Sid

Jeg lukter krydder. Og ikke sånt godt krydder, men skikkelig sterkt og vondt krydder. Dette markedet er stappfullt av mennesker, og de aller fleste bodene selger en eller annen form for krydder. Ikke nødvendigvis bare krydder, men også i form av kjøtt og fisk som har blitt krydret, grønnsaker som har blitt krydret, frukt som har blitt krydret ... en eller annen vase som har blitt krydret.

Hvorfor er alt krydret? Det gir ingen mening.

Jeg finner likevel det aller meste ganske fascinerende. Vasene er dekorert med ukjente mønstre jeg aldri har vært borti før, noe av frukten ser veldig eksotisk ut, grønnsakene er formet annerledes enn jeg er vant til, og noe av fisken er bare helt latterlig. Jeg begynner faktisk å le når vi går forbi en bod som selger gluggfisk, som bokstavelig talt er fisk med gluggeøyne. De er faktisk så store at de tar opp 90% av ansiktet. 

Lock ler litt med meg når jeg peker på den og gjør øynene store for å vise til hva som er så latterlig. Han gjør det samme, og det får meg bare til å le enda høyere. Han bak boden ser ikke så fornøyd ut over at vi gjør narr av fisken hans, men jeg prøver å fokusere på det morsomme istedenfor den sure gubben (som sikkert klager til kona over at han ikke får tak i noen annen fisk enn den).

Vi vandrer videre bortover markedet, og havner ved et sted som selger perlesmykker. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av dem er stjålet, siden perlene er ekte. Og når jeg ser på eieren av boden som selger perlesmykkene, kan jeg ikke forstå hvordan hun kan eie noe sånt. Jeg glanser forbi boden uten å se for intenst på henne, og Lock gjør bare det samme.

Selv om det kunne sikkert hende at ansiktet bedrar, og at hun egentlig er en kjempekoselig, gammel dame som bare ønsker å ha noen å snakke med. Og at hun var veldig heldig som arvet alle perlesmykkene fra tipptipptipptipptippoldemoren sin eller noe sånt.

Videre finner jeg et lite spisested som selger gluggfisk som en matrett, så jeg peker med hånda i den retningen og spør Lock om vi kan ta oss en matbit der. Jeg er ganske sulten siden vi ikke har spist så mye de siste ukene. Lock nikker og leder vei inn. Han setter seg ved et av de mindre bordene, med stoler som - typisk nok - vipper. Jeg hater virkelig vippestoler. De er så irriterende.

Stedet vi sitter i er dekorert med papirlapper som har blitt hengt opp i snorer. Det gir meg litt følelsen av å være i Kina, men lampene er ikke røde. De er blå og gule, og dekorert med en gullfarget snor som snurrer rundt og rundt dem i en evig spiral.

En ung mann kommer bort til oss. "Skal dere ha dagens spesial?"

Lock ser på meg over bordet med et lite smil om munnen. "Ja, takk. To av dem, vær så snill."

Jeg venter til mannen har gått før jeg spør: "Hvorfor det hemmelighetsfulle fliret? Er det noe som morer deg?"

"Bare vent og se," flirer Lock og legger armene i kors over brystet.

Nå begynner jeg nesten å bli litt nervøs her.

Etter som minuttene går uten at noen av oss sier noe, bestemmer jeg meg for å ta initiativ og prate litt. Kanskje jeg kan spørre ham et par spørsmål nå som vi først sitter ovenfor hverandre og ikke vandrer rundt i en hersens ørken.

"Så, nå som vi faktisk er her, hva er planen din?"

"Planen min er å bringe deg til palassets port og kreve at vi får snakke med kongen." Lock gir meg et søtt smil og lukker øynene litt for å virke uskyldig.

Jeg setter nesten mitt eget spytt på vrangen når jeg svelger. "Det er alt? Du har ingenting annet enn det?"

"Hva annet trenger jeg når jeg har dronning Sid av Orbis ved siden av meg? Hvis du ville, kunne du krevd at vaktene ved sølvporten bøyde seg ned på knærne og åpnet porten på kommando. Du kunne ha gått rett inn på palassets grunn uten at noen kunne si deg imot. Og alt fordi du er kongelig."

Jeg strammer kjevemusklene. "Morsom, du. Har du glemt at kongen her aldri har sett meg? Ingen har noen gang sett meg. De vet ikke hvem jeg er."

Lock trekker på skuldrene. "Det ville jeg nå ikke sagt. Du er ganske så populær her, Sid. Bare se på hvor mange som følger med på deg akkurat nå."

Jeg ser hastig rundt med blikket for å lete etter folk som stirrer på meg. Jeg ser et par, og det gir meg frysninger nedover ryggen å vite at de ser på meg. Jeg liker ikke at de vet hvem jeg er. I så fall, hva var egentlig poenget med dekknavnet? 

Men for alt jeg vet, kan det hende de egentlig ikke vet hvem jeg er.

"Hvordan kan du vite at de ikke bare ser på meg fordi jeg er ny her?"

Lock begynner faktisk å le over spørsmålet mitt. Han klapper i hendene. "Fordi de godt vet hvordan du ser ut, kjære deg. Det vet alle."

Nå begynner jeg seriøst å svette i håndflatene. Jeg kjenner at de blir klamme mot buksestoffet, og jeg klarer ikke sitte stille med beina. De rister ukontrollert.

"Alle her vet hvem jeg er?" Jeg hever øyenbrynene mot ham. "Og du oppfører deg som det er ingenting."

Jeg sier det ikke som et spørsmål, mer som en uttalelse. 

Han trekker på skuldrene. "Ja. Jeg bryr meg ikke noe særlig. Jeg mener, du er på mange måter et mirakel. Jeg har ingenting imot mirakler."

Jeg begynner å le, noe som vekker folks oppmerksomhet rundt meg. Jeg ler så lenge at de slutter å bry seg. Så lenge at Lock får en bekymret rynke i pannen.

"Jeg er ikke noe mirakel," hikster jeg og tørker en lattertåre vekk fra øyekroken. 

Han ser sjokkert ut først, men så brer et bredt smil seg over munnen hans. Det går fra øre til øre, får øynene hans til å skinne. Får meg til å smile med. Jeg rister på hodet og ser ned i fanget mitt. Fingrene tukler seg sammen, igjen og igjen. Litt nervøs er jeg ennå, men det begynner å bli litt bedre. Jeg lærer sikkert å takle dette etter hvert.

"Du er et mirakel, Sid," sier Lock, plutselig helt alvorlig igjen. "Mer enn du tror."

Hvorfor får jeg minner flimrende gjennom hodet når han sier det?

Sikkert fordi Ryker sa noe veldig lignende for lenge siden.

Eller vent, var det ikke akkurat det samme?

***

Jeg sitter på tronen. Håret er satt opp i altfor stramme fletter, og oppå toppen av hodet mitt er det plassert en tung krone som - jeg er overbevist om - veier over ett tonn. Den røde kjolen har et enormt skjørt som ligger utover stolen, og de lange ermene skjuler til og med hendene mine. Det eneste som synes er langefingrene, og det hjelper meg ikke stort akkurat. Med mindre jeg bestemmer meg for å gi fingeren til noen som vandrer inn hit, selvfølgelig. 

Jeg ser utover den tomme salen. Det er bare meg inni rommet, for jeg ba vaktene om å gå sin vei for noen minutter siden. For første gang på mange dager har jeg pause, og jeg nyter den ved å synke sammen på tronen og lukke øynene.

Jeg ligger sånn i mange minutter før jeg hører noen som kremter over meg.

"Snart klar, Folli. Bare noen minutter til."

"Jeg beklager å måtte skuffe deg, men jeg er ikke Folli."

Jeg skvetter til og åpner øynene. Skrekkslagent møter jeg blikket til Ryker som smiler ned mot meg. Han har bøyd seg over stolen sånn at ansiktet hans er helt inntil mitt eget, og jeg klarer ikke la være å stirre inn i øynene hans litt for lenge.

"H-hei," stotrer jeg og prøver elegant å rette meg opp i stolen igjen. Det ender med at jeg mister balansen og faller forover. Ryker fanger meg i armene sine, og jeg kjenner ansiktet bli rødere og rødere. 

"Balanse er ikke helt din greie," mumler han og hjelper meg opp i stående stilling. Men han slipper meg ikke ut av armene sine, og jeg vil på en måte ikke at han skal slippe heller. 

"Nei, det er det ikke. Derfor er det fint at jeg har en som fanger meg." Jeg prøver å smile, men ansiktet brenner sånn av hvor rød jeg er, at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å presse fram en unaturlig grimase. 

Seriøst? Jeg har kysset fyren flere ganger, men at han holder meg rundt livet er et stort "NEI!!!"?!

Jeg forstår ikke meg selv.

Ryker morer seg over hvor mye jeg rødmer, så han står en stund og bare gliser ned mot meg. Øynene hans glimter lurt.

"Du kan slippe meg nå," sier jeg og tar hendene mine over hans for å dytte dem unna.

Han gjør litt motstand, men gjør som jeg sier. 

Jeg prøver å finne på noe annet jeg kan si så fort vi står ovenfor hverandre uten å berøre hverandre, men tankene mine er tomme. Tankene mine er visst alltid tomme når jeg er rundt ham, og det er fryktelig frustrerende (samtidig som det er den herligste følelsen i universet). Jeg aner ikke hva jeg står og gjør imens jeg er stille, men det spiller ingen rolle. Jeg liker å bare se på ham. 

Det er sjeldent jeg får gjort det nå.

"Så hvordan går planleggingen?" spør jeg endelig for å bryte isen. 

Ryker klør seg litt bak i nakken. "Det går fint, tror jeg. Vi drar om en uke, så det er ikke lenge igjen nå."

Jeg kjenner et sug nedi magen når han sier det, men jeg velger å ignorere at jeg kjenner følelsen. Det vil bare gjøre alt dette verre. Jeg var den som sa at han burde reise når han spurte. Jeg sa at han måtte gjøre det han ville og ikke bare henge rundt meg hele tiden. Jeg sa det. 

Og jeg angrer.

NEI! Det gjør jeg ikke! Hva er det jeg sier? Det er klart jeg vil at han skal dra. Jeg angrer ikke på at jeg sa det til ham. 

Ikke i det hele tatt.

Selv om jeg kommer til å savne ham helt grusomt mye.

Argh! Nå må tankene stoppe å komme!

"Hvor lenge tror du at dere blir borte?" Jeg begynner å gå ned trappene foran tronen. 

"Jeg vet ikke. Forhåpentligvis under ett år, men det er usikkert."

Under ett år. Tenk hvis det blir mer. 

Jeg svelger tungt og ignorer klumpen i halsen.

"Du får huske å skrive til meg, da. Jeg har begynt å lære skriftspråket nå av Folli, så etter hvert kan jeg lese det du skriver."

Jeg kaster av meg de fæle skoene ved bunnen av trappa og hiver dem opp mot tronen. De lander mot gulvet med et hardt dunk, men både Ryker og jeg er for inni oss selv til å reagere.

"Da håper jeg du skriver til meg også," svarer Ryker bak meg. Han følger etter meg imens jeg vandrer rundt i salen. Jeg aner ikke hvor jeg skal hen, så jeg setter retning for vinduet for å virke som jeg har en plan. 

Ryker følger etter.

"Jeg skal prøve," sier jeg og ser ut av vinduet. Solen stikker i øynene mine. Den er på vei ned nå, så dette er mest sannsynlig all solen jeg får sett i dag. Jeg prøver å nyte det, men han ved siden av meg gjør det litt vanskelig.

Ryker drar gardinen på hans side litt til siden for å se ut av vinduet sammen med meg. Han lener seg mot vinduskarmen med albuene. Jeg klarer ikke la være å kaste et blikk på ham i sidesynet for å studere profilen hans. Jeg prøver å memorere linjene i ansiktet hans for å ikke glemme dem. Jeg prøver å se etter alle detaljene. 

Men øynene hans er distraherende i solen på den måten. Skikkelig, skikkelig distraherende.

Jeg biter tennene så hardt sammen at tunga kommer i mellom.

"Au!" utbryter jeg og tar den ene hånden til munnen. Ryker vender automatisk oppmerksomheten mot meg. Øynene hans er vidåpne.

"Hva er det, Sid? Er noe galt?" 

Han blir altfor fort bekymret. Herregud. 

"Jeg bet tunga mi," lesper jeg og kjenner at jeg holder på å brekke sammen i latter snart. Rykers ansikt er så hysterisk, for han så skikkelig bekymret ut et sekund. Nå er han bare kjempeforvirret, og det får latteren til å komme som en bølge over meg. Jeg begynner å le lavt, men så bygger det seg opp og blir så voldsomt at stemmen min går gjennom hele salen. 

Forhåpentligvis hører ikke vaktene meg på utsiden.

Ryker blunker sjokkert mot meg imens jeg prøver å stoppe latteren. Når jeg endelig klarer å komme til sansene igjen, møter jeg blikket hans.

Hjertet mitt stopper å banke. Smilet hans er hjerteknusende. Øynene hans så milde. Jeg takler det rett og slett ikke. 

Knærne svikter under meg snart.

"Du er et mirakel, Sid," hvisker han så vidt hørbart og tar et skritt nærmere meg. Den ene hånden hans griper etter min. Han fletter fingrene våres sammen og ser ned på dem. "Mer enn du tror."

Jeg kjenner energien hans strømme gjennom meg selv. Det er som jeg ser gjennom ham, ser det han ser, føler det han føler. Jeg klarer ikke forklare det helt. Men det at hendene våres er flettet sammen får kroppen min til å føle det sånn. Det er uforklarlig. 

Jeg elsker det.

"Nei, Ryker." Jeg skakker litt på hodet og smiler tilbake, selv om jeg vet at kinnene mine er blussende røde og øynene er fulle av tårer. Det er smil som kommer rett fra hjertet mitt, hjertet hans, hjertet vårt. Jeg håper det er et smil han kommer til å huske. "Du er et mirakel."

***

"To stykk av dagens spesial," forteller mannen oss imens han setter to tallerkener med mat ned på bordet. Jeg stirrer ned på matretten. 

Selvfølgelig er det gluggfisk. 

Og ikke bare det, men det er tydeligvis gluggfiskøynespesialgreie. Skikkelig æsj. Skikkelig uspiselig. 

Eller gjør det til garantert uspiselig. For aldri i livet om jeg svelger ned en fisks øyeeple.

"Ikke hva du forventet?" ler Lock. 

Jeg ser på ham med en grimase i ansiktet. "Nei."

"Slapp av, du trenger ikke spise den hvis du ikke vil. Jeg ville egentlig bare se reaksjonen din når vi fikk maten."

"Og hva med din? Har du tenkt til å spise det?" spør jeg og ser ned på tallerkenen hans. Tydeligvis fikk kokken beskjed om at den ene gjesten var større enn den andre, for han har fått to øyeepler. 

Æsj.

"Selvfølgelig. Jeg har ikke spist på evigheter." Han tar tak i gaffelen og kniven ved siden av tallerkenen og starter å skjære opp øyeeplet som det skulle vært et stykke kjøtt. Jeg kjenner det velte i magen, for det ser så utrolig ekkelt ut. 

Kanskje jeg har blitt litt kresen av å bli servert mat på slottet hver dag i to år. Det innser jeg nå. Men det er fortsatt sinnssykt å sitte og spise ... hva-nå-enn-denne-retten-er.

Jeg fokuserer på alt annet enn at Lock spiser øyeeplet imens han holder på, som gjør at jeg nesten vandrer tilbake til minnet om Ryker igjen. Men jeg nekter å la meg selv tenke noe mer på det nå. Han gjorde sitt valg den gangen, og nå har jeg gjort mitt. Jeg må gjøre det uten å angre. Jeg må fokusere på oppgaven framfor meg, ikke kjærlighetslivet mitt. 

Det kommer til å bli vanskelig, det skjønner jeg godt, for jeg har hatt denne diskusjonen med meg selv flere ganger allerede. 

Men nå mener jeg det virkelig. Nå er vi ikke lenger i ørkenen. Vi er i Remni. Jeg er i samme by som den gale kongen jeg skal snakke med. Jeg må tenke på hvordan jeg skal gjøre det. Jeg må tenke på hvordan jeg kan snakke ham til fornuft. 

Ikke Ryker.

Så selv om det gjør vondt, blokkerer jeg ham ute. 

For mitt hjertes eget beste.

For hele meg sitt eget beste.

Og så vil det forhåpentligvis være nok til at jeg klarer å fokusere.