener med ... han heter egentlig ikke Ryker. Før Lock tok deg til fange og fikk deg til å glemme alt, hadde du et øyeblikk av klarhet. Jeg kunne egentlig nå deg da, men valgte å ikke gjøre det fordi du hadde så mye å tenke på allerede. Du innså det den gangen, hvem han egentlig er.

«Og hvem er det?»

Hans navn er Garjo.

«Og?»

Nubila forteller så hele historien om hvem han var før jeg stengte ham inne i den hvite dimensjonen. Hun forteller at en annen person jeg møtte underveis er den som heter Ryker, og at han valgte å dra over sjøen etter at kampen var over og jeg ble kronet til dronning. Jeg suger til meg all informasjonen hun deler, for det er deler av meg og min historie. Det er hvem jeg er.

«Så Garjo valgte å ta navnet Ryker fordi personen det navnet tilhører betyr noe for meg?»

Ja. En hel del.

Jeg legger hendene om der hjertet ligger. Det verker der. «Hvor mye?»

Alt.

Jeg kjenner hvordan det ene ordet både sender gysninger nedover ryggraden min og varmer hjertet mitt på samme tid. Hun er ikke det første til å si det ordet, og heller ikke den siste som kommer til å gjøre det. Men ordet har så mange meninger samtidig som det bare har en.

Hva er alt? Hva inneholder det? Kanskje det er det jeg må finne ut for å få tilbake minnene mine.

«Hva skal jeg gjøre nå?» spør jeg ut i luften, mest for meg selv, men Nubila svarer selvfølgelig på det.

Du fortsetter å trene med Garjo. Han var kanskje ond, men han hjelper deg med å forstå kreftene dine bedre. Så lenge du vet hvem han er og hva han kan finne på, er du trygg.

«Men hva om han har en plan om å slippe unna?»

Hvordan skulle han kunne klare det?

Jeg puster tungt ut. «Aner ikke. Men hvis det er sant det du har fortalt meg, kunne han sikkert sett en måte å komme seg ut av den hvite dimensjonen på ved å hjelpe meg først.»

Sant. Så hold deg på vakt hele tiden.

Med det bestemmer jeg meg for hva som skal skje videre. Jeg skal fortsette å trene med Garjo og late som om jeg ikke vet hvem han er. Samtidig skal jeg prøve å overbevise Col om å trene med meg for at jeg kan bli sterk fysisk igjen.

Så skal jeg komme meg unna. På en eller annen måte, før eller siden. Jeg er ingen jomfru i nød som trenger hjelp av store, sterke menn til å redde meg. Jeg kan klare dette selv, for jeg er sterk. Jeg kan kjempe mine egne kamper.

Jeg lukker øynene.

Men først skal jeg sove, for jeg er grusomt trøtt.