Sid

"Det ... Det var deg," stotrer jeg og mister balansen av stolen. Jeg ramler bakover så brått at jeg ikke rekker å ta for fallet. Ryggen smeller mot det harde gulvet, og hodet i samme slengen. En rask smerte brer seg utover baksiden av hodet, men jeg er kjapp til å heve hodet igjen for å se på Col.

"Så du skjønte det altså," sier han lavt og reiser seg opp fra stolen.

"Men hvorfor ... hvordan kunne du ... jeg skjønner ikke." Det føles ut som stemmen min svinner bort. Han kommer rundt bordet og rekker ut den ene hånden mot meg. Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, men jeg tør ikke noe annet enn å ta den.

Stort feilgrep. Han slipper ikke taket så fort jeg er på beina.

Fingrene hans klemmer hardere om hånden min. "Du har vel ikke tenkt til å stikke av nå som du vet det?" spør han. Øynene hans er så milde, passer overhodet ikke til det indre synet jeg har fått av ham nå.

"Du drepte henne, Col," hvisker jeg så vidt hørbart. "Du kommer til å drepe meg i kveld, ikke sant?"

Han hever øyenbrynene overrasket. Hånden hans slipper taket, så jeg er rask til å ta den til meg og gni håndbaken så godt det lar seg gjøre. Smerten blir borte etter et par sekunder.

"Drepe deg? Hvorfor skulle jeg gjøre det?"

Jeg tar et par steg bakover for å komme meg litt unna ham. "Er det ikke det du har prøvd å gjøre?"

Han rister på hodet. "Nei, nei. Overhodet ikke. Jeg trenger deg i live."

"Så du har ikke tenkt til å la meg gå," sier jeg sammenbitt og kjenner virkelig trangen for å løpe mot døren og komme meg unna. Jeg vil bare vekk herfra og aldri komme tilbake.

Men jeg skjønner såpass at jeg ikke kan det. Jeg ga meg selv et løfte om å bli her for å bekjempe Lock, selv om det ser ut som jeg må legge til Col på den listen nå.

Og jeg som likte ham. Jeg stolte på ham. Jeg stolte på Kacia, men hun må ha løyet for meg, hun også. Hun viste sikkert Ryker veien gjennom labyrinten fordi Col trenger ham. Hun gjør dette for Col.

Men vent. Hun er jo ...

"Og det er grunnen, skjønner du," svarer Col på tankene mine. Søren ta at han kan lese dem. "Du skjønner, Lock kom over en bok som ga en nøye beskrivelse av hvordan man kan bringe de døde tilbake. Det fungerte, men bare halvveis. Når han brant foreldrene våre, brakte det sjelen hennes tilbake, men hun var ikke i live. Hun var kun et lite barn, umulig å ta og føle på. Hun var ikke ... nok. Og uansett hvor mange han brant etter det, ble hun ikke noe mer levende."

Jeg kjenner tårene presse på bak øynene. "Menneskene du brant, Col. Du."

"Greit, greit. Menneskene jeg brant."

Det at han ikke nekter for det engang gjør meg uvel. Det går helt rundt for meg i hodet. Synet mitt vaier.

"Men uansett da, ingen av dem hjalp. Derfor måtte jeg ty til noe sterkere. Jeg tenkte, hvis jeg kunne gi henne en kropp å leve i, en som allerede eksisterte, ville problemet være løst. Men ingen av kroppene jeg forberedte for henne, var gode nok. De var for svake, de taklet ikke overgangen."

Jeg svelger tungt, for jeg skjønner hva han prøver å komme frem til med dette. "Hvorfor meg?"

"Fordi du er perfekt." Han smiler bredt. "Du er den utvalgte, kroppen din er så å si udødelig. Jeg har allerede sett det, hvordan den helbreder seg selv så fort den får en skramme. Du er også i riktig alder."

Jeg føler virkelig nøden for å kaste opp. "Det må være noe mer enn det."

"Ja. Ryker."

"R-Ryker?"

Han nikker. "Selv når alle minnene dine var borte, var han igjen. Du ga aldri helt slipp på ham, fordi det er så sterke følelsene dine for ham er. Jeg beundrer den kjærligheten, den minner meg om min egen. Derfor måtte det bli deg. For du skjønner, hvis alt skal gå helt smertefritt, trenger jeg at du kjenner den samme smerten jeg gjorde. Den knusende smerten etter at du mister den du elsker mest. Jeg trenger den følelsen for å få Kacia inn i deg."

"Så du lokket Ryker hit ettersom du gjorde meg klar."

"Akkurat. Det var bare synd du fikk alle minnene dine tilbake. Men det er likeså greit, for da blir smerten bare enda sterkere."

Jeg skjelver. "Du er syk."

Col smiler skjevt med blikket vendt mot vinduet. "Jeg vil bare ha henne tilbake."

"Da skulle du ikke ha drept henne i første omgang!" roper jeg.

Han ser rett på meg. Med ett er det som øynene hans mørkner, leppene smalner, ansiktet blir forvridd. Hvem er det som står foran meg?

Men så blir det borte igjen. Han får tilbake de milde øynene sine, det halvveis triste smilet, drømmende blikket. Jeg skjønner virkelig ingenting.

"Du har rett, det skulle jeg ikke ha gjort. Men gjort er gjort, og jeg jobber med å rette opp feilen."

"Og du tror du gjør det av kjærlighet," avslutter jeg for ham og mister balansen. Nå har kroppen min fått nok av en vinglende verden. Jeg er i ferd med å bli borte.

"Hva annet?"

Ja, hva annet? Hva har drevet ham til denne lengden? Når jeg tenker etter, har Kacia gjort akkurat det samme. Hun har spilt med, latt som hun har hjulpet meg. Col lot som om han var den gode broren, for å vinne min tillit, min sympati. Og alt for dette øyeblikket, hvor han endelig forteller meg sannheten og forventer at jeg aksepterer det han er i ferd med å gjøre. At jeg viser medfølelse.

Og det verste er, jeg gjør på en måte det. I hvert fall litt, for hva hadde vel ikke jeg gjort hvis Ryker virkelig hadde vært død den gangen og jeg fikk vite det var en mulighet for å få ham tilbake.

De døde må få hvile i fred.

Men hvis jeg bare aksepterte det, å aldri kunne få ta på ham mer. Aldri kunne føle varmen hans, snakke med ham, kjenne sommerfuglene i magen så fort han var i nærheten. Når jeg visste at det var en svak, liten mulighet for at jeg kunne ha gjort det likevel. Ville jeg ha gjort den muligheten virkelig?

Det er vel der Col tok feil avgjørelse. For det han har gjort, brent mennesker, ofret dem, lekt med dem, alt i en slags romantisk tanke om at det er riktig fordi det kan bringe ett menneske tilbake igjen. Ett menneske han drepte, og ikke klarer å takle tanken på at han gjorde nettopp det.

Og det er ikke bare det han har gjort heller. Han må jo ha ... å herregud.

"Har du manipulert Lock hele denne tiden?" utbryter jeg og krabber bakover til jeg dunker inn i veggen. Nå kommer jeg ikke lenger.

"Manipulert er slikt et stygt ord på det. Du kan heller si at jeg ... holdt et godt øye med ham. Bare sånn i tilfelle han gjorde noe jeg var uenig i."

"Så hele denne tiden hvor jeg har snakket med den gale kong Lock, så har jeg egentlig bare snakket med deg?"

Col sukker. "Vær så snill, ikke sammenlign meg med Lock. Han vet ikke helt hva han holder på med. Det har han ikke helt siden den dagen han ga meg dette arret. Jeg gjorde bare det jeg måtte for å sikre meg at han ikke ville gjøre noe sånt igjen."

Jeg kan ikke fatte det.

Col setter seg ned på huk foran meg og legger den ene hånden sin om min. Jeg prøver å riste den av, men han rykker den ikke en centimeter.

"Jeg vet det er mye å ta inn, men vær så snill og forstå. Jeg vil bare gi henne verden, og det kan jeg ikke så lenge hun er død."

Og der begynner tårene mine å renne. For sviket til Col, for skuespillet alle sammen har puttet opp for å lure meg, for den tragiske kjærligheten deres, for at jeg har vært så blind hele tiden.

"Du kan ikke gi henne verden. Du tok den fra henne den dagen du drepte henne."

"Slutt å nevne det, vær så snill."

"Du er gal," hulker jeg og røsker hånden til meg.

"Nei," sier han og reiser seg opp igjen. "Jeg bare orker ikke være alene mer."

***

Hva er egentlig livet uten kjærlighet?

Det er et spørsmål jeg aldri har stilt meg selv før. Mest fordi jeg alltid tenkte at det selvfølgelig finnes et liv. Jeg levde det i sytten år.

Men selv gjennom de sytten årene opplevde jeg kjærlighet. Fra moren min.

Og fra Ryker.

Slik en kort liste, men jeg er likevel i live. Hadde jeg vært det hvis verken mamma eller Ryker hadde vært en del av det?

Sannsynligvis ikke.

For hva er vel et liv uten kjærlighet?

Det er hult, tomt, ensomt.

"Jeg bare orker ikke være alene mer."

Jeg forstår ham. Jeg sa den samme setningen, om og om igjen, helt fram til den dagen jeg sto i den lille innsjøen utpå Gerjaengen og innså at jeg ikke var alene mer. Aldri mer.

Er ikke det bare hva Col også ønsker?

"Jeg bare orker ikke være alene mer."

Jeg plasker håndflatene mot toppen av badevannet så noe renner over kanten av badekaret. Det sprer seg utover det flisbelagte gulvet og siler ned i sprekkene. I den ene dammen med vann, klarer jeg så vidt å se meg selv. De blå øynene stirrer tilbake på meg så desperat at jeg må se bort.

Hva skal jeg gjøre?

Hva er det riktige å gjøre?

Kun en tanke dukker opp: Jeg kan ikke la ham drepe Ryker. Så det skal jeg heller ikke. Col kan prøve å diskutere hvorfor det å drepe Ryker er rettferdig, men han tar feil. Ingen flere skal dø fordi han vil ha én person tilbake.

Jeg kan ikke la det skje.

Jeg kan ikke la ham bruke meg som et tomt skall.

Jeg skal ikke gi meg uten kamp.

Jeg reiser meg opp fra badekaret og tråkker ut, griper tak i silkekåpen som ligger over en liten krakk. Det kjennes ikke godt å ta den om kroppen, den er kald og lukter fremmed. Den lukter som ... Kacia.

Han skal virkelig gjøre det. Han har virkelig tenkt til å få Kacia til å gå inn i denne kroppen, bruke den som sin egen, la den bli tatt på av noen andre enn Ryker.

Nei.

Det er min kropp. Ingen andres. Han får ikke lov. Jeg nekter.

Jeg går ut på soverommet og ser med en gang den gigantiske ballkjolen som ligger over spisebordet. Jeg grøsser litt ved synet av himmelsengen, ettersom det er den jeg sov i når jeg først kom hit, og det viste seg selvfølgelig at det var Kacias seng.

Jeg går bort til den ravgule kjolen preget av svarte mønstre, studerer den fra topp til tå. Den er langermet og går langs kroppsfasongen fram til midjen, hvor den sakte, men sikkert, går utover og møter et spekter av svarte blomstermønstre sydd på. Jeg ser allerede at den er altfor lang for meg, den er ment for noen litt høyere.

Kacia var sikkert litt høyere.

Jeg legger tanken død før den utvikler seg.

"Jeg må legge en plan for å slå ham. I kveld," hvisker jeg imens fingrene stryker nedover det ene ermet.

Du vet hva du må gjøre.

"Ja da, men jeg har ikke lyst." Jeg sukker og slipper ermet igjen. Jeg går bort til klesskapet istedenfor, hvor de gamle fillene mine fremdeles henger. Kjapt drar jeg de på meg og passer på at ingen vakter kikker inn.

Så tar jeg hendene opp framfor meg, lukker øynene, ser for meg at portalen former seg.

Det gjør den.

Det gløder i blodårene mine når jeg åpner øynene, hendene er lyseblå, og foran meg står en portal, hvit og skinnende. Jeg får nesten litt tårer i øynene over hvor flink jeg har blitt.

Jeg prøver å ikke tenke for mye gjennom det når jeg tar et steg inn i portalen. Jeg må gjøre dette. For å redde Ryker. For å redde meg selv. For å redde Remni.

"Velkommen tilbake," hilser Garjo og smiler.

"Du trenger ikke spille skuespill med meg lenger. Jeg vet hvem du er," sier jeg og stopper opp en meter unna ham. "Og jeg har kommet for å gjøre en avtale."