Ryker

"Hvem -" Col fullfører ikke setningen. Han blir bare stående stivt og stirre på Sid, som for øyeblikket ikke er Sid.

Hva er det egentlig hun har tenkt? Hva er planen hennes? For dette virker som noe langt fra en plan. Dette virker ikke som en plan i det hele tatt.

Sid ... hvor desperat var du hvis dette var løsningen din?

Jeg får vondt av å tenke på hvor mye hun må ha lidd her helt alene. Jeg skulle ha dratt hit tidligere, jeg skulle ha fått henne vekk herfra. Og hva har jeg gjort istedenfor? Fått meg selv fastbundet til en påle, klar til å bli tent på for at Col skal få en lykkelig alle sine dager. Det virker ikke riktig. Når ble jeg så svak?

Jeg prøver å rykke til i tauene, men de er altfor tykke til å kunne rykes. Hvis jeg bare kunne ha nådd kniven nedi støvelen min ...

"Jeg kunne spurt deg om det samme," kommer det fra munnen til Sid. Stemmen hennes er dyp og rusten, som om den prøver å endre seg fordi det er en annen person inni henne. En annen enn Kacia, så klart.

Col sender et blikk til meg, hvorav jeg kun rister på hodet. Beklager, men jeg har ikke peiling på hva som foregår. Jeg er like blank som deg.

"Jeg ser at du ikke kjenner meg igjen heller," sier ikke-Sid videre.

Jeg hever øyenbrynene.

Hun himler med øynene. "Så dum du har blitt. Kjenner du meg virkelig ikke igjen? Din egen morder? Nei? Hva hvis jeg kaster en kniv gjennom brystet ditt igjen, da?» Hun gjør en bevegelse med håndleddet, som om hun kaster en kniv i min retning.

Okay, Sid. Hva faen er det du egentlig har gjort?

HAR DU VIRKELIG TILKALT GARJO?!

"Slapp av, du trenger ikke se så redd ut. Jeg er ikke her for deg." Ikke Sid - Garjo - Garjo-Sid - setter blikket i Col. "Jeg fikk ikke en særlig god beskrivelse av deg, men etter situasjonen å dømme ..." Garjo-Sid ser kjapt rundt seg. "så tipper jeg det er deg hun vil at jeg skal bli kvitt."

Col gulper. "Hvem er du?"

"Typisk at jeg skulle være støkk i denne lille kroppen her når jeg skal presentere meg, så ha meg unnskyldt. Mitt navn er Garjo."

Col ser forferdet ut. "M-men det er ikke mulig. Sid sa hun -"

"Og her står jeg likevel i beste velgående. Nåja, på en måte i hvert fall."

Imens Col prøver å samle seg sammen, prøver jeg usett å vikle føttene løs fra tauet. Det er mye løsere enn det rundt hendene, så det burde gå hvis jeg bare får litt tid på meg. Noe Garjo-Sid sørger for at jeg får i massevis.

Jeg merker at Kacia står og ser på det som skjer fra bak det røde treet. Jeg later som jeg ikke legger merke til at hun er der, for jeg har ikke lyst til å snakke med henne mer. Det kommer ikke noe godt ut av munnen hennes uansett.

Likevel har jeg lyst til å rope hundre ting til henne. Hvorfor løy du? Vil du virkelig få livet ditt tilbake på denne måten? Er all denne smerten verdt det?

Tauet løsner fra den ene foten min.

"Hvor er Sid?" spør Col.

Garjo-Sid trekker på skuldrene. "Vet egentlig ikke helt. Bryr meg ikke."

"Men jeg trenger henne!"

Jeg sniker foten oppover langs pålen.

"Uff da, er du lei deg fordi hun ikke er villig til å hjelpe?"

Fingrene mine kjenner håndtaket på den lille kniven i støvelen, sakte trekker jeg den ut. Jeg har nesten fått ut hele idet en hånd legger seg over den. Jeg snur blikket.

Kacia har hodet på skakke, fingrene hennes legger seg om bladet og drar det ut av hånden min. Hun holder kniven opp foran seg, ser på den en liten stund før hun snur seg mot Col, som står og har en heftig - og nokså barnslig - diskusjon med Garjo-Sid.

"Jeg mente ikke å lyve for deg," sier hun og snur på kniven i hendene. "Det var bare det at sannheten gjør vondt for meg også."

Jeg åpner munnen for å si noe, men hun er så raskt bak meg at jeg ikke rekker å reagere. I et raskt snitt kutter hun over tauene rundt håndleddene mine, frigjør meg fra pålen, og forsvinner i løse luften. Kniven lander mellom føttene mine.

Kacia ... Hva er det egentlig du vil?

Col har tydeligvis funnet ut av det spørsmålet selv.

"Grip ham!"

Fem vakter kommer samtidig for å gripe tak i Garjo-Sid, men da er jeg allerede på farta. Det er på tide å vise at jeg ikke er nytteløs.

Den nærmeste vakten ser ikke engang at jeg kommer. Jeg hever kniven opp til strupen hans, drar den fra den ene siden til den andre før han får sagt et eneste ord eller rørt en eneste muskel. Jeg prøver å lukke synet av Sid som ser på meg med fortvilte øyne ute. Hun pleide alltid å gjøre det når jeg tok liv, for hun er så imot det selv. Men akkurat nå ser jeg ingen annen utvei hvis vi skal komme oss vekk herfra i live.

Den neste vakten rekker å trekke sverdet halvveis ut av sliren sin før jeg er borte hos ham. Den ene hånden hans hever seg for å ta tak i armen min, men med en enkel finte kommer jeg forbi ham og stikker kniven inn i nakken hans.

Jeg drar kniven raskt ut igjen og hever blikket mot neste mål, men Garjo-Sid har allerede kommet meg i forkjøpet. Soldaten ligger sammensunken på bakken med nakken vridd i en merkelig vinkel, og med sverdet revet ut av sliren sin.

Blikket mitt går automatisk mot neste mål, men blir stoppet før det når helt bort. Jeg oppfatter at hånden min slipper kniven, den klirrer mot steinen.

Col. Han har tatt kontroll over kroppen min igjen.

Jeg søker etter Garjo-Sid, som må være i nærheten av der jeg er. Så finner jeg ham. Han står andpusten og tildekket av blod foran det røde treet, med den femte soldaten liggende død ved føttene sine. Col står et par meter unna.

Og jeg sitter her, nytteløs som jeg er, og får ikke gjort noe som helst mot manipulasjonsevnene til Col.

"Du er ganske sterk," innrømmer Garjo-Sid og smiler tvungent. "Men jeg er ikke i knestående ennå."

"Snart er du det."

"Vi får se."

Garjo-Sids håndflater gløder mørkt, mye mørkere enn de pleier. Jeg rynker øyenbrynene, redd for hva han har tenkt til å gjøre. Sids kropp klarer kanskje ikke å takle den mørke formen for magi han driver med.

Å, Sid, hvor er du?

Jeg får selvfølgelig ikke noe svar på det spørsmålet.

Istedenfor blir det merkelig stille, som om tiden fryser. En mørk barriere brer seg rundt området, dekker hele plattformen og mye av himmelen. Jeg får frysninger når jeg ser det, det lilla skimmeret som beviser at Garjo-Sid er den som står bak.

Fra enden av plattformen ser jeg to skikkelser komme løpende mot oss. Det er Aghon og sir Lion, tydeligvis har evnene til Col sluttet å virke på menneskene inne i ballsalen. Noe som betyr at Garjo-Sids barriere sperrer kreftene hans inne på dette området. I tillegg har evnene hans blitt svakere, for kontrollen hans over kroppen min blir svakere for hvert sekund som går og barrieren blir tykkere og mørkere.

Til slutt klarer jeg til og med å ta et par skritt fremover så jeg får plukket opp kniven. I øyekroken skimter jeg at Col konsentrerer seg så svetten renner, imens Garjo-Sid flirer med håndflatene vendt mot ham, glødende og gnistrende lilla.

Aghon og sir Lion stopper opp på hver sin side av meg.

"Hva har skjedd?" spør Aghon andpustent.

"Garjo har tatt over kroppen til Sid og kjemper på vår side."

"Å, så br ... vent. HVA?!"

Jeg trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke hvorfor, men det er vel planen Sid pratet om på ballet til meg."

"Hva slags sinnssyk idé ..." Aghon stønner før han fullfører. "Samma. Han er på vår side, sier du? Jeg håper virkelig du har rett."

"Jeg også, for vi er nødt til å hjelpe ham."

Sir Lion klapper meg på skulderen. "Hvordan da?"

Jeg peker på Col. "Vi må distrahere ham for at Garjo skal klare å få overtaket. Vi prøver å angripe fra ulike sider." Jeg peker hvor Aghon og sir Lion skal angripe, og løper selv i posisjon. Aghon løper inn først, uten hell, selvfølgelig, ettersom Col kjapt tar kontroll over bevegelsene hans og får han til å løpe mot sir Lion istedenfor. Tydeligvis undervurderte jeg hvor mye konsentrasjon han hadde på Garjo-Sid. Han har fortsatt fokus på omgivelsene rundt seg, klar for ethvert angrep som skulle komme fra andre retninger enn Garjo-Sids.

Jeg gnisser tennene mot hverandre imens jeg tenker på hva annet vi kan gjøre. For hva enn vi gjør, så kan vi ikke distrahere Garjo-Sid. Såpass har jeg skjønt. Ikke at det er lett å akkurat la være, siden han ikke har sagt noe om hva vi kan gjøre. Det hadde vært fint hvis han ropte ut noen form for kommandoer, men samtidig ville det vært veldig merkelig.

Garjo hersket tross alt over verdenen vår i 200 år uten å føle noen form for skyldfølelse. Han eier ikke sympati og er kald som is. Og likevel, til tross for at han ikke har noe hjerte eller sjel, har Sid klart å overtale ham til å hjelpe oss. Til å hjelpe henne, som var den som endte styret hans og satte ham i isolasjon.

Jeg skjønner såpass at de gjorde en byttehandel. Jeg lurer bare på hva hun kan ha lovet ham som gjorde at han sa seg villig til å kjempe for henne.

"Nå har jeg deg," flirer Col. Garjo-Sid står på knærne i den istykkerrevete kjolen og håndflatene i bakken. Col går nærmere for å beundre seieren sin, men jeg reagerer før han når bort. Jeg handler på instinktet, får beina i gang før tankene rekker å si noe imot. Med ett står jeg bak ham med kniven i ryggen hans, klar til den stikke den inn.

"Nå har jeg deg, mener du vel," sier jeg sukkersøtt.

Col prøver å få meg til å slippe kniven, men jeg holder den oppe med all motstandskraft jeg har. Jeg skal ikke tape nå, jeg kan også kjempe. Jeg er ikke ubrukelig selv om jeg ikke har noen evner som Sid og ham.

Hånden min skjelver, tennene klaprer. Jeg prøver å bite dem sammen og holde ut smerten som brer seg utover i kroppen. Den brenner seg oppover armen, videre ut i brystet og surrer seg om hjertet mitt. Som om han har fått brennende tråder inn i kroppen min og styrer dem hit og dit. Kanskje det til og med er det han gjør, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg må stå imot smerten og bli stående med kniven inntil ryggen hans.

"Skal du også være sterk nå?" spør Col slitent og sukker. "Du kommer til å måtte gi deg til slutt uansett, så hvorfor piner du deg selv?"

"Fordi jeg ikke kommer til å la deg ta henne uten kamp."

Aghon gjør et nytt forsøk på å angripe fra siden nå som jeg har en kniv mot ryggen til Col. Denne gangen får han svingt sverdet foran ansiktet hans før han er på vei i motsatt retning igjen. Sir Lion vet jeg ikke hvor er.

Garjo-Sid står fortsatt på alle fire med blikket vendt mot bakken. Han har ikke gjort noe på en stund, noe som bekymrer meg. Er virkelig Col sterkere enn han som hersket over verden i 200 år? Det nekter jeg å tro.

Men det er han likevel, skjelven og utslitt der han står, og bare venter på noe.

"Er du sikker?" spør han lavt. Jeg tror ikke det er ment til Col eller meg, men det forstår ikke Col.

"Sikker på hva?"

Jeg hører det som en svak hvisking i trærne, tusenvis av stemmer som sier det samme, om og om igjen. Det rasler i de røde bladene, vinden blåser voldsomt opp, kaster meg og Col bakover så hodet mitt slår mot bakken. Det prikker for øynene mine, men stemmene i vinden er fortsatt hørbare.

"Bruk meg," hvisker de alle sammen.

Gjennom det forvrengte synet ser jeg at Garjo-Sid har reist seg opp igjen, de røde bladene fra treet danser rundt ham.

Col har også kommet seg på beina og ser det samme.

Og bak treet skimter jeg henne, den lille skikkelsen som ikke vil vise seg fullstendig, men likevel er synlig nok til at øynene hennes glimter mot meg.

Kacia.

"HVORDAN KUNNE DU?!" brøler Col og tramper med den ene foten ned i bakken. "KACIA?! HVORDAN KUNNE DU?!"

Hun kommer frem fra gjemmestedet sitt og ser på ham med det triste blikket, som hun alltid har.

Så smiler hun.

"Fordi jeg elsker deg."

Og så blir hun borte, og etterlater Col alene i sin skjebne om å få henne tilbake til live igjen.