I tilfelle du har glemt hva som har skjedd ...

Ryker har kommet tilbake igjen fra reisen over sjøen, men blir umiddelbart møtt av alle pliktene som følger med det å styre et kongerike. Sid har reist over ørkenen med Lock, og Ryker får ikke lov til å følge etter henne. Ettersom tiden går viser det seg at Ziva ikke lenger vil være med Aghon, og når hun stikker av i et forsøk på å lure Ryker, finner han henne i Stillhetens dal. Yen kommer imens Ryker og Ziva diskuterer og forteller at de har mottatt et nytt brev fra kongen selv. (Som nå har blitt avslørt som Lock for Sid.) 

Kongen er på vei over ørkenen med ukjente intensjoner, og det er bare et spørsmål om tid før det bryter ut en krig mellom de to sidene. Ryker forteller Ziva at Sid må vente, og at han skal bli med henne til Danyr for å forberede seg på møtet med kongen ...

Vi vender tilbake til nåtiden. Litt under tre uker etter forrige kapittel ...

Ryker

Ziva og jeg ankommer Danyr akkurat i det øyeblikket Aghon skal til å dra. Jeg skuler med øynene mot ham i forakt over at han får dra istedenfor meg, men prøver samtidig å fortelle med blikket at det er greit.

Mest sannsynlig ser jeg sikkert fjern ut.

Aghon nikker som en hilsen idet vi går forbi han og mennene hans. Ziva hever hånden så vidt.

"Ha en god reise."

"Takk," mumler Aghon og snur blikket vekk fra oss.

"Har dere egentlig ..." starter jeg, men Ziva avbryter med å putte pekefingeren sin på munnen min.

"Sånn delvis. Jeg vil ikke snakke om det akkurat nå."

Som alltid.

De to kommer aldri til å være forståelige.

"Vi trenger å samle soldater. Muren er viktigst, spesielt porten. Hvis vi skal klare å motstå en ukjent fienden burde vi holde dem utenfor byen så lenge som mulig. I tillegg må vi skaffe gode nok våpen som holder, og nok piler og buer for skytterne langs muren. Vi må arrangere et møte med de mindre landsbyene og ..."

Jeg tar en hånd på skulderen hennes idet vi går inn på slottet. "Ro ned, Ziva."

Hun rister hånden av seg. "Lett for deg å si. Du er ikke den som må ta imot kongen."

"Eh ..." Jeg hever et øyenbryn. "Skal jeg vel."

Det tar noen sekunder før Ziva husker det jeg sa i Stillhetens dal. "Å. Ja, da så. Men likevel, denne byen er mitt ansvar, så det er jeg som må sørge for at den klarer å motstå en krig eller to."

"Du klarte deg fint for to år siden, du kan klare det igjen."

Ziva begynner å bite på den ene neglen sin. "Det var annerledes for to år siden. Alle visste hvordan Garjo angrep. Denne kongen er ukjent. Vi visste ikke engang at han eksisterte for litt under to måneder siden."

"Vi kan likevel være forberedt."

Ziva ser på meg i kroken av øyet. Vi tar en sving til høyre rundt hjørnet og fortsetter innover i slottets indre.

"Er du sikker på det? Det kan være lenge siden det brevet ble sendt. Og hvis kongen dro rett etter at han sendte det, betyr det at han snart er her. Hvis det er tilfelle ..."

"Deres Majestet!" Sir Lion kommer løpende nedover bakfra for å ta oss igjen. Både Ziva og jeg snur oss litt sjokkert rundt. 

"Sir Lion!" Jeg vet hva du skal si, og jeg vil ikke -"

"Det handler ikke om det - selv om vi helt klart skal ta en prat om det senere. Dette er ... viktigere."

"Hva er det?" spør Ziva og rynker øyenbrynene. Jeg tar armene i kors.

"Det er porten. Det ... det står en mann på utsiden. Han hevder han er kongen, men ..."

"Men hva da?"

Sir Lion ser til siden med sammenbitte tenner før han klarer å svare. "Han minner svært om han som besøkte slottet."

Ziva gisper. "Lock?!"

Før jeg rekker å spørre henne, legger hun på sprang forbi sir Lion og mot forsiden av slottet igjen. Jeg har ikke noe annet valg enn å følge etter henne, så jeg får rævva i gir og løper etter. Hun er desperat etter å få åpnet døren for å komme seg ut, og når de forvirrede vaktene endelig gjør det, er det så vidt de rekker å åpne en liten sprekk før hun smetter igjennom. Jeg presser meg gjennom like etter og løper etter henne. Jeg skimter Aghon så vidt i sidesynet imens jeg fortsetter. Han har øyenbrynene hevet i sjokk idet han ser Ziva spurte forbi ham.

"Ziva! Vent litt!" roper jeg andpusten, men hun stanser ikke. Hun løper bort til Pitri som står med fuglepasseren og hopper oppå ham. Hun plystrer en skingrende melodi, og det er så vidt jeg rekker bort til henne før Pitri er i luften. Jeg kaster meg på og kommer på bak. Ziva styrer Pitri i retning av porten.

Så flyr vi.

Vinden river og rusker i håret mitt og hennes, og det er flere ganger jeg får håret hennes i munnen. Jeg prøver å fjerne det med hendene, men det fortsetter bare å komme mer etterpå.

"Kan du ... blæh!" (Hår ...) "vær så snill å fortelle meg hva som foregår?"

Ziva knuger fingrene hardere om fjærene til Pitri. "Lock er han som ... kom over fra ørkenen. Han var den som ba Sid bli med ham til Remni for å styrte den gale kongen."

Jeg kjenner blodet fryse i årene mine. "Og Lock er egentlig kongen?"

Hun nikker så vidt. "Etter hva sir Lion sa nå nettopp ... ja."

Jeg knytter nevene. "Det betyr at han -"

"Han har Sid. Og nå er han her fordi han vil ha noe annet. Derfor er det viktig at vi forholder oss rolige."

"Tuller du med meg? Hvordan skal jeg kunne forholde meg rolig når Sid er fanget av en eller annen gærning?"

Ziva snur på hodet med blikket låst fast i mitt. "Vi forholder oss rolige. Du spesielt, på grunn av greia med øynene dine."

Hun senker blikket nedover og oppdager at vi er rett ved porten. En melodi kommer ut av munnen hennes sånn at Pitri legger om kursen. Plutselig stuper vi nedover, og jeg har ikke noe annet valg enn å bare holde meg på og holde kjeft. Jeg spotter en skikkelse nede på bakken utenfor porten. Helt alene. Han diskuterer med noen vakter.

Ziva lander Pitri elegant rett bak ham.

"Hvem er du?" spør Ziva rett ut og hopper av fuglen. Jeg bruker litt lenger tid på å komme meg av, men går opp ved siden av henne så fort jeg har gjort det.

Mannen snur seg rundt og tar hetten av hodet. To par gule øyne ser på Ziva før de går over til å se på meg. Et svakt smil legger seg om leppene hans før han ser på Ziva igjen.

Jeg tar et skritt fremover.

"Ikke," hveser Ziva mellom tennene og tar ut armen foran meg.

Jeg fnyser, men blir stående.

"Kjenner du meg ikke igjen?" spør mannen og skakker litt på hodet. "Jeg vet vi ikke møttes så mange ganger, men nå føler jeg meg litt såret."

"Jeg vet hvem du er, Lock. Men hvem er du egentlig?"

Lock tenker seg om en liten stund, blikket rettes oppover mot himmelen hvor solen stikker ham i øynene. Han virker ikke plaget av det. "Jeg er kongen over Remni. Beklager løgnen jeg kom med før. Du skjønner, det var den eneste måten å sikre meg at dronningen ble med meg over ørkenen."

Jeg skal til å åpne munnen for å brøle hundrevis av trusler mot ham, men Ziva kommer meg i forkjøpet.

"Hva er det du vil med henne?"

Han trekker på skuldrene. "Jeg er ikke helt sikker. Foreløpig har jeg det bare gøy med henne."

"Og hva skal liksom det bety?" utbryter jeg og knytter nevene så hardt at jeg kjenner neglene skjære seg inn i håndflatene.

"Rocco," advarer Ziva, men jeg takler ikke å være rolig lenger.

"Hva har du gjort med henne?" Jeg tvinger meg forbi Ziva.

Lock er helt uberørt. "Mye forskjellig, egentlig."

Jeg kjenner synet mørkne. Øynene mine er sikkert svarte nå. "Mye forskjellig?"

"Ja, du vet, sulte henne litt, klippe håret hennes, brekke noen fingre, pisking ..."

Jeg griper tak i kappen hans og løfter ham oppover etter den. Han har fortsatt et helt nøytralt ansikt.

"Nå håper jeg virkelig at du -"

"Å, slapp av. Jeg tuller, jeg tuller. Jeg er ikke så fan av fysisk tortur."

Jeg løfter ham høyere. Ziva tar tak i den andre armen min for å tvinge meg til å slippe ham ned igjen.

"Og hva er det du er fan av?"

Lock får et glis om munnen, selv når han nesten blir kvalt av sin egen kappe i luften. "Den verste av dem alle. Mental tortur."

Ziva røsker i armen min. "Slipp ham ned!"

Jeg hører ikke på henne, så i et desperat forsøk hopper hun oppå ryggen min og begynner å klore ansiktet mitt. "Slipp ham, sa jeg!"

Sjokkert over handlingen hennes, tumler jeg bakover og mister balansen. Ziva tryner med meg ned på bakken, mens Lock elegant lander på føttene sine. Jeg kaver meg opp på beina igjen før hun rekker å holde meg nede, men hun er rask til å komme seg opp igjen, hun også.

"Nå holder det!" skriker Ziva rett inn i øret mitt.

Jeg sender henne et morderisk blikk i sidesynet, men hun blir ikke berørt av det.

"Øynene dine er helt svarte, idiot! Hvis du fortsetter som dette kommer du til å drepe ham."

"Hva så?!" brøler jeg.

"Hva så?!" roper hun tilbake og veiver med armene foran ansiktet mitt. "Hva så?! Skjønner du ingenting? Tror du Lock ville kommet over hit alene hvis han visste at du eller en annen kom til å drepe ham? Lock har garantert gjort noe med Sid som vi trenger hans hjelp med for å fikse, og da trenger vi at han er i live."

"Smart, du," innrømmer Lock og retter på kappen sin. Jeg kjenner raseriet vokse.

"Man lærer et par ting gjennom livet som kongelig. De fleste har alltid en plan hvis de bestemmer seg for å besøke meg."

Locks blikk går mot meg. "Da tror jeg du vil bli skuffet over å høre at jeg ikke kom for deg, men for ham."

"Rocco? Hva vil du med ham?" spør Ziva sjokkert og legger armene i kors.

"Han er den siste biten jeg trenger for å fullføre prosjektet mitt når tiden er inne."

"Og når er det?"

Han klapper håndflatene sammen. "Et par måneder, kanskje?"

Jeg rister på hodet og går mot ham igjen. "Går ikke på tale."

"Utålmodig? Vel, du får bare vende deg til å vente. Sånn som Sid er nå tror jeg ikke du vil se henne uansett."

"Jeg sverger, hvis du sier et ord til -"

Ziva legger en hånd på skulderen min. "Det er nok."

"Hører du i det hele tatt hva han sier?"

Hun ser ned mot bakken. "Jeg hører ham like mye som deg, men Sid er på den andre siden av ørkenen. Det er ingenting vi får gjort for henne akkurat nå."

"Hvordan kan du bare ..." 

Ziva sender meg et blikk før hun vender det mot himmelen. Jeg ser så vidt oppover og oppdager fugler som flyr over fjellene. 

Aghon.

Jeg ser ned på Lock igjen.

"Vi har ikke noe valg," hvisker Ziva, men nå blir jeg ikke sur over det hun sier, for jeg vet at hun ikke mener det.

Lock gjesper. "Er dere to ferdige snart? Jeg skulle gjerne fått meg noe å spise før jeg drar igjen."

Ziva klapper hånden et par ganger på brystet mitt før hun vender oppmerksomheten mot ham igjen. "Fortell meg hva det er du kom hit for."

Han leter etter noe i bukselommen sin et lite øyeblikk. "For å være helt ærlig, kom jeg mest for å gi gutten med blondt hår dette."

Han rekker meg et lite stykke papir. Det er brettet fort og stygt. Jeg bretter det ut for å se på hva han ga meg, og kjenner hjertet hamre når jeg gjenkjenner skriften til Sid.

det pleide å væRe en pErson i Drømmene mine som holDt rundt meg. 

han var ekte en gang, tror jeg.

jeg tror jeg elsket haM, mEn jeG er ikke helt sikker.

hvis han noen gang leser dette, så er jeg leI for det.

jeg klarer iKke huske deg.

så hvis du tenKer at jeg fremdeles Eksisterer, tar du feil.

jeG er ikke den du eLsker.

dEn personen er død.

så vær så snill, hvis du klarer, gleM henne.

glem ... meg.

Jeg lukker fingrene hardt om lappen og slipper den ned på bakken. Lock står og venter på reaksjonen min, men jeg klarer ikke bevege meg. Kroppen lytter ikke til meg.

"Hva er det som står?" spør Ziva og lener seg ned for å ta opp lappen. Hun åpner den opp og leser. Øynene hennes blir vide før de fylles av tårer.

"DIN JÆVEL!" hyler hun mot Lock og kaster seg mot ham. Hun river i håret hans med fingrene, kaster beina om livet hans for å felle ham ned på bakken. Han rykker seg ikke av flekken, og i løpet av et sekund har han klart å få henne av seg og taklet henne i bakken. Han drar en kniv opp fra støvelen sin og legger den mot halsen hennes. Vaktene ved porten rykker fremover.

Ziva holder opp den ene hånden sin. "Ikke kom nærmere. Jeg har situasjonen under kontroll." Hun svelger tungt og ser opp på Lock, som nå har et ansikt av stein. "Det vil ikke gjøre ham noe godt å drepe meg."

Den ene munnviken hans vipper oppover. Hånden hans legger forsiktig bort kniven ned i støvelen før han reiser seg opp. Han rekker ut hånden for å hjelpe Ziva opp, og hun tar den. 

"Hva ønsker du å oppnå med alt dette?" spør jeg.

Lock hever øyenbrynene. "Vet du hva, Sid spurte meg noe lignende for en uke siden."

"Og hva svarte du henne?"

"Det samme som når hun spurte hva jeg ville med henne: Alt."

Jeg gnisser tennene sammen. "Svært urealistisk."

"Like urealistisk som at du hevder at du elsker henne, men likevel kysset en annen?"

Det mørkner totalt for meg. Ziva snur på hodet og får blanke øyne når hun ser meg. Jeg klarer ikke høre henne når hun prøver å rope til meg. Jeg hører ingenting. Jeg ser kun dette avskyelige mennesket foran meg, og jeg vil bli kvitt ham. 

"Jeg tror jeg skal dra nå før situasjonen blir noe verre."

Ziva former noe med leppene sine, men jeg hører ikke hva hun sier. Lock nikker som svar og begynner å gå. Jeg ser skikkelsen hans gå mot porten. Vaktene nøler med å slippe ham inn, men Ziva sier noe som gjør at de åpner den. Lock går inn og forsvinner bak muren.

"R ... o" Ziva veiver den ene hånden foran ansiktet mitt. "H ... o?"

Jeg rister på hodet flere ganger. Det føles ut som det er stappet med bomull. 

"L ... n"

"Hæ?"

"La ... en"

Jeg peker en finger mot øret mitt. Ziva himler med øynene og tar lappen som Sid skrev opp foran ansiktet mitt. Hun griper tak i den ene hånden min og slipper lappen sånn at den lander i håndflaten.

"Hva skal jeg med den?"

Endelig hører jeg hva hun sier: "Les den på nytt."

"Hvorfor det?"

"Bare gjør det."

Jeg bretter den ut og ser på de samme ordene som sto der først, og skjønner ikke helt hva Ziva vil med dette. Det får bare verden til å føles knust når jeg leser ordene.

Glem meg.

Jeg vil ikke glemme henne.

"Ser du det?"

Jeg rynker øyenbrynene. "Ser hva da?" Jeg leser lappen igjen, men finner ingenting. Ziva sukker og river den ut av hånden min. 

"Noen av bokstavene er skrevet store istedenfor små."

"Og?"

Hun stønner høyt. "Det former nye ord."

"En hemmelig melding ..."

Hun knipser to av fingrene i min retning. "Akkurat."

"Hva sier den?" spør jeg og lener meg over for å se det som står skrevet igjen.

Ziva kremter. "Redd meg. Ikke glem ..." Hun studerer lappen litt. "Jeg tipper hun ville at man også skulle ta med det siste ordet som er skrevet med tykkere bokstaver også... Så: Redd meg. Ikke glem meg."

"Men det betyr -"

"Det betyr at Sid ble tvunget til å skrive denne lappen. Hun var bare smart nok til å skrive inn noe annet samtidig. Jeg vet ikke helt hva kongen vil med dette, men det er helt klart at han ønsker å bringe ut sinnet ditt på en eller annen måte. Hvis jeg skal være helt ærlig, klarte han det ganske lett for noen minutter siden."

Jeg kan ikke tro det. Under hele samtalen analyserte Ziva det som skjedde og kom fram til den konklusjonen. Det er ikke rart hun er god til å styre kongeriket sitt. 

"Hva skal vi gjøre nå?" hvisker jeg.

Ziva ser opp mot fjellene som omringer byen, og puster ut. "Vi må vente. Aghon er på vei over ørkenen nå for å redde Sid. Og nå som kongen er her istedenfor der Sid er, betyr det at vi kanskje har en sjanse til å få henne tilbake. Men det betyr også at vi må være igjen her for å holde kongen igjen. Det aller verste som kan skje er hvis han bestemmer seg for å dra tilbake før Aghon er tilbake igjen."

"Da må vi gjøre alt vi kan for å holde ham her."

Ziva nikker. "Ja, men vi må samtidig ikke virke mistenkelige. Hvis vi er overivrige vil han garantert merke det, så vi må oppføre oss normalt samtidig som vi holder oss på vakt. Kongen kom garantert ikke helt alene, det nekter jeg å tro. Så vi må være forsiktige med hva vi sier."

"Er det ikke da dumt at vi står her og snakker om det?"

Ziva biter på underleppen sin. "Jo, så la oss dra tilbake til slottet. Lock er på vei dit allerede."

Hun går tilbake igjen til Pitri, men før jeg følger etter, ser jeg opp mot himmelen. 

"Aghon," hvisker jeg og lukker øynene. Et svakt vindkast treffer ansiktet mitt. "Vær så snill ... bring henne tilbake."