Sid

"Du har virkelig tenkt til å gjøre dette?"

Jeg nikker. "Mhm. Jeg nekter å sitte igjen her og ikke gjøre noe."

Ziva ser på meg med så soleklare øyne at jeg har lyst til å vike med blikket, men jeg holder det, for jeg vil virke sterk. 

"Du må passe godt på deg selv. Husk på det. Du har en tendens til å tenke på alle andre før du tenker på deg selv."

"Nja," sier jeg og gnisser tenner. Litt usikker på om hun har helt rett i det, med tanke på at jeg gjorde det mest egoistiske valget av dem alle for to år tilbake og sa at jeg ville leve videre uten å tenke på noen andre enn meg selv. Eller, kanskje jeg tenkte litt på Ryker, men det teller på en måte ikke.

"Ikke benekt det. Du får ikke lov." Ziva retter oppmerksomheten forbi meg, hvor jeg hører noen komme gående.

"Dronning Sid, alt har blitt gjort klart," meddeler Carlo og stopper opp et par meter fra meg.

"Okay, takk, Carlo."

Lyden av fottrinnene hans forsvinner igjen. Ziva lener seg mot meg. "Stoler du på ham?"

"Hvem? Lock Makar?" Jeg får litt lyst til å le over det faktum at han heter det ennå. 

"Ja, hvem ellers?"

Jeg sukker. "Det er vanskelig å si så fort. Jeg har prøvd å prate med ham så ofte som mulig, men arbeidet har virkelig preget tiden min de siste to dagene. Jag ba en av vaktene å holde et øye med ham, og han virker ikke noe mistenkelig. Litt pratsom, men det er flere mennesker som er det."

"Hm..." Ziva virker betenkt.

"Har du sett noe på ham?"

Hun rister på hodet. "Nei. Så hvis verken jeg kan finne noe på innsiden, og vaktene dine ikke kan finne noe på utsiden, må det bety at han forhåpentligvis er til å stole på. Men husk, du har kreftene dine."

Nå er det min tur til å riste på hodet. "Skulle ønske det. Jeg har ikke brukt dem på to år, Ziva. Jeg husker ikke hvordan man gjør det engang."

Hun tar en hånd på hver av skuldrene mine, ser meg dypt inn i øynene en stund før hun smiler varmt. Det smilet som alltid når hjertet mitt og gjør dagen lysere. Jeg er takknemlig for å ha henne som venn. "Sid, du glemmer ikke sånt. Kreftene dine er en del av deg. Du glemmer ikke deg selv."

Jeg smiler tilbake så varmt jeg klarer. "Takk, det skal jeg prøve å huske på."

"Er dere to ferdige snart? Klokka tikker, og jeg har ikke tid for at du skal gråte i flere timer først." Ryv kommer marsjerende nedover gangen bak Ziva. Hun har armene lagt i kors, og det intense, lysegrønne blikket får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

"Jeg gråter ikke!" utbryter jeg og merker at noe renner nedover kinnet mitt.

Neimen, for helvete ...

"Ja, ja. Si hva du vil." Hun himler svakt med øynene.

"Ta vare på deg selv, og husk på at du alltid kan sende bud på hjelp om du trenger det. Jeg er der på sekundet hvis du skulle bli utsatt for noe." Ziva gliser så fregnene danser over nesen hennes. Jeg begynner å le og tørker bort den enslige tåren som klarte å snike seg forbi meg.

"Ta vare på Orbis for meg imens jeg er borte. Og Ryker, han kan kanskje trenge det."

"Det skal nok la seg gjøre."

Ryv tramper med foten mot gulvet. "Du skylder oss for dette, vet du."

"Jeg skylder dere alt. Tusen takk," sier jeg og tar armene mine rundt Ziva før hun rekker å reagere. Når jeg har bamseklem henne ferdig, går jeg bort til Ryv og gjør det samme. Hun er stiv som en stokk, beveger seg ikke en millimeter imens jeg klemmer armene rundt henne og prøver å overføre takknemligheten min. Uten disse to kunne jeg ikke ha dratt. Men det er fordi jeg har dem, at jeg har muligheten til å gjøre det rette. 

"Slipp meg før jeg gjør noe dumt," mumler hun sammenbitt og dytter lett til meg i brystet, men jeg slipper henne ikke så lett. Jeg er fastbestemt på å vise at jeg virkelig setter pris på det de gjør.

Hendene mine kjenner så vidt de to strekene på ryggen hennes. Beviset på at hun hadde vinger før. 

Hun fortalte meg om det for et år tilbake. Det var først da vi virkelig fikk muligheten til å snakke sammen om alt og ingenting. Det var også da jeg fikk meg til å snakke om det at hun rundlurte meg til å tro at Ryker faktisk var død, og at jeg måtte leve alene som dronningen over Orbis. (Selv om det er i prinsippet det jeg har gjort også, med tanke på at Ryker stakk av. Men når jeg tenker etter, så er jeg ikke noe bedre heller. Siden jeg også er i ferd med å dra min vei.)

Ryv sa at det ikke plagde henne å ha arr, for hun lærte aldri å bruke vingene som egentlig skulle ha vært der. De ble fjernet så tidlig at det ikke spilte noen rolle, og det var tross alt for å beskytte henne. Jeg vet ikke helt om jeg tror på den delen ennå, men jeg har valgt å akseptere den. Akkurat som jeg har valgt å akseptere at Ryv er Ryv. Hun viser følelser på sin egen måte, akkurat som jeg viser mine. Men hun er likevel en venn av meg, og jeg er glad jeg har henne.

"Sid," hveser hun inn mot øret mitt. Da slipper jeg henne.

"Beklager."

"Du er håpløs." Hun himler med øynene og gjemmer seg praktisk talt litt bak Ziva for å få beskyttelse. Hun er litt som meg, egentlig. Liker ikke menneskelig kontakt med mindre det er absolutt nødvendig. Jeg føler sjelden for å klemme andre, men jeg vet ikke hvor lenge det er til jeg får se dem igjen. Derfor må jeg bare gjøre det, i tilfelle det er lenge.

"Okay, da er jeg klar," hevder jeg og trekker pusten dypt. For første gang på lenge har jeg på meg de deiligste klærne i verden. Løse bukser og en skjorte med vide ermer. Jeg har selvfølgelig en vest over som visstnok beskytter meg mot skarpe gjenstander. Det er den jeg alltid har brukt når jeg har vært utenfor slottet, for sikkerheten er viktig. 

Og i tillegg til den, må jeg ha med meg tre vakter. Jeg insisterte på at jeg kan passe på meg selv, men jeg er for viktig nå. Det er for mye som står på spill. De kan ikke risikere å miste dronningen. 

Som jeg forstår, selvfølgelig. Men det gjør det ikke mindre irriterende. 

Jeg trenger ingen beskytter ... Og nei, Ryker for to år tilbake er ikke lov å nevne engang. Jeg vil ikke høre det.

Dessuten ville jeg sikkert klart meg selv uten ham også den gangen. Ja, helt klart. Jeg trenger ingen mann i livet mitt. Ikke i det hele tatt.

Derfor skal jeg dra med haken hevet og med ryggen rett. (I hvert fall til jeg har dratt fra byen. Etter det vet jeg ikke hva som kommer til å skje.)

Ryv følger meg ut hoveddøra og bort til den helt-forferdelig-lange-trappen-som-aldri-tar-slutt. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle dø den gangen vi måtte opp trappa for å komme oss inn på slottet og bekjempe Garjo, fyren jeg låste inn i en tilfeldig mellomdimensjon et sted og bare forlot fordi jeg må holde meg selv i live.

Og la oss ikke glemme drømmen jeg hadde om at han først sto uten bukser på seg. Jeg husker den ennå. Krystallklart. Akkurat som jeg husker alle de andre drømmene jeg har hatt gjennom livet. Mest fordi de har alle har vært den samme drømmen/marerittet, men likevel. Jeg har et ganske imponerende hode.

Lock står og venter på oss med de tre vaktene. Jeg husker dem alle fra byturen jeg tok for rundt en måned siden. De var vaktene mine når jeg dro fra slottet for å besøke en bonde, så derfor kan jeg navnet på dem alle sammen.

Han med det brune håret og blå øyne, ligner egentlig litt på meg hvis jeg ble født det motsatte kjønn. Hans egentlige navn er Luka, men jeg kaller ham bare Manne-Sid.

Han med det blonde håret og fregnene heter Kavat, og jeg har alltid bare kalt ham Kaviar. 

Så er det han siste, han jeg aldri ga et kallenavn fordi det han har er så teit fra før. Han heter Lenke, som egentlig passer perfekt på grunn av brynet hans. Og ja, brynet, ikke brynene. De er festet sammen i en tykk lenke. Mest sannsynlig har fyren aldri hørt om pinsetter.

"Deres Majestet, hesten Deres." Lenke rekker ut tøylene til den store kjempen av en hest jeg eier. Jeg fikk lov til å navngi den selv, så jeg kalte den Gardin.

Ikke spør hvorfor. Jeg synes bare hun ligner litt på gardinene inne på rommet mitt, siden de er begge i den samme, metallaktige fargen og glatte som bare fy. 

Dessuten er det ingen som har stilt spørsmålstegn ved navnet jeg ga den fine hoppa mi, så ingen skade skjedd heller.

"Tusen takk, Lenke," sier jeg og tar imot tøylene. Manne-Sid går til siden av hesten for å hjelpe meg opp, siden jeg er såpass liten at jeg ikke klarer å få foten min inn i stigbøylen på egenhånd. Jeg trodde virkelig jeg ville vokse opp litt, men jeg er fremdeles støkk i den lave, torturerende høyden som alltid. Det er visst noen ting som bare ikke forsvinner.

Så fort jeg har kommet meg opp i salen, retter jeg oppmerksomheten til de tre vaktene. "Lenke, Luka og Kavat, fra nå av kan dere ikke kalle meg 'deres Majestet'. Dere kan heller ikke tiltale meg med 'De', for da vil folk begynne å skjønne ting. Jeg er ikke lenger dronning Sid, bare Sid."

"Tror du ikke alle kan det navnet nå, smartingen?" Ryv hever et øyenbryn mot meg.

Jeg snur hodet mot henne. "Det er sant," samtykker jeg og rynker øyenbrynene sammen. 

"Jeg foreslår at du kommer opp med et annet navn. Hvis jeg kan foreslå noe, så ville jeg foreslått noe du enkelt kan huske."

"Da tar jeg Helene Ekal."

Ryv legger armene i kors. "Lake baklengs ... smart. Men hvor kommer Helene fra?"

Jeg biter forsiktig i underleppa mi. "Moren min heter det."

"Ah, da gir det mening."

Lock tar hånden forsiktig på den ene foten min i stigbøylen, og klemmer svakt. "Er du klar?" Smilet han gjør hjertet mitt litt roligere.

Jeg nikker alvorlig. "Mhm. Jeg var født klar."

For en gigantisk løgn. Jeg er slettes ikke klar. Jeg skulle gjerne ha ligget i himmelsenga mi og sovet i tre døgn.

Og jo, vente til Ryker kommer hjem.

Nå må jeg slutte å friste meg selv.

"Flott, da drar vi, Helene Ekal." Lock flirer og går bort til hesten sin, som han fikk låne av meg, siden jeg er så snill og grei.

"Vi drar til Danyr først. Vi får låne noen av fuglene der, så kan vi fly så langt fuglene orker å ta oss inn i ørkenen." Lenke skjærer en liten grimase før han fortsetter. "Jeg er redd det blir langt å gå når vi kommer så langt."

"Det er jo bare å spørre det," sier jeg og retter oppmerksomheten mot Lock. "Hvor lang tid brukte du over ørkenen?"

Han hever et øyenbryn. "Ehm ... Jeg er ikke helt sikker. Tiden gikk litt i ett når jeg krysset over."

"Men du gikk?"

Han klapper hendene sammen. "Jepp. Hele veien. Kan du tro jeg overlevde?"

Jeg himler med øynene og svarer ham ikke. Dessuten forstyrrer det meg litt at han klappet med hendene igjen. Av alle merkelige tiks jeg har sett opp igjennom livet, er denne den merkeligste.

De tre vaktene mine går på hestene sine og gir klarsignal så fort de har satt seg til rette. Jeg retter blikket mot Ryv som står nede på bakken. "Ta vare på Orbis for meg," former jeg med leppene og snur hesten min mot veien som går rundt slottet for å komme seg ned til byen. Den er helt forferdelig lang, og en skikkelig teit omvei for å komme seg opp hit. Det er derfor vi valgte å ta trappene for to år tilbake. Ikke at det var så lett, det heller. Trapper er noe dritt.

"Det skal nok la seg gjøre," forsikrer Ryv og snurrer rundt. "Ha en trygg reise." Hun hever den ene hånden over skulderen før hun går inn mot slottet igjen. Til slutt forsvinner hun bak dobbeltdøra.

Jeg svelger tungt og lar følelsen strømme gjennom kroppen. Så var jeg her igjen, støkk i et eventyr jeg motvillig må være med på. Forhåpentligvis trenger jeg ikke bekjempe en ond hersker denne gangen.

Hjertet mitt verker. Det føles tomt å ikke ha en sølvøyd følgesvenn ved siden av meg. Jeg håper den følelsen forsvinner etter hvert.

"Jeg lurer på hva du tenker på," hvisker jeg ut i lufta og lukker øynene. "Jeg skulle gjerne visst. Så fryktelig mye også."

"Da drar vi!" roper Lock og får hesten opp i trav. Jeg kaster et siste blikk på slottet jeg har bodd i de siste to årene før jeg følger etter i samme tempo.

Og så fort slottets fasade forsvinner for øynene mine, føles det ut som verden raser sammen rundt meg.