Sid

Det tar ikke lang tid før jeg forstår at Remni er mye mer teknologisk bygd enn noen annen by i denne verdenen. For det første er det labyrinten. Når jeg når den, ser jeg alle de forskjellige tannhjulene og kjedene og ulike dreiemekanismene som gjør at labyrintens vegger faktisk kan forflytte seg. Jeg er i sjokk over synet, for på avstand så det bare ut som labyrinten var laget av stein.

Så feil tok jeg, altså.

Men det er først etter at vi har gått langs labyrintens yttervegg en stund, at jeg virkelig begynner å skjønne hvor langt framover i tid de er teknologisk. Det er da Lock stopper opp foran den hemmelige passasjen, den som søsteren hans fant for mange år siden, og som vi har tenkt til å bruke for å komme oss gjennom labyrinten. Og når Lock tar hånden sin på en skanner - ja, en skanner! - er det som å få et støkk i hjertet. (Så som du sikkert har skjønt allerede, er det mye som tyder på dette med framtiden og teknologi.)

Skanneren sjekker håndavtrykket hans før det lyser svakt opp i grønt. En hemmelig dør åpner seg, som egentlig bare så ut som en del av labyrintens vegg. Jeg så i hvert fall ikke noe tegn til at den faktisk var den når vi stanset opp. Jeg er imponert over at Lock husket det.

Men det er en ting jeg lurer litt på.

"Du, hvordan har det seg at håndavtrykket ditt er registrert her? Er ikke du ... fra gata?" spør jeg og legger armene i kors over brystet. Lock blir stående en stund å se mot åpningen.

"Du husker vel hva jeg fortalte deg? Søsteren min var den som fant passasjen."

"Ja, kanskje det, men det forklarer likevel ikke hvordan du har fått registrert hånden din her. For jeg tipper at denne passasjen ble bygd av noen andre enn deg først, og at det er de som har hånden sin registrert her."

Lock lener seg litt mot veggen med hendene før han snakker igjen. "Jeg vet at det kan høres litt merkelig ut, men kan jeg få lov til å la den forklaringen ligge enn så lenge? Den er litt ... komplisert nemlig."

Jeg får lyst til å presse litt videre med forklaringen, for jeg liker ikke at han holder hemmeligheter for meg. Det har ikke noe med det at jeg er redd han skjuler noe helt enormt eller noe, men heller det at jeg må vite om jeg kan stole på ham 100% før jeg går inn i en mørk tunnel med ham.

"Lover du å forklare meg det senere?"

Lock nikker alvorlig med ansiktet vendt vekk fra meg. "Jeg lover."

Jeg tar et steg mot ham. "Se meg inn i øynene imens du sier det."

Han snur seg rundt med blikket låst fast i mitt. De gule øynene skremmer meg et sekund av hvor intense de er. "Jeg lover ved mitt liv, Sid. Jeg skal fortelle deg det. Bare ikke nå."

Jeg ser ned på føttene mine. Jeg klarer ikke holde blikket hans lenger, det går bare ikke. "Ja vel. Da stoler jeg på det du sier."

Lock klapper med hendene. "Takk!"

Jeg gjør ikke annet enn å signalisere at han skal gå inn i passasjen først, så kan jeg følge etter ham etter det. Rett før han går inn i åpningen, snur han seg mot meg med et betryggende smil om munnen. Jeg smiler svakt tilbake for å virke oppmuntrende, så går jeg etter ham inn. 

Jeg prøver å fokusere på andre ting enn hvor hemmelighetsfull Lock er, så jeg tenker på Remni istedenfor. 

Hvordan kan det ha seg at denne byen er nesten på lik linje med en helt vanlig by fra min verden? I hvert fall på utsiden. Jeg har ennå ikke vært inni selve byen, så jeg kan jo ikke vite om resten er bygd like avansert som denne labyrinten. Men foreløpig er alt nokså skremmende, for dette betyr at vi ikke har sjans til å slå dem hvis det blir erklært krig. Jeg er redd de kanskje har skytevåpen også, og da er vi fortapte.

Åpningen lukker seg igjen bak oss når vi har gått litt videre innover, og etterlater oss i mørket. Langt unna kan jeg høre antydning til noe som kan minne om rotter, for jeg kan høre noe som piler langs bakken. Jeg prøver å holde hodet kaldt, men det er ærlig talt litt vanskelig, for dette er ikke akkurat drømmesituasjonen å være støkk i. Jeg skal liksom være en modig dronning, den tidligere utvalgte, og jeg kan derfor ikke skrike over at noen rotter er så vidt hørbare i ørene mine. Det er ikke sikkert de er i nærheten av meg engang.

Så Lock, vennligst ignorer det faktum at jeg nesten går oppi deg. Det har ikke noe med deg å gjøre, det har noe med meg å gjøre.

Det er nesten fristende å slå inn setningen: "Det er ikke deg, det er meg". Men så passer nå den setningen ganske dårlig inn for situasjonen, så jeg lar være.

Isteden hviner jeg lavt for meg selv og håper Lock ikke hører det. Kanskje han til og med er så grei at han lar være å nevne noe om det selv om han hører det. Jeg vet det er mye å håpe på, men det er det beste jeg kan gjøre. Akkurat nå klarer ikke tankene mine å samle seg skikkelig, og hjertet danser rundt i brystet som det skulle vært med i Skal vi danse.

Det går fint. Bare litt til. Lock er her med deg. Du har ingenting å være redd for.

Ingenting. Å. Være. Redd. For.

"Pip!"

"ÆH!" utbryter jeg og hopper nesten oppå ryggen til Lock. Heldigvis blir jeg stoppet av ryggsekken hans.

"Hva er det, Sid? Går det bra?" Lock virrer bekymret rundt og tar hendene om skuldrene mine.

Jeg nikker forskrekket. "Ja da. Det er bare ... Jeg er på en måte litt redd for ... ehm ... rotter."

Der. Jeg sa det. Jeg innrømmet at jeg har en smule frykt for de små, lodne skapningene med nakne haler.

Fornøyd nå?

For det er sannlig ikke jeg.

"Å! Det er ikke rotter, det er unnere."

Hva i alle dager er det for noe? Nå har jeg virkelig ikke peiling på hva han babler om. 

Men så kommer jeg på det: Jeg er ikke lenger på Jorden. Jeg er her, i denne andre verdenen, som har massevis av skapninger som ikke eksisterer der jeg kommer fra.

Så kanskje unnere er akkurat det samme som rotter, bare med et annet navn.

...

...

Eller ikke.

Jeg mener, det er ingen garanti for det. (Krysser fingrene veldig sterkt for at de ikke eksisterer.)

"Hva er unnere?" spør jeg lavt idet han slipper taket i skuldrene mine. Noe jeg både er takknemlig og ikke takknemlig for på samme tid. På en side er jeg glad for personlig rom, men på en annen er jeg fortsatt livredd og i nød for å ha noen å lene meg til.

"Små skapninger som lever under jorden."

Høres nå veldig ut som rotter, men det er fortsatt en liten mulighet for at det ikke er det.

"De pleier ofte å være nedi kloakkrørene inni byen."

Å herregud. Garantert rotter. Garantert rotter.

Avbryt oppdraget. Jeg gjentar, avbryt oppdraget.

Plutselig blir jeg enda mer oppmerksom på alt av lyd som dukker opp rundt meg. Så oppmerksom at jeg nesten overser det faktum at han sa kloakkrør. 

Kloakkrør ... det betyr at de mest sannsynlig har en form for vannsystem. Et som går utenfor det Orbis og Danyr har. Et mye mer avansert et.

Akkurat som labyrinten. Og denne hemmelige passasjen.

Jeg kjenner svetten piple fram i panna mi. Dette er ikke bra. Slettes ikke bra. Hvis de er så langt framover i tid som jeg tenker at de er, hvem vet hva slags våpen de kanskje har? 

Som om rottene - unnskyld, jeg mener unnerne - ikke var nok å tenke på, liksom.

Jeg prøver å holde pusten min rolig, men jeg blir stadig påminnet om alt sammen jo lenger vi går. Stadig flere lyder kommer fra alle kanter, og jeg klarer virkelig ikke bli kvitt tanken over hvor døde alle sammen i Orbis er allerede.

Litt av en dronning jeg er. Det kunne nesten virke som jeg har gitt opp allerede.

"Går det bra med deg?" lurer Lock foran meg imens han går.

Jeg ser ned på hendene mine i mørket. De skjelver. "Ja da."

"Sikker? Du høres litt skjelven ut."

Jeg ler, men til og med det er skjelvent og rart. "Jeg er bare litt sulten. Jeg pleier å skjelve når jeg er sulten."

Noe som faktisk ikke er fullstendig løgn, så det går lettere å si enn forventet. Jeg ville nå sagt at det ikke blir så ille når jeg ikke har spist på en stund, men jeg skal ikke nekte for at jeg noen ganger kan bli litt ustødig fordi jeg ikke har spist. Men det blir vel de aller fleste mennesker, når jeg tenker etter.

"Vel, det er ikke langt igjen nå. Du kan faktisk se antydning til en utgang lenger borte."

Jeg prøver forsiktig å se over skulderen hans.

Takk og lov. Det er lys der. Om noen minutter er det ikke noe mer unnere og taust mørke. Snart kan jeg se utover byen og beundre den på nært hold.

Og snakke med en ond konge, selvfølgelig.

Det tar litt lenger tid enn forventet før vi er ved utgangen, men det er ingenting i forhold til hva jeg føler at vi har gått her inne allerede. Jeg klarer ikke komme meg fort nok ut av den hemmelige gangen og ut i frisk luft. Et lite sekund mister jeg nesten balansen over hvor ustødige beina mine er, men jeg klarer å redde meg selv fra å tryne i siste sekund med å lene meg mot veggen bak meg. Jeg ser kjapt opp.

Det er offisielt. Vi er på innsiden av labyrinten. Vi er inni Remni.

Jeg retter blikket bortover igjen for å se mot byen. Overraskede nok er det et hus bare noen timeter herfra. Lock sørger for å lukke igjen den hemmelige passasjen før han vender oppmerksomheten samme veien som meg.

"Da er vi her."

Jeg vider ut øynene når jeg ser litt nærmere på bygningene rundt oss. De er alle enkelt bygd, mest sannsynlig av stein, men de aller fleste har fått innsatt glassvegger her og der. Jeg kan se mennesker på innsiden av husene og på utsiden. Ved det ene huset er noen oppå taket og henger opp tøy. Takene er flate, siden jeg tviler på at det regner her noe særlig. Som betyr at de får vann fra et annet sted. Et sted som er lenger borte enn selve byen. Lenger borte fra Orbis.

Herregud, hvor stor er egentlig den verdenen her?

Jeg ser palasset langt i det fjerne. De mange tårnene er runde på toppen, og belagt med gull og farget glass. Selve bygningen er malt fullstendig kongeblå, og til med herfra kan jeg se vakter som patruljerer rundt om i tårnene.

Så ser jeg gatene mellom husene. Jeg ser flere markeder hvor folk selger varer. Alt fra mat, til klær, til våpen. Jeg begynner å gå mot den ene gata, hvor markedet virket uendelig langt. Jeg tror kanskje det leder hele veien opp til palasset, faktisk.

Jeg når starten av gata i løpet av minuttet, og lenger framme skimter jeg en gigantisk sølvport. 

Porten som leder til palasset.

Jeg har munnen vid åpen, jeg kan ikke noe for det. Denne byen er helt utrolig.

Lock kommer opp ved siden av meg. En lett hånd legger seg om den ene skulderen min. "Velkommen til Remni, dronning Sid. Jeg håper du finner deg godt til rette her en stund."

Jeg ser opp på ham med stjerner i øynene. "Lock! denne byen ... den er helt ... wow."

Det beste ordet jeg kan bruke når jeg er imponert: Wow.

"Hva sier du til at vi sjekker ut markedet før vi går til selve palasset?" spør Lock og ser ned på meg.

Jeg svarer så fort han har sagt setningen ferdig.

"Ja, la oss gjøre det."

*

Beklager så mye med den treige oppdateringen av boka. Jeg har vært uten pc en stund (reparasjon), og har derfor ikke hatt muligheten til å skrive (sorry, men hater å skrive på mobil). 

Men nå har jeg fått fikset pc-problemet midletidig i det minste. Så håper jeg at jeg får til å skrive en del igjen. 

Takk for tålmodigheten!

- BeemyRav