Sid

"Col står bak alt?" spør Ryker med et forvirret smil om munnen.

Jeg nikker.

"Men hvordan ... jeg skjønner ikke," innrømmer han og tar seg til hodet med den ene hånden. Håret hans står fremdeles litt til alle kanter etter hva jeg gjorde, og jeg kjenner kinnene bli blussende røde så fort jeg tenker på det.

Nå må jeg skjerpe meg. Livet hans står på spill her. Mitt liv også. Fremtiden vår.

Jeg slipper taket i dørhåndtaket igjen og går inn i rommet, stopper opp med god avstand mellom oss for å ikke bli fristet til å gjøre noe annet. Jeg må fokusere, og etter alt sammen er over, noe jeg håper det er veldig snart, kan jeg tillate meg selv det kroppen virkelig vil. Ærlig talt har den fortjent det, jeg har fortjent det.

Så jeg setter i gang med å fortelle helt fra starten. Jeg forklarer at Lock hele tiden har vært manipulert av Col, og at han egentlig ikke er den vi burde være ute etter. Jeg sørger for å legge til at Kacia også har rundlurt oss begge, latet som hun har hjulpet oss, selv om hun egentlig bare har spilt skuespill.

"Men Kacia fortalte meg hvem hun var for litt siden," sier Ryker fortvilet. "Hun sa at hun var prinsessen her, men ble drept av Lock."

Jeg rister på hodet, forklarer ham at det slettes ikke er tilfelle. Ja, hun var prinsessen, men Lock var ikke den som drepte henne. Col gjorde det, og han angret på det så mye at han brukte broren sin for å få henne tilbake. Jeg forteller at han hele tiden har bare stått i skyggen, for å ikke vekke oppmerksomhet, og latt Lock ta all dritten fra folket.

"Lock er, sånn som jeg har forstått det nå, uskyldig."

"Så det var heller ikke han som tok minnene dine?"

"Nei, det var også Col. Jeg trodde det var Lock, men jeg tok feil," svarer jeg og ser ned i gulvet. Jeg klarer faktisk ikke se på Ryker mer, for jeg har bare lyst til å ta på ham. Det er skikkelig irriterende, ettersom jeg ikke kan det.

Jeg avslutter med å fortelle hva planen til Col faktisk er. Ryker gnisser tennene mot hverandre. Sinnet hans er ikke til å misforstå.

"Så han vil drepe meg for å knuse deg," mumler han sammenbitt.

Jeg nikker, slapt. "Og så er det meningen at Kacia skal ta over kroppen min."

Bare at før hun får gjort det, vil noe annet skje. Noe Col ikke forventer, noe ikke engang Ryker forventer. Men jeg kan ikke begynne å snakke med ham om det også, for da vil vi være her inne i evigheter. Jeg vet at vi har vært borte fra festen mye lenger enn planlagt allerede, og tiden nærmer seg slutten for meg.

Jeg kan nesten se sandkornene til et timeglass som faller gjennom.

"Vel, da går planen vår i dass," sukker Ryker.

Jeg ser spørrende opp i ansiktet hans, men angrer umiddelbart. Øynene hans er fordømt vakre. Jeg fikser dem ikke akkurat nå.

"Hvilken plan?"

"Om å få deg vekk herfra. Kacia fortalte at folket skal starte opprør, men jeg tipper det var en stor, feit løgn sånn som resten for å lure oss hit."

Dessverre tror jeg han har rett.

"Hvem er det egentlig som er med deg?" spør jeg, ettersom det virker som det er fler enn bare Aghon.

"Aghon og sir Lion."

"Sir Lion?! Hva i alle dager gjør han her? Hvordan klarte han i det hele tatt å forlate Zivas side?"

Han trekker på skuldrene. "Ikke spør meg. Det var vel en ordre."

Det må det ha vært, jeg kan ikke se for meg at han dro frivillig. Dronningen over Danyr er for viktig for ham. Noe jeg selvfølgelig forstår. Ziva kan være litt mye, så det trengs en dedikert vakt for å holde øye med henne.

"Så hva gjør dere nå?" spør jeg med blikket litt for intenst i retning av gulvet. Han må ha lagt merke til det ved dette tidspunktet, men jeg setter pris på at han ikke sier noe. Det gjør det litt lettere for meg, og kanskje til og med for ham. Selv om jeg heller føler at han ser intenst på meg, ikke gulvet. Det er vel forskjellen på oss når det kommer til selvkontroll.

Litt trassig etter å være like viljesterk, hever jeg blikket en smule oppover.

Nope. Det går ikke. Jeg gir opp.

"Jeg vet ikke. Har du en plan?"

Jeg fikler med fingrene. "Ja, men jeg kan ikke forklare deg detaljene. Bare stol på at den kommer til å funke." Selv om jeg helt ærlig tror den kommer til å feile.

Noe han ikke trenger å vite, selvsagt. Så derfor unngår jeg å fortelle den delen. Jeg utelater den, sånn som jeg utelater tanker som Col skal motta. Jeg vet ikke hvor godt skjoldet mitt holdt seg oppe under vårt lille ... øyeblikk, men jeg håper på det beste. Jeg tror ikke hjernen min produserte noen svært interessante tanker da uansett.

Jeg forventer at Ryker skal si noe imot at jeg ikke vil fortelle ham hva planen inneholder, men det gjør han ikke.

"Okay," sier han bare istedenfor og kommer opp ved siden av meg. Han legger den ene hånden lett på skulderen min, en hånd jeg skulle ønske han aldri fjernet igjen, men så gjør han det likevel. "Da stoler jeg på deg."

Han stoler på meg. Det burde han ikke gjøre. Jeg vet ikke helt hva jeg holder på med. Jeg har tatt en enorm sjanse på denne planen, og hvis den feiler ...

La oss bare si at det ikke vil ende godt for noen. Spesielt ikke Ryker og meg.

Inni meg merker jeg sanden inni timeglasset går mot slutten. Snart vil det siste kornet falle gjennom, som betyr at det er på tide å komme seg inn i ballsalen igjen.

Før jeg åpner døren for å gå ut, ser jeg over skulderen for å få et glimt av Ryker. Han står rett bak meg, høy og rak med masken i ansiktet. Øynene hans glimter mot meg.

"Uansett hva som skjer i kveld," sier jeg med haken hevet for å se ham i øynene. "Så vil jeg at du skal vite at ... at ..."

"Ikke snakk som om du skal dø."

Jeg snur hodet igjen uten å svare ham, åpner døren som fører til noe som virker som slutten. Bare at det ikke er det. Jeg tillater det ikke å være det.

Det er en kveldende atmosfære i ballsalen. Jeg tar et par steg inn i rommet, føler hvordan alles humør har blitt snudd på hodet imens jeg var borte. Blikket mitt går mot tronen hvor Lock sitter, med beina slengt over den ene stolarmen og den ene hånden trommer fingrene mot den andre.

De fleste i rommet har blitt helt stille, musikken har dødd ut. Jeg kan ikke se Col noe sted. Det skremmer meg nesten mest, for jeg skulle gjerne visst hvor han befinner seg. Han er tross alt målet, og tiden nærmer seg virkelig slutten snart.

Jeg går enda litt lenger inn for å gi plass til Ryker, som kommer inn bak meg. Jeg forventer at han skal følge etter meg imens jeg sakte nærmer meg tronen, men det gjør han ikke. Han beveger seg i motsatt retning, bort fra meg så avstanden øker og øker. Jeg får lyst til å rope at han må bli, men vet at han ikke vil være trygg hos meg snart uansett.

Likevel føles det ut som jeg ikke har fått tatt ordentlig farvel med ham, som om øyeblikket vårt inni det mørke rommet vil være det siste vi har på lang, lang tid. Og kanskje det er det, kanskje ikke.

Alt sammen kommer an på hva som skjer i kveld.

Fingrene mine begynner å bli numne, tærne også. Jeg mister følelsen i dem, som om jeg ikke lenger kan kontrollere kroppen min. Jeg prøver å si til meg selv at dette er meningen. Jeg ba om dette.

Men jeg kan ikke noe for at hjertet hamrer inni brystet, og at lysten til å vende tilbake til det mørke rommet hvor alt var helt greit, øker enormt.

Jeg speider rommet flere ganger for å se etter Col, men han er ingen steder å finne. Jeg klarer ikke skimte Ryker lenger heller, noe som bekymrer meg enda mer. Det eneste kjente ansiktet er Locks, som fortsatt bare sitter på tronen uten å gjøre noe. Han virker helt uinteressert i "festen" som foregår rundt ham.

Col har sikkert noe med det å gjøre.

Jeg kjenner kanskje ikke Lock sånn som jeg trodde, men jeg vet at han alltid følger med. Han er årvåken, med så mye energi at det er irriterende. Og hvis det ikke hadde vært for at han fremstår som gal for folket og meg inkludert, er han sikkert interessant å ta en lang prat med.

Hvis ikke Col har ødelagt hodet hans, da.

Jeg stopper opp foran trappetrinnene som leder opp til Lock og ser på ham. Han slutter å tromme med fingrene, snur sakte på hodet, møter blikket mitt. Øynene hans ser sløve ut bak den hvite masken. Den er overraskende lik Col sin, noe jeg egentlig ikke la merke til før.

"Se hvem som har kommet for å holde meg med selskap."

"Hvor er Col?" spør jeg. Jeg vil ikke gå rundt grøten lenger, nå er det rett på sak. Jeg må gjøre så mye som mulig før tiden er ute.

"Col?" Han tar beina ned fra stolarmen og setter seg ordentlig. Han lener seg litt fremover med blikket på kjolen min. Han gjenkjenner den, helt klart. "Han er rett der borte med kjæresten din." Et flir brer seg om munnen hans. Hvis han synes at jeg bruker kjolen til Kacia er helt jævlig, viser han det ikke. kanskje han ikke engang oppfatter det, hvis Col virkelig har tulla med hodet hans.

Jeg synes med ett synd på ham.

"Bare se." Han peker en finger i retning av utgangsdøren, så blikket mitt går automatisk dit. Og han lyver ikke. Der står Col med et smil om munnen, med Ryker ved siden av seg, holdt igjen av to vakter som har grepet tak i armene hans. Col hever hånden og vinker til meg, og jeg føler det vri seg i magen.

Hva skal jeg gjøre nå?

Angripe? Vente?

Jeg kan definitivt ikke bare stå og vente. Ingen her inne kommer til å gjøre noe utenom meg, såpass har jeg skjønt. Og så lenge jeg har muligheten til å gjøre noe, så kommer jeg til å ta den. Ingen skal dø i kveld. Jeg skal komme meg hjem igjen, Ryker også.

Jeg begynner å løpe så fort jeg bare kan på de høye hælene. Ikke mitt smarteste trekk, ettersom kjolen fortsatt er litt for lang. Jeg snubler i min egen kjolekant, ser gulvet plutselig nærmer seg med stormskritt.

Og med et hardt dunk lander jeg på alle fire. Et eller annet sted spjærer kjolen opp. Jeg ser opp på folkene rundt meg. De ser ikke ut til å reagere engang. Faktisk beveger de seg ikke, som betyr at Col på en eller annen måte har gjort det igjen. Han har fryst dem.

Jeg søker rundt med blikket for å se etter Aghon og sir Lion, men alle sammen går med maske. Flere har mørkt hår, flere er eldre menn. Jeg kan ikke skimte dem noe sted.

Jeg er alene.

Ryker har ikke fryst, men virker likevel mye slappere. Han gjør ikke motstand lenger. Jeg bemerker at Lock ikke beveger seg på tronen også.

Vaktene i rommet beveger fortsatt på seg, og idet jeg kommer meg opp på beina, kommer nærmere tretti vakter på rekke og rad oppover trappa.

"Col, ikke gjør dette," roper jeg fra midten av ballsalen og begynner å gå igjen. Denne gangen er jeg smart nok til å kaste skoene av meg og løfte opp kjolen litt. Plutselig angrer jeg på at jeg lot meg selv gå inn i denne kjolen. Col visste sikkert hvor upraktisk den ville bli for denne situasjonen.

Han er flere skritt foran meg hele tiden.

"Har du ombestemt deg?" spør han med hodet på skakke. Jeg hører Ryker stønne for å forsøke å komme seg løs igjen. Uten hell. Vaktene holder fast i ham uten å røre en muskel. Heldigvis ser det ikke ut som de skader ham, i så fall ville jeg begynt å løpe igjen.

Jeg prøver å fange oppmerksomheten hans, men han ser ikke ut til å merke det. Likevel prøver jeg å forme med leppene: "Stol på meg."

Som om jeg har en brilliant plan for å stoppe Col. Som om jeg også ligger flere skritt foran.

Noe jeg ikke gjør. Jeg begynner å innse at planen min har mange hull. Den kan gå feil flere steder. Den ble laget i en hast fordi jeg ikke så en annen utvei, og nå begynner jeg å angre.

Jeg har nesten mistet følelsen i begge armene. Knærne føles også ganske numne.

Snart er tiden ute.

"Jeg bestemte meg aldri," hevder jeg og går oppover trappa. "Du bare antok at jeg gjorde det."

Flaks at jeg har på denne masken. Den gjør det lettere å spille tøff i trynet, selv om jeg har mest lyst til å hyle og skrike og kreve at han slipper Ryker løs. Noe jeg vet ikke vil fungere, derfor prøver jeg å unngå nettopp det.

Selv om jeg skal innrømme at det er vanskelig når Ryker ser på meg. Jeg prøver å ikke miste fokuset mitt fra Col, men merker at det blir tøffere og tøffere jo lenger tid som går.

"Så det er sånn det skal være," sukker han og knipser med fingrene sine. Vaktene som holder Ryker, går mot døren, frakter ham ut av ballsalen og vekk fra meg. Han gjør ikke motstand lenger, henger bare slapt i armene deres. Det krever alt inni meg å ikke kjøre knyttneven inn i kjeven til Col og løpe etter dem. Jeg vet at det er håpløst å gjøre noe sånt, det vil ikke hjelpe meg.

Likevel har jeg lyst til å bare ... ikke la ham forsvinne. Ikke en gang til.

"Jeg hadde håpet du var på min side."

Jeg svelger tungt. "Om det bare var så enkelt." Jeg trekker øynene litt sammen for å vise at jeg egentlig er rasende. Han kommer til å angre på det han er i ferd med å gjøre, forteller dem. Jeg bare håper han ser det.

Han sukker tungt. "Greit, da får jeg vel bare tvinge deg med også." Han knipser igjen, og før jeg rekker å gjøre noe, griper to vakter meg i armene og drar meg ut av ballsalen. Jeg kjemper imot med alt jeg har, men de slipper ikke. Jeg vet at de ikke kommer til å slippe, fordi det er det Col har manipulert dem til.

Jeg blir dratt langt, ut av selve palasset, gjennom hagen. Halvveis på vei vet jeg hvor vi er på vei, og begynner å vrikke på meg igjen for å komme løs. Jeg vil ikke tilbake dit. Jeg vil ikke til plattformen med det røde treet.

Og da går det opp for meg.

Han har tenkt til å brenne Ryker.

Knærne og lårene mister følelsen, noe som etterlater kun magen, brystet og hodet igjen. Jeg kan ikke gjøre noe lenger, bare bli slept med og håpe på at avtalen blir holdt. Og at den skjer snart. Veldig snart.

Jeg blir slept ut til plattformen, hvor Ryker allerede blir bundet opp til en påle som står i midten av et utent bål. Lukten av brenselsolje treffer nesen min.

Vaktene stopper opp bare et par meter unna, akkurat langt nok unna treet til at stemmene ikke invaderer hodet mitt. Jeg skimter en skikkelse stikke hodet frem bak det, og vet allerede hvem det er.

Kacia.

Rykers blikk finner midt i alt kaoset rundt oss, og gjennom desperasjonen og tårene, klarer jeg å presse frem et smil.

Et smil som forteller at alt vil ordne seg.

"Jeg stoler på deg," former han med leppene sine, noe som gir meg et støkk i magen. Jeg håper virkelig at han kan det.

Col kommer opp ved siden av meg, vaktene slipper taket i armene mine. Jeg faller ned på bakken, kjenner at følelsen av å leve inni denne kroppen blir borte. Jeg blir løsrevet fra min egen kropp.

Jeg klarer likevel å få med meg det Col hvisker i øret mitt: "Se din elskede bli slukt av flammene."

Han tar feil. Jeg kommer ikke til å gjøre det. For idet en vakt kommer foran meg med en antent fakkel i hånden, kjennes det ut som kroppen rives fra hverandre. Hvert lem blir løsrevet fra meg, og etterlater til slutt et nakent, liten vesen.

Jeg skriker ut i smerte, så skjærende og skarpt at vakten med fakkelen stopper opp før han når bålet. Jeg ser Ryker, hvor redd han plutselig blir, hvordan uttrykket hans endrer seg i løpet av sekundet.

Jeg ser det siste sandkornet renne gjennom timeglasset.

Tiden

er

ute.