Ryker

"Det er ikke langt igjen nå," informerer Aghon og peker fremover. "Du kan se labyrintens fasade der borte. Jeg tipper vi er der om et par timer."

Sir Lion og jeg nikker samtidig for å bekrefte at vi ser det samme, selv om jeg ærlig talt ikke klarer å se det helt ennå. Klart, jeg klarer å se svakt at det er en form for bygning midt oppi all sanden, men jeg klarer ikke si noe om formen på den.

Kanskje synet mitt begynner å bli dårlig. Eller at all sanden har begynt å påvirke synet mitt. Jeg er litt usikker.

Jeg prøver å fukte leppene ettersom de nesten er helt sprukne, men kjenner bare at de blir mer og mer såre.

Jeg hater å måtte tenke dette såpass høyt, men: Er vi fremme snart? Jeg har virkelig lyst til å legge meg ned i en seng og sove for all evighet. Jeg har aldri vært så tørst i hele mitt liv, og jeg kan ikke engang drikke fordi vi er tomme nå. Jeg skylder på sir Lion, han var den som drakk opp halve flaska mi i natt.

Hva var unnskyldningen hans? At han noen ganger gjør merkelige ting i søvne.

Akkurat ja.

Rare ting.

Jeg prøvde å ikke la meg irritere av det, men det var fortsatt vanskelig. Temperamentet mitt har ikke blitt noe lettere å kontrollere, og flere ganger merker jeg at synet har mørknet. Og jeg som trodde jeg hadde blitt kvitt det problemet nå etter at ... ehem ... ting skjedde.

Aghon stopper opp, som betyr at jeg også stopper.

"Hørte du det?"

Jeg rynker øyenbrynene. "Nei, hva da?"

Aghon blir helt stille en stund, så jeg prøver også å lytte etter det han snakker om. Men jeg hører ingenting utenom sanden som beveger seg med den svake vinden. Jeg ser også en markløper trille forbi, men ikke noe annet.

"Jeg synes jeg hørte noen rope etter hjelp."

"Sikker? Jeg hører ingenting."

Han rister på hodet. "Det kan godt hende jeg hørte det i hodet. Ørkenen begynner å påvirke meg."

"Vel, det er jævlig varmt."

"Sier du det?"

Jeg trekker på skuldrene til svar, og vi begynner å gå igjen. Aghon har sikkert rett. Det var sikkert noe han hørte i hodet sitt. Jeg mener, hvem ville løpt ut i ørkenen og ...

Med mindre ...

Jeg jogger opp ved siden av Aghon og griper tak om skulderen hans. "Hva om det var Sid?" spør jeg andpustent. Varmen påvirker virkelig kroppen.

"Sid? Hvorfor -" Han får vide øyne, akkurat som meg.

"Hva gjør vi nå?"

Aghon skal til å åpne munnen for å svare, men sir Lion kommer han i forkjøpet. "Vi får ikke gjort noe. Vi har vandret i over en uke her ute, som betyr at vi er utslitte alle sammen. Kanskje jeg begynner å dra på med årene, men ingen av oss har noe energi til å begynne å løpe gjennom ørkenen. Dessuten vet vi ikke om Sid faktisk var den som ropte, eller om noen ropte i det hele tatt for den saks skyld."

Wow. Jeg tror jeg aldri har hørt ham si så mye på en gang. Sir Lion, den mystiske vakten til Ziva. Med ett virker han ikke så mystisk lenger.

Men jeg vet at han har rett. Det er ikke sikkert at Sid var den som ropte, og det vil ikke hjelpe oss å løpe vilt rundt i ørkenen for å prøve å finne det ut heller. Sir Lion har rett, vi har nesten ikke noen krefter igjen, som betyr at den siste resten må gå til å komme oss gjennom labyrinten foran oss.

"Hva gjør vi?" spør Aghon.

Jeg gnisser tennene mot hverandre. Nå håper jeg virkelig at Sid er trygg et sted på palasset i Remni, og ikke her ute, desperat etter hjelp.

"Vi fortsetter mot labyrinten, vi har ikke noe annet valg."

***

Vi når inngangen til labyrinten akkurat i tide til at sola går ned. Jeg kjenner at all energien har forlatt meg, men kan ikke gi opp likevel. Det er fortsatt en hindring til vi må komme oss gjennom først.

"Faen i helvete," utbryter Aghon og slår en knyttneve mot steinveggen.

"Hva er det?"

"Hun er ikke her."

Jeg ser innover i labyrinten, ser hvor enormt stor den er, hvordan noen av veggene driver og skifter vei på grunn av en form for mekanisme jeg ikke har sett før. Noe som gjør at jeg med ett blir litt bekymret for fremtiden til denne verdenen. Remni er helt klart foran oss når det kommer til teknologi, og det betyr at vi sliter hvis vi skal til krig. Noe jeg ikke lenger tviler på kommer til å skje, siden vi skal bringe Sid hjem, og Lock mest sannsynlig kommer til å være dritsur når han finner det ut.

Jeg bare håper vi kommer før ham. Vi har ikke sett tegn til at vi kommer etter, men man vet aldri. Lock kjenner dette stedet inn og ut, og jeg er her for første gang. Det har litt å si i denne situasjonen.

"Var det her hun dukket opp?"

Aghon nikker svakt.

Vel, søren da.

"Tror du ikke det er mulig at vi støter på henne inni labyrinten et sted?"

Aghon ser så vidt på meg i kroken av øyet. "Det er for risikabelt. Hvis vi går inn dit, har vi ingen form for garanti på å komme ut. Vi må vente."

Nei, nei, nei. Det går ikke. Ikke hvis Sid faktisk var den som ropte etter hjelp. Det betyr at hun er i trøbbel, og da kan ikke vi bare stå her og henge. Dessuten ...

"Vi kan ikke vente!" roper jeg og peker mot labyrinten. "Hvis vi ikke går inn nå, kan det hende Lock kommer før oss!"

"Vi har ikke noe valg!"

Jeg rynker øyenbrynene. "Ikke noe valg?! Det er klart vi har!" Jeg tar et steg inn i labyrinten.

"Ryker ... ikke gjør det."

Jeg tar et steg til.

"Hun er helt alene, Aghon," sier jeg og ser inn mot labyrinten. "Det burde hun ikke være lenger."

"Hun har holdt ut i over tre måneder allerede."

"Nettopp." Jeg tar nok et steg. "Og nå er det nok."

Før Aghon rekker å komme etter meg, vrir veggen på venstre side seg om og slamrer inn mot inngangen, avskiller meg fra Aghon og sir Lion.

Jeg svelger tungt. Dette er mest sannsynlig den minst gjennomtenkte planen min så langt, men jeg måtte gjøre det. Jeg holder ikke ut tanken på at hun er inne på palasset et sted, fanget og alene, uten noen å støtte seg til. Enda mer kjenner jeg magen vri seg med tanken på at Lock allerede har nådd fram, og at vi er for sene.

I så fall vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

Men uansett hva som kommer til å skje i fremtiden, vet jeg at resultatet kommer til å bli stygt. Jeg bare håper vi alle kan dra herfra i live når alt er over.

Labyrinten sperrer for de siste restene av sollys, noe som gjør det umulig å se godt hvor jeg går hen.

Jeg må komme meg gjennom.

Jeg begynner å gå innover og prøver å memorere hvilken vei jeg går ved svingene.

Venstre, venstre, høyre, høyre, venstre, høyre, venstre, venstre, venstre, rett frem, høyre.

Jeg sliter allerede med å huske alle sammen.

Hva kom etter høyre for andre gang? Høyre eller venstre?

Jeg stopper opp, og hører til min forskrekkelse at labyrinten endrer seg igjen. Flere av veggene forskyver seg, som betyr at veien jeg tok for å komme hit ikke lenger eksisterer. Det betyr også at alt jeg prøvde å memorere før ikke er til noen hjelp.

Så hva gjør jeg nå?

"Ryker!" utbryter en stemme lenger unna. Jeg vender blikket i retningen det kom fra. "Det er virkelig deg!"

Jeg skimter skikkelsen den tilhører foran meg, så jeg begynner å gå sakte mot den.

"Hvem der?" spør jeg og myser med øynene for å se bedre, men skikkelsen forblir like uklar likevel.

"Det er meg," svarer skikkelsen og skakker på det jeg er ganske sikker på er hodet.

Jeg setter opp tempoet litt for å komme nærme nok til å se ansiktet, men skikkelsen ser ikke ut til å ta noen særlig form. Nå er jeg bare noen meter unna, og før jeg rekker å strekke ut armen for å ta på skikkelsen, løper den av gårde.

Skikkelsen ler, og latteren er såpass lys at jeg nå er sikker på at den tilhører en jente.

Og jeg har hørt latteren før. En gang for lenge siden.

Eller kanskje det ikke var så lenge siden? Jeg vet egentlig ikke.

Når ble det så tåkete her?

Jeg følger etter jenta så godt det lar seg gjøre, men hun løper skikkelig fort. Det er så vidt jeg klarer å holde følge.

"Hvem er du?" roper jeg andpustent. Hodet kjennes ut som det er stappet fullt av bomull. Stemmen min høres så rar og gruggen ut.

"Du vet da det," svarer hun og stopper opp. Hun gjør en elegant halvsnurr sånn at ansiktet blir vendt mot meg, og denne gangen klarer jeg å tyde trekkene.

Men ansiktet hennes gir ikke mening. Det ene øyet hennes er blått og stort, og det andre mandelformet og grønt. Nesen hennes er todelt, og munnen smiler på den ene siden og ikke på den andre. Håret er en blanding av myke bølger i lysebrunt og rett og litt kort mørkebrunt hår.

Hun er ikke én person, men to.

Seka og Sid.

"Hva er du?" spør jeg.

"Hva vil du at jeg skal være?" spør hun tilbake, og først nå oppdager jeg ekkoet av en stemme til.

"Bare svar på spørsmålet." Jeg legger armene i kors for å ikke bli fristet til å strekke ut hånden mot henne.

"J-jeg kan ikke," stotrer hun og tar et par steg bakover. Før jeg rekker å gripe tak i henne, begynner hun å løpe igjen. Jeg stønner oppgitt idet jeg ser henne forsvinne bak neste sving.

Og hun er borte. Flotte greier.

Vel, da er det bare å følge etter henne.

Jeg får beina i gang nok en gang, setter opp tempoet såpass mye at jeg burde klare å ta henne igjen. Jeg gjør en brå sving hvor jeg så at hun løp, og skimter henne lenger unna med den hvite kjolen flagrende bak seg. De barbeinte føttene hennes treffer kvister og grus, som gjør det lettere for meg å vite hvor hun løp ved de neste veiskillene.

Hun løper inn i en blindvei.

"Å nei."

Jeg stopper opp et par meter unna henne for å ikke skremme henne vekk igjen, selv om hun nå ikke har noen steder å gå.

"Vær så snill og ikke løp fra meg. Jeg vil bare vite hva ... hvem du er."

Hun ser flyktig til alle kanter etter en utvei, men ender opp med å finne ut det samme som jeg fant ut i stad: At det ikke er en. Med mindre labyrinten bestemmer seg for å endre seg igjen. Da vil jeg sitte fint i det, for å si det mildt.

"Jeg har visst ikke noe valg," mumler hun mellom sammenbitte tenner.

Jeg tar et steg mot henne. "Hva mener du?"

Hun tar den ene hånden bak ryggen, hever den sakte oppover til jeg skimter et skarpt sverd som følger med. Jeg gulper.

"Okay, ta det rolig nå."

Men hun kan ikke høre meg lenger. Blikket hennes er helt dødt, øynene helt svarte. Jeg ser ikke lenger bare Seka og Sid, jeg ser også meg selv, og jeg er jævlig sur. Hun går mot meg. Kjolen flagrer med vinden, og inni de mange hvite trådene begynner det å dukke opp svarte. Sverdtippen sleper langs bakken, skraper mot jorden og grusen.

Jeg tar et par steg bakover.

Jeg har ikke noe sverd. Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg har ikke akkurat lyst til å kjempe mot henne. Hvem hun nå enn er.

"Du er svært arrogant," sukker hun og hever sverdet en smule. Sakte hever hun det oppover til spissen peker mot brystet mitt.

"Hva -"

Hun stikker tuppen mot brystkassen min. Jeg prøver å ta et steg bakover for å vike unna, men alt jeg treffer er en vegg. Jeg kastet et kjapt blikk over skulderen for å sjekke om det er sant - om det virkelig er en vegg der - og det er det.

Nå sitter jeg virkelig i det.

"Jeg vil ikke slåss mot deg," sier jeg og tar den ene hånden om sverdet hennes. Den spisse kanten skjærer seg inn i håndflaten. Dråper med blod renner nedover og treffer bakken, men jeg viker ikke med blikket mitt fra hennes. Selv om det smerter å se min største frykt i øynene hennes også.

Hun skakker litt på hodet. Det ser ut som hun tenker over ordene mine. Det er bra. Da kan det hende at -

Hun river sverdet til seg. Jeg rykker til med hånden idet jeg merker at et større kutt har formet seg og klemmer den så hardt igjen jeg bare klarer. Før jeg rekker å si noe mer, stormer hun mot meg med sverdet rettet mot hjertet mitt. Jeg hopper til siden for å unngå å bli truffet, men hun ser bevegelsen min og styrer sverdet i retningen av der jeg hopper. Heldigvis klarer hun kun å treffe armen min. En flenge på overarmen blir resultatet.

"Vent litt!" roper jeg, men hun tar sats igjen. Denne gangen er jeg raskere til å reagere, så hun klarer ikke kutte meg. Gjentatte ganger gjør hun det samme. Hun gjør seg klar med sverdet, tar sats, og prøver å treffe meg.

Noen ganger klarer hun det. Og bare etter et par minutter har jeg fem kutt på ulike steder av kroppen. To av dem blør kraftigere enn de tre andre, og jeg vet at jeg må få stoppet blodet snart før for mye renner ut.

"Stopp, vær så snill," ber jeg henne, men hun stopper ikke. Nok en gang hever hun sverdet opp fremfor seg og kommer mot meg, og nok en gang viker jeg unna for å spare livet mitt.

"Jeg vil ikke gjøre dette, tro meg," hveser hun og presser øyenbrynene mot hverandre. Leppene blir til en smal strek, og i et kort øyeblikk ser det ut som hun faktisk føler noe.

"Hvorfor gjør du det da?"

"Fordi jeg ikke har noe valg."

"Hvorfor ikke?"

"Fordi dette er det du vil."

Jeg hever øyenbrynene.

Hva er det hun snakker om? Jeg vil dette?

Men det er umulig. Hvorfor vil jeg kjempe mot noen jeg aldri har sett før?

"Du har sett meg før. Du tenkte det til og med i stad. Jeg er deg, samtidig som jeg er Sid og Seka. Jeg er alt ved deg som du hater og elsker på samme tid. Det beste og det verste." Hun senker sverdet en smule.

"Men du er ikke ekte," argumenterer jeg og tumler litt bakover. "Du er bare en del av meg."

"I labyrinten er alt ekte," sier hun og møter blikket mitt. Jeg klarer ikke holde det lenge.

Hun gjør seg klar til å storme mot meg igjen, men jeg merker at hodet begynner å suse. Jeg er skikkelig svimmel, bakken vaier fram og tilbake som en huske, og veggene bølger seg for øynene mine. Beina er ustødige, kroppen skjelven. Jeg fryser så tennene klaprer, og prøver for alt jeg har å holde meg varm med å klemme rundt meg selv.

"På tide å avslutte dette nå." Hun retter seg opp i ryggen og kommer mot meg så sakte at det gjør vondt. Jeg vet at hun bare utsetter det, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er så vidt jeg klarer å balansere meg på beina.

Jeg ser ned mot bakken, ser alt blodet som har blandet seg med jorden.

Så patetisk jeg er.

"Gir du opp?" spør hun.

Jeg faller sammen på knær foran henne.

Gir jeg opp?

Etter alt jeg har kjempet meg gjennom, etter alt jeg har opplevd så langt. Gir jeg opp? Jeg har ikke engang reddet Sid ennå. Hun er fortsatt fanget inne i palasset et sted. Hvordan kan jeg gi henne opp?

Jeg ser opp på jenta med halve ansiktet hennes, og smiler svakt ved tanken på å kunne se hele henne igjen. Det har gått så lang tid, jeg lurer på hvordan det vil være.

Så gir jeg opp?

Nei.

"Aldri," svarer jeg og tvinger meg selv opp på beina. "Ikke før hun er trygg."

Hun hever øyenbrynene. "Så kjemp da."

Hun retter sverdet mot meg, men denne gangen holder hun det ut sånn at jeg kan ta det.

"Drep meg med det," sier hun.

"Hvorfor -"

"For å ende torturen du går igjennom."

"Men jeg har allerede klart å gjøre det. Jeg sa farvel til Seka og -"

Hun avbryter meg igjen. "Det er bare én måte å virkelig si farvel på."

Jeg ser på det skinnende sverdet. Synet mitt blir litt bedre. Jeg ser på flengene, og merker at de fleste har begynt å helbrede seg selv. Etter et par sekunder er de helt borte, og klærne tilbake til normalen.

Innbilte jeg meg hele greia?

Jeg ser mot henne igjen, og et hjertevarmende smil er bredt om munnen hennes. Hun har lukket øynene, klar til å forlate verden.

Klar til å forlate meg.

"Men hva med den andre delen av deg?" spør jeg.

"Hun forblir hos deg, ettersom hun fortsatt er i live." Hun strekker ut hånden sin sånn at den så vidt berører det ene kinnet mitt. Øynene hennes er ikke svarte lenger, men grønne. Ansiktet hennes blir ett, og med ett stirrer jeg inn i ansiktet til Seka.

"Farvel," former jeg med leppene og skal til å stikke sverdet i hjertet hennes, men jeg merker at hånden min skjelver. Det er så vidt jeg klarer å holde det stødig mot henne.

Den ene hånden hennes legger seg over min. Hun trenger ikke si noen ord, jeg vet hva hun vil at jeg skal gjøre. Og jeg skal gjøre det, for det er den eneste måten å ende dette på.

Sverdet går gjennom hjertet hennes.

Noen sekunder er det helt stille. Jeg skimter noen stjerner på himmelen som blinker over oss.

Så starter hun å fordufte. Kroppen hennes blir til sølvskimrende støv, det flyr av gårde med vinden, langt vekk til jeg ikke lenger kan se det, og alt jeg står igjen med er meg selv.

Jeg kjenner noe vått renne nedover kinnene mine, men bryr meg ikke med å tørke det vekk.

Nå har jeg klart det. Nå har jeg virkelig tatt farvel. Etter så mange ganger hvor jeg trodde jeg hadde fått det til, men ikke egentlig, har jeg endelig fått gjort det ordentlig.

Plutselig føles kroppen veldig lett.

Jeg ser litt opp mot himmelen en stund før jeg bestemmer meg for at det er på tide å komme seg videre. Jeg har fremdeles et mål: Å komme meg gjennom denne labyrinten. Og jeg skal akkurat til å gå videre, da en liten skikkelse dukker opp et par meter unna meg.

"Du er her for Sid," sier hun.

Jeg nikker nølende.

Hun vinker den ene hånden i retning av der hun starter å gå. "Følg etter meg, så skal jeg få deg gjennom dette stedet."

Jeg hever det ene øyenbrynet. «Hvordan vet jeg at du er til å stole på?»

Hun snur på hodet så vidt. «Fordi jeg allerede har fått vennene dine igjennom.»

Å.

Hun er vel ... selvfølgelig. Jeg mener, hvorfor ikke?

«Kommer du?» spør hun.

Jeg kaster et siste blikk på himmelen, og det virker nesten som en stjerne til har dukket opp. En som er stor og klar, og blinker i den vakreste sølvfarge. 

"Ja," sier jeg og går mot henne. "Jeg kommer."