Ryker

Det er merkelig hvordan situasjoner som dette fremkaller fortiden. Men istedenfor at hele livet flimrer forbi øynene mine, gjenopplever jeg kun de siste dagene. Alt som ledet opp til dette øyeblikket, hvor hender og føtter er bundet fast til en påle, hvor Sid ligger sammensunket på bakken med blikket festet i mitt, hvor jeg er i ferd med å dø.

Hvor startet det?

Med ett er det som jeg sitter inne på det mørke kjøkkenet igjen. Kacia åpner munnen sin for å fortelle historien om seg selv. Den jeg trodde var sann.

"En gang levde det en prinsesse her, og hennes navn var Kacia. Hun levde hele livet sitt i en stor løgn, og ble ikke fortalt sannheten før sine siste dager. Seksten år skulle det gå før hun fikk vite hvem hun egentlig var, og hun fikk vite det gjennom å overhøre en samtale. Ingen fortalte henne sannheten.

Ingen.

Noe annet Kacia ikke visste, var at hun hadde to brødre som elsket henne. De elsket henne dypt, dypere enn hun elsket dem, innså hun. Men ettersom årene gikk og følelsene i henne blomstret, ble hennes også til noe mer.

En natt, hvor foreldrene hadde forlatt palasset, ble det en stor storm. Kacia, livredd for de høye lydene på utsiden av soverommet, gjemte seg helt nedi kjelleren for å søke tilflukt. Hun var bare fjorten, hun visste ikke at stormen var harmløs. Hun trodde hun måtte være der nede helt alene, men en av brødrene kom ned for å holde henne med selskap. Det var Col, broren hun egentlig ikke snakket så mye med. Han var til tider sjenert, rødmet ofte når hun var i nærheten og latet som om han elsket henne som en søster. Hun visste selvsagt ikke bedre da, bare var takknemlig for at han var villig til å tilbringe natten med henne nede i kjelleren. 

Hun visste ikke hvordan han visste hvor hun gjemte seg heller, og det forundret henne. Han klarte alltid å finne henne, som om han kjente henne inn og ut. Hun ble nysgjerrig på å vite mer om broren sin, og ettersom månedene gikk og de lærte hverandre å kjenne enda bedre, begynte en svak, liten flamme å vokse i hjertet hennes.

Det skulle gå ett år før den andre broren hennes sa hva de begge følte for henne, og det knuste hjertet hennes. Det var en håpløs kjærlighet hun følte til Col, og hun ville ikke at han skulle gå gjennom den samme torturen. Dessverre viste det seg at han hadde gått gjennom den torturen i mange flere år enn henne selv, noe som tynget henne enda mer.

Det var ikke lett for henne å avvise Lock. Han følte det ikke sånn frivillig, tross alt. Men hun fortalte ham sannheten for å ikke gi feil signaler, og etter den dagen var det som hun konstant gikk på glasskår. 

Helt til dagen hun overhørte foreldrene sine snakke, og hun fikk vite sannheten om seg selv. Om hvem hun egentlig var, for hun var slettes ikke kongelig. Hun var ikke engang deres barn. 

Det var som et lys av håp hadde blitt tent, og hun så endelig en mulighet for å være med den hun elsket så kjært. Hun fulgte derfor etter Col den dagen, men før hun fikk sagt hva hun følte, at hun hadde fått vite sannheten og ville fortelle den til ham, at Lock brøt inn.

Han drepte henne.

Og først flere år senere, etter at et rødt tre hadde dukket opp på stedet hun hadde blitt drept, våknet hun opp igjen. Med en kropp så sped at hun ikke kunne gjøre noe, med evnen til å forsvinne og dukke opp hvor hun ville.

Med ingen mulighet for å være sammen med den hun elsket, for evig og alltid."

Etter det blåste hun lyset ut på kjøkkenbordet og forsvant. Jeg ble sittende igjen, i flere minutter, og prosesserte det hun nettopp hadde fortalt.

Om hun bare ikke hadde løyet kunne jeg ha følt med henne. Kanskje jeg gjør det likevel, men det er definitivt en skjørere medfølelse enn den jeg fikk først. Den tynget meg helt fram til ballet begynte. Kacia ga oss maskene og klærne vi tok på oss, så vandret vi rett inn som om det var en lek.

Det var altfor enkelt, og vi gikk rett inn i fella i godtroenhet om at det var fordi vi var smartere.

I ballsalen delte vi oss, sir Lion begynte å holde utkikk etter Sid, mens Aghon og jeg så etter fluktveier. Vi fant en dør under trappa på motsatt side av inngangsdøren, som førte inn til et mørkt rom. Inni var det ikke stort annet enn et veggmaleri, men vi la merke til takvinduet og så en mulighet for å rømme gjennom det. 

Så vi avtalte at så fort folket gjorde opprør, skulle vi snike Sid ut gjennom vinduet i taket her inne. Så skulle vi dra hjem. 

Noe som selvfølgelig ikke ble tilfelle. 

Vi gikk ut i ballsalen igjen for å hjelpe sir Lion å finne Sid, og selv om jeg fikk øye på henne minutter før de to andre, var det Aghon som likevel fikk snakke med henne først. 

Jeg klarte ikke bevege meg imens han tråkket på kjolen og tok henne elegant imot. Pusten var slått ut av meg. Bare å se henne i den kjolen, så slående vakker med vidåpne øyne på jakt etter noe i ballsalen. Selv når hun snakket med Aghon så jeg at hun lette. 

Lette etter meg.

Jeg visste at jeg burde holde meg unna henne. Aghon fortalte henne alt hun trengte å vite, det var ingen nød for meg å gå bort til henne. Faktisk var det en kjempedum idé, ettersom Lock satt på tronen og så alt som skjedde i ballsalen. Han holdt helt sikkert øye med henne.

Og likevel, som om fornuft og logikk sluttet å eksistere, kom jeg opp bak henne og ba henne opp til dans. Og som om ingenting av det eksisterte for henne heller: takket hun ja.

De neste minnene som flimrer forbi, er biter av at vi danser. På et tidspunkt begynte musikken å gå mot slutten. Jeg visste at det var på tide å slippe henne, jeg burde komme meg vekk før Lock skjønte hvem jeg var. Men igjen var det noe som tåket for alle de tankene, og jeg tok henne istedenfor med meg til det mørke rommet hvor vi tenkte å unnslippe. 

Jeg tenkte egentlig ikke å kysse henne heller. Bare holde henne inntil meg fordi jeg ikke ville la henne gå helt ennå. Men så gjorde hun noe uventet, hun strøk fingeren langs kjeven min, plasserte hånden bak nakken min, dro meg nærmere.

Jeg kunne ikke noe annet enn å kysse henne, og igjen sluttet tankene mine å gi mening. De sa ingenting fornuftig uansett, så jeg ignorerte dem. Tydeligvis gjorde hun det også, til jeg begynte å kysse skulderen hennes. Hun stoppet meg, kroppen hennes skalv.

"Ryker, jeg klarer ikke ..."

Jeg så inn i øynene hennes, så hvordan det smertet henne å si det. "Vil du ikke ..."

Hun ristet vagt på hodet og svelget så jeg kunne høre det. "Du kan ikke fortsette. Kroppen min kommer til å eksplodere."

Noe som fikk meg til å le. Til og med i en situasjon som dette, hvor vi begge burde gjøre noe helt annet enn det vi holdt på med, kom hun likevel med en setning som det. 

Men tydeligvis ville hun ikke at jeg skulle le av det, for like etter la hun leppene over mine. Hendene hennes begynte å gå innunder skjorta mi, strøk oppover ryggen.

Så dette var den leken hun ville holde på med.

Jeg lot hendene gå innunder kjolen hennes, fortsatt litt usikker på om det var for mye. Men hun lot meg gå videre, helt til jeg nådde toppen av lårene. Jeg merket at hun var helt borte i sin egen verden, beruset, så å si. Hun var ikke helt seg selv.

Så derfor stoppet jeg idet hun løsnet beltet mitt.

Øyeblikket etter er litt uklart, men på et tidspunkt startet hun å snakke.

"Ryker, du burde ikke ha kommet hit."

"Hva mener du?"

Hun gikk bort til døren, klar til å gå ut i ballsalen igjen, klar til å forlate den lille verdenen vi nettopp hadde skapt her inne i noen minutter. Det føltes tungt, men jeg visste at det kom til å skje. Dette øyeblikket burde ikke ha eksistert i første omgang.

"Vi har blitt lurt, Ryker," sa hun. "Col står bak alt, og han har tenkt til å drepe deg."

Og så forklarte hun alt sammen. Det gikk litt rundt i hodet mitt imens hun fortsatte. Jeg prøvde å sette opp historien hennes til den Kacia hadde fortalt. Den passet nesten helt frem til slutten, hvor hun sa at Col hadde drept henne. Noe som ikke stemte med det hun hadde fortalt meg. Selvfølgelig stolte jeg mer på Sid enn Kacia, men hvorfor skulle Kacia ha løyet? Hva ønsket hun å oppnå med å fortelle en falsk historie?

Det spørsmålet har jeg fortsatt ikke svaret på.

Så gikk vi begge ut i ballsalen igjen. Jeg fulgte henne med blikket imens hun gikk mot Lock. Jeg gikk utfri at hun skulle spørre etter Col, og skjønte at det var best om jeg ikke var med henne. 

Jeg skulle vært mer oppmerksom på omgivelsene mine.

Før jeg rakk å gjøre noe, hadde to vakter tatt tak i hver sin arm og dro meg opp trappa til hvor Col sto og ventet. Sid sto ved tronen og snakket sammen med Lock, helt isolert fra det som skjedde med meg. Det var først når Lock pekte i min retning, at hun snudde på hodet og fikk øye på meg.

Hun begynte å løpe, men falt bare etter et par meter. Jeg skar tenner når jeg så at hun falt ned på alle fire. Kjolen hennes spjæret på siden. Hun løftet på hodet for å se rundt seg. Alle var fryst. Ingen bevegde en muskel, og med ett ble jeg også helt slått ut. Jeg forsto at det var Col, han var den eneste som kunne gjøre noe sånt.

Hvordan skal vi klare å slå ham? Jeg fikk ikke engang gjort noe før kroppen mistet all kraft. Har han noen svakheter?

Kanskje Sid vet om noen.

Sid har en plan.

Det neste, Sid som prøvde å forhandle med Col, han som knipset med fingrene og fikk vaktene til å dra meg ut av ballsalen, jeg som blir festet til pålen, Sid som kollapset kun et par meter unna meg, Kacia som tittet fram fra bak treet med de røde bladene, en vakt som kommer gående med en fakkel i hånden.

Og så står jeg igjen i nåtiden.

Col lener seg ned for å hviske noe i øret til Sid. Jeg kan ikke høre det, men ansiktet hennes får et drag over seg. Men jeg tror ikke det er fordi han sa noe i øret hennes. Nei, det kommer av noe helt annet. En smerte fra innsiden, som river henne fra hverandre.

Skriket hennes er som å føle en pil suse gjennom hjertet. Øynene hennes lyser opp, blender meg litt, får vakten med fakkelen til å stoppe opp før han legge den mot tregreinene under føttene mine. Jeg har lyst til å puste lettet ut. Jeg har lyst til å tenke at dette er en del av planen hennes.

Men måten hun skriker på, vrir seg i smerte, løsriver seg fra vaktene ... Det virker ikke helt riktig. Jeg vet ikke om det er meningen eller ikke. Hun fortalte meg aldri detaljene av planen sin.

Jeg føler meg ubrukelig som ikke kan gjøre noe annet enn å stå og vente. Det er ingenting annet jeg kan gjøre. Sekundet piner seg forbi, ett sekund hvor alt jeg hører er stemmen til Sid som braser.

Og så: stillhet.

Col ser forferdet på henne, Kacia likedan. Alle vaktene har oppmerksomheten rettet dit hun nå står på beina. Flettene hennes har gått i oppløsning, masken hennes har blitt revet av. Hun holder den i et jerngrep med den ene hånden. Jeg prøver å se ansiktet hennes, men halve ligger i skyggen.

Men noe er feil.

Et skjevt flir ligger om munnen hennes, et flir Sid aldri ville ha fått selv. Hun hever hodet en smule for å møte blikket mitt, og jeg ser det med en gang.

Det er ikke Sid.

Sid er borte.

Og hvem det nå enn er som står fremfor oss, så er det ingen tvil om at denne personen ikke har noen intensjon om å hjelpe meg.