Sid

Jeg har gått rundt med et tomattryne hele dagen. Hver gang det føles ut som rødmen holder på å forsvinne, får jeg flashback til når jeg drømte om Ryker og holdt rundt ham.

Bare at det ikke var Ryker.

Det var Lock.

Kleint. Så utrolig og fryktelig kleint.

Som om det ikke var det verste, holdt jeg nesten på å kysse ham også. Heldigvis skjønte han hvor jeg skulle hen med det, så han stoppet meg før det faktisk skjedde. Så våknet jeg til dette marerittet, og har ennå ikke hatt muligheten til å komme unna det.

Og Lock har ikke sagt et eneste ord. Og det gjør alt bare verre.

Æsj. Jeg har virkelig rotet meg oppi det nå, altså. Jeg syntes det var ille nok fra før at vi vandrer over ørkenen alene, men nå ... nå har jeg virkelig gjort det enda verre. Hvordan nå enn det er mulig. For å være helt ærlig, er jeg ikke helt sikker på hvordan det er det.

Men det er det.

For jeg har søren meg klart det.

Jeg vet også at vi er rett ved byen nå, for Lock søker rundt med blikket hele tiden. I tillegg vet jeg at jeg ikke kan spørre ham om å hjelpe, for han kommer mest sannsynlig ikke til å svare meg. Han har gjort det allerede.

Fire ganger ...

Kanskje jeg skal dra tilbake, og så glemme at dette noen gang skjedde, og kanskje le av det en gang i fremtiden fordi det er så dumt. Kanskje jeg kan gjøre det. Ja, kanskje det.

Hvorfor sier jeg 'kanskje' så mye?

Jeg virrer etter Lock imens han surrer fram og tilbake i sanden. Han virker utslitt av solen, utrolig nok. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for jeg føler meg helt fin. Jeg føler meg faktisk veldig fin. Men det er kanskje fordi jeg tar alt vannet.

Lock har ikke drukket på kjempelenge.

«Føler du deg bra?» spør jeg og småløper gjennom sanden for å komme opp ved siden av ham.

Han nikker, så svakt at det nesten ikke er synlig for meg engang.

Han er helt klart ikke bra.

Hvorfor prøver han å overbevise meg om det motsatte?

Jeg tar av meg ryggsekken og roter nedi den til jeg finner fram den siste resten av vannet. Uten å si noe rekker jeg den bare til ham.

«Nei,» sier han bare og ser bort. Han drar brillene ned fra hårfestet og over øynene, siden det har begynt å blåse litt. Det skal lite til før sanden begynner å irritere øynene her ute.

«Jo,» insisterer jeg og rekker ham flasken en gang til. Jeg nekter å rikke meg av flekken til han tar flasken og tar en slurk av den. Han trenger vann. Tror han virkelig at han klarer å skjule det faktum at han holder på å tryne i sine egne bein? Det er veldig lett å se.

Men tydeligvis tror han at jeg ikke kan se det, for han fortsetter bare å vingle bortover sanden i håp om at jeg skal følge etter ham. Men det gjør jeg ikke. Jeg blir stående, stille som en statue, og venter på at han skal snu og komme tilbake for å ta flasken.

Og det tar sin tid før han kommer for å ta den.

«Du er så sta,» mumler han sammenbitt og røsker den ut av hendene mine. Han åpner munnen så vidt og tar flaksen til munnen.

Etter noen sekunder rekker han den tilbake til meg.

«Her.»

«Du har ikke drukket noe av den,» poengterer jeg. «Det er like mye vann i den nå som det var før du tok den til munnen.»

«Jeg vil spare på det vi har.»

Jeg rister på hodet, nå begynner jeg å bli litt irritert. «Nei, du vil bare at jeg skal ha det bra. Men du må også tenke på deg selv, selv om det høres egoistisk ut.»

«Vi er straks framme, så det spiller ingen rolle.»

Nå er jeg sur. «Jo, det gjør det faktisk.» Jeg dytter flasken opp i ansiktet hans. «Tenk hvis du kollapser før vi når fram?»

«Det kommer ikke til å skje,» forsikrer han og smiler svakt.

Jeg rister bare på hodet igjen. «Jo, foreløpig ser det ut til at det er akkurat det som skjer. Bare drikk det jævla vannet!»

Jeg pleier egentlig ikke være streng og sånt, men nå begynner jeg å bli lei. Han har større beskyttelseskomplekser enn Ryker. Og det sier litt, for Ryker er veldig beskyttende. Dette er på kanten til latterlig.

«Drikk!»

Lock tar forsiktig flasken ut av hånden min igjen og tar den mot munnen. Denne gangen skuler jeg litt med øynene for å forsikre meg om at han drikker.

«Det er best du bare svelger det vannet.»

Han ser nesten litt skremt ut over blikket jeg sender ham, og det er bra. Jeg trenger å se at han svelger i seg væske. Jeg trenger å se at han også tar vare på seg selv, og at dette ikke blir det samme som for to år siden. Jeg er ikke svak. Jeg kan redde meg selv.

Jepp. 100% sikkert. Ikke noe tull der.

Når han først starter å drikke, stopper han ikke før flasken er helt tom. Han rekker meg den tilbake og tørker seg kjapt over munnen med ermet. Jeg gir ham det blikket for å signalisere et «hva var det jeg sa».

«Takk,» nesten hvisker han og snur seg fra meg igjen. Han begynner å gå umiddelbart, så jeg rekker nesten ikke kaste den tomme flaske nedi sekken før jeg må småløpe etter ham igjen. Sanden kommer opp i øynene mine, men nå har jeg ærlig talt blitt litt vant til det. Det er som jeg ikke vet betydningen av fuktige øyne lenger.

Utenom i natt, hvor jeg er ganske sikker på at både tårene og snørret rant.

Jeg må virkelig få den episoden ut av hodet, for det gjør bare vondt verre å tenke på den.

Istedenfor fokuserer jeg på møtet mitt med Mensak. Nå har jeg offisielt møtt fire av seks drager. (Om Nubila teller, for jeg har ikke akkurat «møtt» henne, selv om jeg på en måte har det også.)

Så alt som gjenstår er Gramina og Acta. Lurer på om jeg noen gang kommer til å møte dem ...

«Der er Remni.»

Jeg hever blikket mitt. «Hm?»

«Remni er rett der borte.» Lock peker med hele armen for å vise.

Jeg kjenner at munnen min åpner seg på vidt gap, men jeg kan ikke noe for det. Jeg er sikker på at vi bare ser en liten bit av byen herfra, men det jeg ser er utrolig. Det er litt uklart fra denne avstanden, men jeg er sikker på at den høye, fargerike bygningen er slottet. Den massive bygningen midt i ørkenen får alt det andre til å se så smått ut. De mange husene jeg kan se herfra, ser knøttsmå ut i forhold. De ser ut til å være bygget av stein, som ikke forundrer meg noe særlig. Langt unna ser jeg at underlaget er grønt.

Så det er offisielt nå, vi er ved enden av ørkenen. Vi har krysset over Den evige ørkenen, den som alle trodde var ... vel ... evig.

Noe den definitivt ikke er. Og med det innser jeg at denne verdenen kanskje er større enn jeg innså først.

Og det skremmer meg, helt ærlig.

Jeg ser rundt med blikket på det stedet som heter Remni, bostedet til mannen jeg har fulgt over ørkenen i mange uker nå. Han har stoppet opp, så jeg går opp ved siden av ham.

«Hva er de greiene rundt byen?» spør jeg og peker i retning av der jeg mener.

«En labyrint.»

En hva-for-noe? Hvordan i alle dager tenker han at vi skal –

«Slapp av, den er ikke noe vanskelig å komme seg gjennom. Jeg kan en snarvei.»

Jeg hever øyenbrynene. «Og hvorfor kan du den?»

Om det er noe jeg har lært så langt, så er det at ingenting er tilfeldig. Det er umulig at denne fyren vet om en snarvei uten at det er en bakgrunn for det.

«Søsteren min elsket å leke rundt i labyrintene. Hun fant en hemmelig gang som går under jorden. På den måten kan vi komme oss gjennom labyrinten på rekordtid.»

Selvfølgelig måtte det være den døde søsteren. Hva forventet jeg egentlig?

Jeg ser opp på Lock i sidesynet for å se etter en slags reaksjon på å snakke om henne, men jeg ser ingenting utenom et fredfullt uttrykk. Han må ha elsket søsteren sin veldig høyt, og det plager meg enormt at hun ikke lever lenger. Hvorfor må det verste alltid skje med de beste?

Det gir ingen mening.

Han tar meg i å se på ham, for etter et par sekunder ser han på meg i sidesynet tilbake. Jeg vender raskt blikket mitt et annet sted, for jeg vil ikke gi ham feil inntrykk. Noe jeg lett kan få til, med mine ekstremt dårlige ferdigheter til å lese andres oppfatninger noen ganger.

Jeg kremter lavt imens jeg har blikket rettet mot den store labyrinten rundt hele byen. «Jeg vet det kanskje ikke passer helt inn å si dette nå, men når det gjelder de greiene som skjedde i natt ...»

«Jeg vet at du drømte.»

«Ja da, men det unnskylder likevel ikke oppførselen min. Spesielt når jeg prøvde å ... du vet ... kysse deg.»

Lock vender ansiktet mot meg. Jeg møter blikket hans litt motvillig.

«Du, det har virkelig ingenting å si.» Han klapper hendene sammen sånn at jeg skvetter litt til. «Jeg mener det.»

Jeg sparker foten mot sanden. «Jeg beklager virkelig.»

Lock puster tungt ut. «Og det gjør jeg også. Så hva sier du til at vi glemmer hele greia?» Et lite smil lurer om leppene hans. Jeg klarer ikke la være å smile litt tilbake.

«Jo, klart det.»

«Godt. Så la oss komme oss videre, eller hva sier du?»

Jeg nikker kraftig. Den delen er jeg veldig enig i. Jeg er faktisk kjempespent på å se hvordan denne byen er. Fra denne avstanden ser den allerede ganske fantastisk ut.

Så jeg kan virkelig ikke vente med å se den fra innsiden.

Jeg kommer til å tenke på det jeg er her for å gjøre. Jeg skal overtale en gal konge til å ikke erklære krig mot oss. Hvordan skal jeg liksom få til det?

Men det kan jeg vel bekymre meg for senere, eller hva?