Sid

Jeg har aldri hatt så tørre lepper før.

Det er grusomt, for jeg vet at jeg ikke kan drikke. Jeg vet også at jeg ikke har noe leppepomade noe sted, så det er heller ikke en mulighet. Så ofte som mulig prøver jeg å puste gjennom nesa, men av en eller annen grunn skifter det bare over til munnen igjen. Det er som kroppen ikke adlyder meg lenger. Det er sikkert derfor jeg faller hele tiden. Beina mine klarer ikke mer. Knærne verker, føttene mine føles såre og vonde ut. Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge jeg kan fortsette.

Lock går fortsatt bestemt foran meg. Han ser ikke sliten ut. Han ser ikke utslitt ut. Hvordan? Jeg lurer virkelig på hvordan det er mulig. Selv svetter jeg som en gal fordi solen steker i ansiktet mitt. Jeg er garantert stekt, og jeg føler hvor sår huden min allerede er i nakken. Lock ser bare ut til å bli brun, som på flere områder gjør meg veldig sur.

Jeg prøver å telle antall sanddyner vi går over. Etter hvert er det nesten så jeg mister tellingen fordi jeg ikke vet om jeg går oppover eller nedover lenger. Solen gjør at sanden langt unna ser ut som vann.

Flott. Jeg har begynt å hallusinere også nå.

"Jeg trenger pause," klarer jeg å få ut mot Lock. "Jeg trenger vann."

Lock drar fram en flaske fra ryggsekken sin og holder den ut mot meg. "Drikk det du trenger. Det er bedre at du drikker enn at du spiser."

Jeg hever øyenbrynene så vidt. "Av hvilken grunn?"

"Kroppen din krever mye vann for å fordøye mat, i tillegg gjør det deg mer tørst."

"Og derfor kan jeg bare drikke så mye jeg vil?"

Lock nikker. "Ja. Jeg tipper vi er ..." Han ser utover den evige sanden. " ... kanskje tre dager unna nå. Vi har nok vann hvis du vil drikke endel nå."

Jeg sier ikke noe mer imot ham og heller bare nedpå det jeg klarer å få i meg. Det føles nesten verre etterpå, for nå har halsen min kjent den deilige følelsen av å ha vann hellende nedover seg. Den krever mer så fort jeg gir flasken til Lock igjen, men jeg tvinger meg selv til å gi slipp så fort den forsvinner nedi sekken. Jeg må vente så lenge som mulig før jeg drikker igjen. Det er den eneste måten for meg å holde meg unna.

Jeg ser et øyeblikk opp på Lock. Han har tatt brillene på hodet igjen, siden sandstormen har gitt seg. Det er helt vindstille nå, og alt som er på himmelen er den fryktelig skarpe solen.

Og jeg som alltid klagde fordi jeg frøs ihjel ...

Vel, ikke noe vits i å si det lenger. Jeg tror jeg aldri har vært så varm i hele mitt liv. Forhåpentligvis er det litt kaldere i Remni. Jeg håper det.

"Klar for å gå videre?"

Jeg nikker kort før jeg får beina i bevegelse igjen.

***

Jeg har aldri sett så mange stjerner på himmelen før. Det er så klart at jeg kan tyde tåkelaget som ligger over som en stripe over himmelen også.

"Der er Nubila," hvisker jeg svakt imens jeg ser syv av stjernene som former stjernebildet av dragen som lever inni meg. Det ligner ikke stort på henne, egentlig. Men det gjør ingen av vokterens stjernebilder. Jeg leter etter de andre imens jeg beundrer stjernehimmelen.

"Cael." Jeg peker en finger mot stjernebildet hans. "Mensak ... Ignis ... Acta og ... hvor er du, Gramina? Å! Der!" Når jeg finner det siste stjernebildet blir jeg litt stolt av meg selv. Det tok lang tid å lære dem og i tillegg finne dem på himmelen. Heldigvis er de ganske nærme hverandre.

Det er første gangen jeg ser alle sammen på en himmel. Som oftest kommer de litt etter hvilken tid på året det er, men jeg tipper at siden vi er i ørkenen hvor alt er helt mørkt, at det ikke spiller så stor rolle her. For min del spiller det ingen rolle. Jeg er bare takknemlig for at jeg har muligheten til å se dette.

"Hva er det du driver og mumler for deg selv?" spør Lock halvt i søvn før han snur seg mot meg.

"Vokterens stjernebilder, jeg ser dem alle sammen på himmelen."

"Det har du gjort hver eneste natt siden vi først reiste ut hit."

Jeg ser opp mot Nubilas stjernebilde igjen. "Sant, men det er like utrolig hver eneste gang likevel. Jeg fascinerer meg ganske lett av det som er langt unna."

"Så du liker å drømme, med andre ord."

Det har faktisk aldri gått opp for meg, men han har vel rett. Jeg liker å drømme. Ikke alltid frivillig, men ... jeg skjønner poenget hans.

"Jeg drømte om det samme hver eneste dag og natt i mange, mange år før jeg kom hit," forteller jeg og puster tungt ut. "På en måte synes jeg det fortsatt er rart å ikke våkne opp i en fremmed verden dekket av snø."

"Hæ?"

Jeg rister bare på hodet. "Jeg var jo 'den utvalgte', ikke sant? Vel, det kostet meg mye før jeg faktisk fikk være det, og det sitter vel igjen fremdeles."

"Hvordan var det i den andre verdenen?" spør Lock. "Den du er fra, mener jeg."

Jeg tenker meg om noen sekunder.

Ensomt. Det var ensomt. Men det var også livlig. Det lever så mange mennesker på Jorden, og jeg aner virkelig ikke om denne verdenen engang har én hundredel av det antallet. Verdenen hjemme var enklere på mange måter å leve i på grunn av teknologien, og jeg skal fortsatt ikke nekte for at jeg savner ørepluggene mine. Jeg prøver å telle hvor mange ganger jeg har villet stenge verden ute, om bare et par minutter, med musikk kun jeg hører.

Men det har vært så mange at å telle er umulig.

"Det var veldig annerledes fra her. Årstidene fungerer på en helt annen måte, og måten de ulike landene ble styrt på var langt fra styremåten dette landet har. I forhold er denne verdenen ... nokså gammeldags."

Lock hever et øyenbryn mot meg. "På hvilken måte da?"

Jeg biter meg litt i underleppen. "På mange måter, det er litt vanskelig å forklare."

"Tror du din verden blir styrt bedre enn denne?" spør han så og ser opp mot himmelen med meg.

"Ikke nødvendigvis. Jeg ville sagt at vår verden har et mer rettferdig styresett, men denne verdenen mener ingenting vondt med måten den blir styrt på. Jeg må jo på en måte forsvare styremåten, siden jeg er en av lederne."

Lock puster tungt ut. "Så du har ikke noe ønske om å prøve ... å forandre det eller noe?"

Jeg ser litt forvirret bort på ham. "Hva kunne jeg ha gjort?"

"Alt. Det er du som bestemmer, vet du."

"Sant, men det krever mer enn at jeg bare peker med fingeren hit og dit og forteller alle at sånn er det og dermed basta. Det fungerer ikke på den måten. Hvis jeg skulle forandret styremåten Orbis foreløpig har, måtte jeg ha planlagt det over lang tid og så prøvd å overbevise en hel haug med mennesker om at måten jeg foreslår er bedre enn deres. Og for å være helt ærlig, har jeg aldri vært særlig flink til å overbevise andre mennesker."

Lock flytter litt på seg for å ligge bedre før han fortsetter å snakke. "Likevel er det du som har ansvaret for at folk lytter til deg."

"Jepp. Det har vært to harde år, jeg kan si deg det."

"Det høres ut som for meg at du har på en måte likt det også."

Selvfølgelig har jeg det, men jeg skal ærlig talt innrømme at det hadde vært bedre med Ryker ved siden av meg. Men han var ikke det, for han måtte gjøre det han måtte gjøre. Vi skilte lag, og nå er jeg her og diskuterer verdenspolitikk med en mann jeg møtte for noen uker siden. Verden er et merkelig sted, og det er rart at jeg er en del av den noen ganger.

Men istedenfor å å si alt dette, svarer jeg bare: "Mhm."

Så sovner vi begge to.

***

"Jeg vil ikke at du skal dra," hvisker jeg ut i lufta. Jeg sitter ved vinduet oppi et av tårnene. Det er det eneste tårnet på hele slottet som ikke har vakter utenfor. Den første uka på slottet har jeg vært her hver eneste dag for å få litt fred, men etter en halvtime finner de meg alltid.

I dag er ikke noe unntak.

Uheldigvis for meg er det ikke en av vaktene som finner meg. Det er Ryker.

"Sid ..."

"Ikke si noe," svarer jeg flatt og stirrer ut av vinduet. Jeg klarer ikke engang å se på ham uten at det gjør vondt. Det har vært sånn hele uka. Og sånn burde det egentlig ikke være, siden jeg var den som sa at han kunne dra også. Det er fordi jeg sa at det er greit at han faktisk drar. Og nå klager hjertet mitt på at jeg gjør en feil.

Men jeg vil ikke høre på det dumme hjertet mitt. Det har aldri rett i noe som helst, så jeg nekter å la det få viljen sin.

"Du trenger ikke unngå meg," sier han likevel, til tross for det jeg nettopp sa til ham.

Jeg sukker bare tungt. "Jeg må. Jeg klarer ikke se deg i øynene engang."

"Det spiller ingen rolle," hvisker han så lavt at jeg så vidt hører det. Jeg hører skrittene hans nærme seg vinduet jeg sitter i, og det skremmer meg å vite at han er rett der. Rett bak meg, med bare noen centimeter fra å kunne røre ved kroppen min. Jeg aner ikke hvorfor jeg blir så fryktelig redd. Kanskje det er frykten om at jeg ikke vet hva som vil skje når han bestemmer seg for å strekke ut hånden, eller tanken på at han snart ikke kan gjøre det. Jeg biter tennene hardere og hardere sammen sånn at gnisselyden høres gjennom hele rommet.

"Du ..."

Nei. Stopp. Jeg vil ikke. Gå ut av rommet.

Ikke gå. Bli her. Få hånden i bevegelse. Jeg dør snart.

Jeg hater tankene mine.

Øynene mine ser så intenst ut av vinduet at de begynner å gjøre vondt. Jeg tror ikke jeg har blunket en eneste gang.

"Sid." Stemmen er en formaning om at jeg skal se opp på ham. "Sid Lake."

Han bruker hele navnet mitt. Det har han ikke gjort på lenge. Det føles litt rart.

"Ryker ..." Bare å si navnet hans får det til å velte om i magen min. Jeg kjenner hånden hans berøre skulderen min, og snur meg sakte rundt for å se ham i øynene. Ett glimt av øynene hans - ett glimt - og jeg er gelé. Det er som jeg ser øynene hans for første gang.

Diamanter i sølv.

Herre min hatt.

Jeg klarer ikke si noe mer, legger bare armene om skuldrene hans og trekker ham nærmere. Han lener seg forsiktig mot meg, deler varmen sin sånn at jeg ikke fryser lenger. Jeg kjenner tårene velle opp i øynene, men jeg prøver med all kraft å presse dem tilbake.

"Jeg ville ikke at du skulle dra," hulker jeg og merker i tankene mine hvordan jeg snakker i fortid. "Jeg ville at du skulle bli. Her. Med meg."

Ryker klapper en av hendene sine på ryggen min, og det får meg til å stivne til. Han har aldri gjort det før.

Det er da jeg forstår at jeg drømmer.

Men hvem er det da som ... jeg klarer ikke huske, for Drømme-Sid ligger fremdeles i armene til Ryker. Hun nyter følelsen av å ha ham så nære. Hun elsker å holde rundt ham, kjenne den fysiske formen av ham i armene sine, ikke tenke over hva som er virkelighet og hva som er drømmer. Hun har ingen bekymringer akkurat nå, derfor skal ikke jeg ha det heller.

"Jeg elsker deg," mumler jeg inn mot skjorta hans og knuger fingrene hardere om stoffet.

Kroppen hans rister litt, nesten som om han humrer. "Du sover vel fortsatt, du," sier han og stryker en hånd gjennom håret mitt. Jeg lukker øynene. "Vel, da får jeg holde deg slik litt til. Til du våkner."

Ja, gjør det, ber Drømme-Sid inni seg.

Det samme gjør jeg. For jeg vil ikke våkne. Jeg vil være her, i toppen av dette tårnet, med den ene personen i verden som jeg bryr meg altfor mye om.

Jeg vil være her.

La meg være her.

La meg forbli inni denne fantasien, som jeg en dag ønsker skal bli til virkelighet igjen. La meg få ha dette øyeblikket, selv om det ikke er ekte. Selv om det bare er en drøm.

Jeg vil ha dette øyeblikket.

Nå. Akkurat her. Med ham.

Med Ryker. Rocco Ryker. Personen jeg aldri trodde kom til å bli en del av livet mitt, men som endret på så mye med en gang han stakk ansiktet sitt oppi mitt og sa jeg var den utvalgte.

"Tusen takk, Ryker," sier jeg såpass høyt at han må høre det.

Det blir stille en lang stund.

Så: "Hvorfor takker du ham?"

"Fordi jeg skylder ham så mye." Jeg presser kinnet mitt inn mot brystet hans, ignorer det faktum om at både Ryker og jeg prater om ham som om han ikke engang er her i armene mine. "Jeg skylder ham så altfor, altfor mye."

"Hvorfor det?"

"Fordi jeg ..." Jeg kjenner tårene presse på, om litt kommer de til å renne, jeg er helt sikker på det. "Fordi jeg lærte hvem jeg var på grunn av ham."

Ryker trekker armene tettere om rundt meg, holder meg fast som om han er redd jeg går i oppløsning hvis han slipper. Og jeg klemmer like hardt tilbake, for jeg er redd han forsvinner hvis jeg slipper. 

Noe jeg vet han kommer til å gjøre. For dette er jo ikke virkelig.

Jeg snufser lavt, begynner å kjenne skikkelsen i armene mine svinne bort så fort han løsner grepet litt. Han prøver å komme seg ut av klemmen. Jeg griper et hardere tak rundt ham, nekter å la ham forsvinne helt ennå.

"Bli litt til," trygler jeg og kjenner tårene komme. "Vær så snill, bare litt til."

Jeg hører at han sukker, men armene legges rundt meg igjen. "Ja vel. Litt til," hører jeg at han hvisker. 

Og så blir vi sittende slik.

Lenge, lenge.

Til jeg glemmer at jeg drømmer igjen.

*****

Vokterens stjernebilder